Dette er ingen salme, og det er ikke sikkert det er reisen slutt heller, men det er meget mulig.
Reisen det handler om er min Panerai-reise, mitt forhold til Panerai generelt, de klokker av dette merket som jeg har hatt, og den som her unboxes. Selv om tittelen og introen her var lyrisk og svulstig skal jeg prøve å holde meg til saken i fortsettelsen. Det kan bli mye ord dette, og det er bare å scrolle rett ned til bildene om det blir for mye av det gode.
Finnes den perfekte Panerai?
Jeg har i flere år vært betatt av Panerais design og historie. Jeg var som mange andre skremt av størrelsen på klokkene i begynnelsen. I lang tid surfet jeg nettet og så på bilder, og landet på at Panerai var for stort generelt, men at PAM 392 med sine 42mm var en fin intro. Denne hadde de stort sett aldri inne på Bjerke, og ikke var den tilgjengelig brukt heller. Og det var først etter flere år med Panerai fascinasjon at jeg fikk se den live, men da var fokuset et annet sted.
Jeg har brukt utallige timer de senere årene på å fundere over viktige saker som: Skal man ha sandwich dial eller gå for en uten? Er det viktig med inhouse-verk, klarer jeg i det hele tatt å få godfølelsen med en Panerai med ETA-verk? 1950-kasse eller Luminor-kasse? Er alle automatiske Paneraier topptunge? Bråker rotoren? Er mitt håndledd for lite for Panerai? Er Panerai Harry? Kan man ha en Panerai som eneste klokke? Holder de seg i verdi, eller er det bare en moteklokke? Kanskje best å holde seg til Rolex?
Første Panerai jeg prøvde var en PAM 312 som en kompis kjøpte. Jeg syntes den var fantastisk, men veldig stor. Jeg satt ved siden av han med en 39mm Rolex Explorer, og var innbitt sikker på at jeg aldri kom til å ha klokke over 40mm i diameter. Jeg fikk prøve Panerai 392 til slutt i Panerai-sjappa i Paris. Jeg stod foran speilet i butikken med PAM 392 på den ene armen og PAM 312 på den andre. "No, no, the little one is best for women", sa dama i butikken. Jeg dro derfra tomhendt. Jeg prøvde forskjellige Paneraier på Bjerke, og sa til hun som hjalp meg at "Jeg har jo ikke så store håndledd, så jeg er veldig usikker her". Hun svarte at "det sier alle, du har ikke små håndledd du". Også brukte jeg uendelig med timer på fora på internett, så på bilder, målte mitt eget håndledd og prøvde å finne bilder av andre med samme håndleddstørrelse, med Panerai på hånda.
Det ble ingen PAM 392 på meg. Jeg var til slutt så lei av å lengte etter en Panerai at jeg endte opp på Bjerke med en tanke i hodet: kjøp noe; det de måtte ha inne; bare få tak i en Panerai NÅ! Det ble en PAM 510. Egentlig en flott klokke, men den falt ikke i smak. Den var ikke alt jeg hadde håpet på. Jeg solgte den fort og galt etter 2 uker og tapte 15k.
Flere Rolexer senere kom det en PAM 112 til salgs til en fin pris på KS, og jeg tenkte at jeg skulle gi Panerai en ny sjanse. Nå falt flere brikker på plass, og jeg var meget fornøyd. Jeg kom frem til at Panerai MÅ ikke ha inhouse-verk for å gi godfølelsen. Og godfølelsen hadde jeg lenge med PAM 112. Kunne gjerne tenkt meg en slik igjen.
Jeg hadde nå skjønt at mitt håndledd tålte vekten av 44mm klokker, og det neste inn ble en PAM 312. Jeg likte den meget godt. Topptungheten plaget meg ikke. Rotorbråket plaget meg ikke. Jeg synes fortsatt PAM 312 er en fantastisk klokke.
Nå som en var igang med Panerai på ordentlig var det umulig å takke nei da jeg fikk muligheten til å kjøpe en PAM 233. Denne Paneraien er en moderne klassiker, med Panerais første inhouse-verk, og med 8-dagers manuelt verk, som gjør at den mye omtalte topptungheten ikke blir så fremtredende. PAM 233 er fortsatt en av mine favoritter.
Jeg hadde også en kortvarig romanse med PAM 335. Jeg klarte ikke la være da muligheten kom. En fantastisk klokke, med automatisk urverk og kjeramisk kasse. En moderne Panerai, med high tech materialvalg, og high tech urverk. Likevel klødde det fortsatt et sted.
Så: finnes den perfekte Panerai? Jeg vet ikke. Jeg synes alle de modellene jeg har hatt har hatt mye positivt ved seg, men en får aldri i pose og sekk. Det er nesten så jeg tror Panerai bruker dette bevisst. I mine øyne er modelljungelen for stor, og godbitene er drysset utover litt her og der, men ingen av modellene får full pott, der alt er riktig. Jeg er også redd for at Panerai vanner ut essensen i sin merkevare og spesielle historie ved å komme med for mange modeller, med en liten twist her og der, men uten at det egentlig er noe nytt. Litt på samme måte som jeg synes at Omega etterhvert har oppdaget for mange sider av månen. Jeg er redd dette skader merkevaren på sikt.
Så.... Hva kommer nå? Og hvorfor har jeg følelsen av at dette er reisens slutt? Jo, det måtte bare bli slik. Jeg har nå gitt etter for en følelse som jeg har hatt en stund, og gått for en hardcore Panerai, helt enkel, og der størrelsen er slik den er. Stor! Reisen oppsummeres i denne modellen. Det er vel muligens ingen overraskelse da at det til slutt ble en PAM 372. Her er den.
Reisen det handler om er min Panerai-reise, mitt forhold til Panerai generelt, de klokker av dette merket som jeg har hatt, og den som her unboxes. Selv om tittelen og introen her var lyrisk og svulstig skal jeg prøve å holde meg til saken i fortsettelsen. Det kan bli mye ord dette, og det er bare å scrolle rett ned til bildene om det blir for mye av det gode.
Finnes den perfekte Panerai?
Jeg har i flere år vært betatt av Panerais design og historie. Jeg var som mange andre skremt av størrelsen på klokkene i begynnelsen. I lang tid surfet jeg nettet og så på bilder, og landet på at Panerai var for stort generelt, men at PAM 392 med sine 42mm var en fin intro. Denne hadde de stort sett aldri inne på Bjerke, og ikke var den tilgjengelig brukt heller. Og det var først etter flere år med Panerai fascinasjon at jeg fikk se den live, men da var fokuset et annet sted.
Jeg har brukt utallige timer de senere årene på å fundere over viktige saker som: Skal man ha sandwich dial eller gå for en uten? Er det viktig med inhouse-verk, klarer jeg i det hele tatt å få godfølelsen med en Panerai med ETA-verk? 1950-kasse eller Luminor-kasse? Er alle automatiske Paneraier topptunge? Bråker rotoren? Er mitt håndledd for lite for Panerai? Er Panerai Harry? Kan man ha en Panerai som eneste klokke? Holder de seg i verdi, eller er det bare en moteklokke? Kanskje best å holde seg til Rolex?
Første Panerai jeg prøvde var en PAM 312 som en kompis kjøpte. Jeg syntes den var fantastisk, men veldig stor. Jeg satt ved siden av han med en 39mm Rolex Explorer, og var innbitt sikker på at jeg aldri kom til å ha klokke over 40mm i diameter. Jeg fikk prøve Panerai 392 til slutt i Panerai-sjappa i Paris. Jeg stod foran speilet i butikken med PAM 392 på den ene armen og PAM 312 på den andre. "No, no, the little one is best for women", sa dama i butikken. Jeg dro derfra tomhendt. Jeg prøvde forskjellige Paneraier på Bjerke, og sa til hun som hjalp meg at "Jeg har jo ikke så store håndledd, så jeg er veldig usikker her". Hun svarte at "det sier alle, du har ikke små håndledd du". Også brukte jeg uendelig med timer på fora på internett, så på bilder, målte mitt eget håndledd og prøvde å finne bilder av andre med samme håndleddstørrelse, med Panerai på hånda.
Det ble ingen PAM 392 på meg. Jeg var til slutt så lei av å lengte etter en Panerai at jeg endte opp på Bjerke med en tanke i hodet: kjøp noe; det de måtte ha inne; bare få tak i en Panerai NÅ! Det ble en PAM 510. Egentlig en flott klokke, men den falt ikke i smak. Den var ikke alt jeg hadde håpet på. Jeg solgte den fort og galt etter 2 uker og tapte 15k.
Flere Rolexer senere kom det en PAM 112 til salgs til en fin pris på KS, og jeg tenkte at jeg skulle gi Panerai en ny sjanse. Nå falt flere brikker på plass, og jeg var meget fornøyd. Jeg kom frem til at Panerai MÅ ikke ha inhouse-verk for å gi godfølelsen. Og godfølelsen hadde jeg lenge med PAM 112. Kunne gjerne tenkt meg en slik igjen.
Jeg hadde nå skjønt at mitt håndledd tålte vekten av 44mm klokker, og det neste inn ble en PAM 312. Jeg likte den meget godt. Topptungheten plaget meg ikke. Rotorbråket plaget meg ikke. Jeg synes fortsatt PAM 312 er en fantastisk klokke.
Nå som en var igang med Panerai på ordentlig var det umulig å takke nei da jeg fikk muligheten til å kjøpe en PAM 233. Denne Paneraien er en moderne klassiker, med Panerais første inhouse-verk, og med 8-dagers manuelt verk, som gjør at den mye omtalte topptungheten ikke blir så fremtredende. PAM 233 er fortsatt en av mine favoritter.
Jeg hadde også en kortvarig romanse med PAM 335. Jeg klarte ikke la være da muligheten kom. En fantastisk klokke, med automatisk urverk og kjeramisk kasse. En moderne Panerai, med high tech materialvalg, og high tech urverk. Likevel klødde det fortsatt et sted.
Så: finnes den perfekte Panerai? Jeg vet ikke. Jeg synes alle de modellene jeg har hatt har hatt mye positivt ved seg, men en får aldri i pose og sekk. Det er nesten så jeg tror Panerai bruker dette bevisst. I mine øyne er modelljungelen for stor, og godbitene er drysset utover litt her og der, men ingen av modellene får full pott, der alt er riktig. Jeg er også redd for at Panerai vanner ut essensen i sin merkevare og spesielle historie ved å komme med for mange modeller, med en liten twist her og der, men uten at det egentlig er noe nytt. Litt på samme måte som jeg synes at Omega etterhvert har oppdaget for mange sider av månen. Jeg er redd dette skader merkevaren på sikt.
Så.... Hva kommer nå? Og hvorfor har jeg følelsen av at dette er reisens slutt? Jo, det måtte bare bli slik. Jeg har nå gitt etter for en følelse som jeg har hatt en stund, og gått for en hardcore Panerai, helt enkel, og der størrelsen er slik den er. Stor! Reisen oppsummeres i denne modellen. Det er vel muligens ingen overraskelse da at det til slutt ble en PAM 372. Her er den.
Redigert:
