I går var det som kjent hagearbeidernes dag, og kona gikk som vanlig berserk med høytrykkspyleren. Hennes nulltoleranse for skitt og rot er vanligvis en velsignelse, men når hun begynner utendørs kan det bli litt i overkant. Det pleier ta et par timer før jeg må brekke henne løs og sette henne foran peisen for tørk og tining, og på den tiden har hun, foruten å ha tømt mesteparten av byens drikkevannsreservoir, rukket å fjerne ethvert støvfnugg og mosemolekyl på terasser, murer, trapper og stein i hagen, og i nabohagene, og på veien utenfor. Hadde jeg hatt lengre skjøteledning måtte jeg antakelig hentet henne på riksveien. Erfaringsmessig vet jeg at det er klokt å oppholde seg innendørs når hun holder på, for det tas ikke mye hensyn til skuddlinje og sikker bakgrunn. Står man mellom henne og et støvpartikkel blir man veldig våt. Jeg bestemte meg for å rydde i mitt eget domene; kjelleren.
Mens jeg går igjennom kassene med merkelige ting jeg har dradd i hus av grunner jeg ikke lenger kan forstå (hvorfor i alle dager har jeg en tredve centimeter lang tanto-kniv liggende i en vinkasse? Har jeg planlagt seppuku? Og hvorfor har jeg masse ammunisjon i kalibre som ikke samsvarer med noe våpen jeg har eller har hatt? Hvor mange støvelpar trenger forresten en mann? Færre enn dette ihvertfall.) lytter jeg på radio. Siden vi bor i et gammelt hus, med veldig tykk grunnmur, er mottakerforholdene elendige. Den første lov om radio er: En radiokanals sendestyrke er motsatt proposjonal med kanalens kvalitet. Følgelig får jeg kun inn P1 og P4.
Skulle jeg lytte til P4 mer enn femten minutter ville jeg antakelig funnet god bruk for Tantoen, så radioen står fast på P1, eterens minste felles multiplum. Selv den mest oppfarende amfetaminbruker ville ikke kunne la seg provosere av P1, og selv den mest elskelige bestemor ville ikke la seg nevneverdig begeistre. Der pludres det motstandsløst om uviktige ting og overfladisk om mer alvorlige spørsmål (Paneldebatt: "Bør studenter eie eller leie?" Ekspertkommentar: "Jeg synes det er lurest å leie, for da jeg var student bodde jeg i kollektiv sammen med mange svensker og den ene hadde alltid med seg damer hjem slik at jeg ikke fikk sove så da dro jeg ut istedet og fikk mange venner og spiste kebab da studielånet kom og brukte pengene mine på øl og det hadde jeg sikkert ikke gjort dersom jeg eide egen leilighet på Frogner så jeg synes det er best å leie") og imellom spilles det musikk. Norsk musikk.
Det finnes åpenbart et enormt antall hobbymusikanter i de tusen hjem, som klimprer på gitar og piano, og lager varianter over omtrent den samme melodien med mer eller mindre hjelpeløse tekster på norsk eller ungdomsskoleengelsk om hjerte, smerte og savn etter hjemstedet, med vokal som enten er lengtende og følsom eller raspende barsk, eller, hysterisk nok, begge deler. Med mindre man er kvinne, for da er regelen facebookvisdomsorddype tekster og mystisk Kari Bremnæs-vokal. Det er vel og bra og sikkert sunnere for ens mentalhelse og familieøkonomi enn for eksempel klokkesamling, men disse hobbymusikantene nøyer seg ikke med å plage omgivelsene og stjele damene på nachspiel slik at vi andre blir sittende i en krok og snakke om biler og drikke for mye brunt brennevin. Mange av dem går i studio. Der får de spille inn middelmådighetene sine, enten sammen med sine like middelmådige bandkamerater eller med profesjonelle musikere, og så blir det gitt ut plate.
Min musikksmak var aldri særlig bredspekteret, og sluttet å utvikle seg rundt 1992, så min ekspertise er minimal, men jeg kan ikke tenke meg at noen utover den nære og platesamlingskontrollerbare krets kjøper disse platene. Genren "vise-pop-rock-med folk-innslag" apellerer i utgangspunktet ikke til særlig mange, og når musikken ikke frembringer sterkere følelser enn rungende likegyldighet er det ikke rart om nedlastere og de gjenværende platekjøpere finner andre ting å bruke pengene på. Likevel fortsetter disse platene å komme ut. Med mindre teknikere og studiomusikere og lydmenn og hva de nå heter alle sammen jobber på ren idealisme, må det bety at noen betaler for dette. Hvem er det? Det er meg, i kjelleren.
For mens de talentfulle artistene i samme genre, som Torleif Bjella og Tønes og hva de nå heter, blir spilt i alle kanaler, er det kun én kanal som bruker sendetid på slike som nevnt over. Det er P1. Til gjengjeld spiller de slik musikk hele tiden, ikke bare i programmene dedikert til norsk musikk, men i HVER ENESTE PRATEPAUSE I HVERT ENESTE PROGRAM. Uansett når man skrur på P1 strømmer det ut en nokså flink, men helt sjarmløs og generisk melodi av en eller annen artist som ingen noensinne kommer til å huske navnet på og ingen noensinne kommer til å høre igjen, med mindre man lytter til P1 igjen neste dag. Og for hver gang melodien spilles, tikker det inn noen Tono-øre på artistens konto. Istedetfor at de involverte får en realitetsorienterende økonomisk smell av begredelighetene sine slik at artisten kunne gå tilbake til lærergjerningen og plateselskapet heve kvalitetskravene, blir disse ørene etterhvert mange nok til å oppmuntre dem til å gi ut den vanskelige nummer to-platen. Alt dette kun fordi det er altfor mange slike som meg som lytter til P1 fordi de ikke kan eller gidder skifte kanal.
Det er m.a.o påtide å ta ansvar. Etter "Norsk på norsk" i går lette jeg gjennom pappeskene innerst i kjelleren til jeg fant den gamle Grundig kassettspilleren. Hvis jeg nå bare kan huske hvor jeg har lagt mitt rikholdige kassettutvalg har jeg lyttet på P1 for siste gang. Hvis mitt eksempel følges, vil uveneset etterhvert måtte stoppe opp og produktiviteten i samfunnet øke og økonomien bedres og den samlede lykke både for artister og lyttere øke. Dessuten vil det endelig bli ryddig i kjelleren. Takk meg senere.
Mens jeg går igjennom kassene med merkelige ting jeg har dradd i hus av grunner jeg ikke lenger kan forstå (hvorfor i alle dager har jeg en tredve centimeter lang tanto-kniv liggende i en vinkasse? Har jeg planlagt seppuku? Og hvorfor har jeg masse ammunisjon i kalibre som ikke samsvarer med noe våpen jeg har eller har hatt? Hvor mange støvelpar trenger forresten en mann? Færre enn dette ihvertfall.) lytter jeg på radio. Siden vi bor i et gammelt hus, med veldig tykk grunnmur, er mottakerforholdene elendige. Den første lov om radio er: En radiokanals sendestyrke er motsatt proposjonal med kanalens kvalitet. Følgelig får jeg kun inn P1 og P4.
Skulle jeg lytte til P4 mer enn femten minutter ville jeg antakelig funnet god bruk for Tantoen, så radioen står fast på P1, eterens minste felles multiplum. Selv den mest oppfarende amfetaminbruker ville ikke kunne la seg provosere av P1, og selv den mest elskelige bestemor ville ikke la seg nevneverdig begeistre. Der pludres det motstandsløst om uviktige ting og overfladisk om mer alvorlige spørsmål (Paneldebatt: "Bør studenter eie eller leie?" Ekspertkommentar: "Jeg synes det er lurest å leie, for da jeg var student bodde jeg i kollektiv sammen med mange svensker og den ene hadde alltid med seg damer hjem slik at jeg ikke fikk sove så da dro jeg ut istedet og fikk mange venner og spiste kebab da studielånet kom og brukte pengene mine på øl og det hadde jeg sikkert ikke gjort dersom jeg eide egen leilighet på Frogner så jeg synes det er best å leie") og imellom spilles det musikk. Norsk musikk.
Det finnes åpenbart et enormt antall hobbymusikanter i de tusen hjem, som klimprer på gitar og piano, og lager varianter over omtrent den samme melodien med mer eller mindre hjelpeløse tekster på norsk eller ungdomsskoleengelsk om hjerte, smerte og savn etter hjemstedet, med vokal som enten er lengtende og følsom eller raspende barsk, eller, hysterisk nok, begge deler. Med mindre man er kvinne, for da er regelen facebookvisdomsorddype tekster og mystisk Kari Bremnæs-vokal. Det er vel og bra og sikkert sunnere for ens mentalhelse og familieøkonomi enn for eksempel klokkesamling, men disse hobbymusikantene nøyer seg ikke med å plage omgivelsene og stjele damene på nachspiel slik at vi andre blir sittende i en krok og snakke om biler og drikke for mye brunt brennevin. Mange av dem går i studio. Der får de spille inn middelmådighetene sine, enten sammen med sine like middelmådige bandkamerater eller med profesjonelle musikere, og så blir det gitt ut plate.
Min musikksmak var aldri særlig bredspekteret, og sluttet å utvikle seg rundt 1992, så min ekspertise er minimal, men jeg kan ikke tenke meg at noen utover den nære og platesamlingskontrollerbare krets kjøper disse platene. Genren "vise-pop-rock-med folk-innslag" apellerer i utgangspunktet ikke til særlig mange, og når musikken ikke frembringer sterkere følelser enn rungende likegyldighet er det ikke rart om nedlastere og de gjenværende platekjøpere finner andre ting å bruke pengene på. Likevel fortsetter disse platene å komme ut. Med mindre teknikere og studiomusikere og lydmenn og hva de nå heter alle sammen jobber på ren idealisme, må det bety at noen betaler for dette. Hvem er det? Det er meg, i kjelleren.
For mens de talentfulle artistene i samme genre, som Torleif Bjella og Tønes og hva de nå heter, blir spilt i alle kanaler, er det kun én kanal som bruker sendetid på slike som nevnt over. Det er P1. Til gjengjeld spiller de slik musikk hele tiden, ikke bare i programmene dedikert til norsk musikk, men i HVER ENESTE PRATEPAUSE I HVERT ENESTE PROGRAM. Uansett når man skrur på P1 strømmer det ut en nokså flink, men helt sjarmløs og generisk melodi av en eller annen artist som ingen noensinne kommer til å huske navnet på og ingen noensinne kommer til å høre igjen, med mindre man lytter til P1 igjen neste dag. Og for hver gang melodien spilles, tikker det inn noen Tono-øre på artistens konto. Istedetfor at de involverte får en realitetsorienterende økonomisk smell av begredelighetene sine slik at artisten kunne gå tilbake til lærergjerningen og plateselskapet heve kvalitetskravene, blir disse ørene etterhvert mange nok til å oppmuntre dem til å gi ut den vanskelige nummer to-platen. Alt dette kun fordi det er altfor mange slike som meg som lytter til P1 fordi de ikke kan eller gidder skifte kanal.
Det er m.a.o påtide å ta ansvar. Etter "Norsk på norsk" i går lette jeg gjennom pappeskene innerst i kjelleren til jeg fant den gamle Grundig kassettspilleren. Hvis jeg nå bare kan huske hvor jeg har lagt mitt rikholdige kassettutvalg har jeg lyttet på P1 for siste gang. Hvis mitt eksempel følges, vil uveneset etterhvert måtte stoppe opp og produktiviteten i samfunnet øke og økonomien bedres og den samlede lykke både for artister og lyttere øke. Dessuten vil det endelig bli ryddig i kjelleren. Takk meg senere.
Redigert:
