London er en travel by med mange mennesker. Uten for mye stress og med tid til å være høflig, vimser byens befolkning omkring, tilsynelatende døgnet rundt. London i november er kjølig, og min gravide frue og jeg var heldig med været. Vi fikk sol hver dag, og skyfri himmel mesteparten av tiden. Det blir til at man går mye i London. Bydelene er store og som turist er det ikke alltid like lett å finne riktig Tube. Kartet for tubenettverket og kartet over byen kan være utfordrende å få til å passe, og bussene krever enda et nivå med konsentrasjon å få has på. Drosjene er alltids tilgjengelig, men det går litt sport i å finne frem som «lokal».
Denne uken var alle tyngre klokkesamleres blikk vendt mot London. En historisk begivenhet fant sted da avdøde George Daniels’ private klokkesamling skulle under hammeren på auksjon. Dette skulle foregå på Sotheby’s, verdens fjerde eldste auksjonshus som har vært i kontinuerlig drift siden 1744. George Daniels er mannen som konstruerte co-axial verket som ETA eier rettighetene til i dag, og som Omega bruker i de fleste mekaniske ur.
«The Co-Axial escapement» regnes av flere som den største enkeltstående nye oppfinnelsen innen urmakerfaget på noen hundre år. Oppfinneren brukte flere tiår i dialog med blant andre Patek Philippe og Rolex for å overbevise sveitserne om at denne mekanismen kan gjøre en mekanisk klokke like nøyaktig som kvartsverk. Og det kan den, det ser vi nå. Dette er langt i fra alt George Daniels har tilført klokkeverden. Det er faktisk bare et biprodukt av hans lidenskapelige arbeid gjennom en mannsalder, der han kastet alle kjente konvensjoner overbord og fant opp nytt krutt.
Alle Daniels klokker ble konstruert med utgangspunkt i urskiven. Deretter tilpasset han det som skulle på plass på baksiden, altså urverket. Avhengig av hvor mange funksjoner han la inn på skiven, ble verket mer eller mindre komplisert og spesielt. Denne metoden er kontroversiell og dristig. I sitt verksted konstruerte Daniels hver eneste komponent alene. I Sveits sies det at det kreves 31 forskjellige fagkunnskaper for å lage en klokke, og han behersket dem alle, det fikk han vist med de ca. 100 urene han laget i sitt liv.
ANNONSE
Som 85 åring døde George Daniels fredelig i sitt hjem, i 2011. Da hadde han i flere år samarbeidet med Sotheby’s om salget av alle klokkene han eide. Det dreier seg om ca 150 store og små urverk, fra 1500 tallet og frem til nåtid. De fleste verkene har en unik plass i historien, og alle hadde en spesiell verdi for Daniels selv. Flere modeller var klokker fra kjente fabrikanter, som han hadde modifisert til co-axialverk for å vise at det gikk an. En Rolex Datejust med co-axialverk ser vi nok ikke fler av på en stund, men det finnes én i verden, håndlaget sådan. Han hadde samarbeidet med Sotheby’s som klokkeekspert siden 1969, og kjente bedriften godt.
Det er ikke så rart at det var fullt i auksjonsrommet denne tirsdagen. Trengselen strakte seg nedover trappene der folk verken kunne se eller høre skikkelig hva som foregikk der fremme. Det var en avslappet stemning på Sotheby’s, men det lå forventning i luften. Fondet, opprettet av Daniels, til støtte for høyere utdanning innen urmakerfag, ingeniørfag, medisin og byggekunst, forventet å få inn fem millioner pund i løpet av de neste timene. På andre rad satt Roger W. Smith, mannen som har arvet hele verkstedet med maskinpark etter Daniels. Han er Storbritannias fremste urmaker og han viderefører arven etter sin venn og kollega gjennom mer enn tyve år. George ville gjøre alt bedre, og han ville at vi andre skulle gjøre bedre enn ham – som han stadig gjentok: «det går alltid an å gjøre det bedre».
Auksjonens første utbud var et skipskronometer Daniels laget i 1952. Et presisjonsinstrument som er direkte relatert til en annen stor britisk urmaker og oppfinner, John Harrison. Mannen som oppfant det første kronometer som kunne holde tiden gjennom bølger og temperatursvinginger ombord i skuter midt på 1700-tallet. Uret var forventet solgt for 2500 – 3500 pund, og landet på svimlende 25.000 pund. Så da var vi i gang, og under kyndig og ganske vittig ledelse av Lord Harry Dalmeny var det fornøyelig helt fra starten. Folk i salen var i god stemning og budene strømmet inn da vi kom til rosinene; fire lommeur og fem armbåndsur, alle konstruert og produsert enkeltvis av mesteren selv.
Først ut var «The Space Travellers Watch», et lommeur med flere komplikasjoner; dobbel utløsermekanisme, månefase, månens «alder» (dager til fullmåne), visning av siderisk tid (tidsregning med utgangspunkt i jordens rotasjon i forhold til stabile stjerner), og – naturligvis – forholdet mellom normal tid og siderisk tid. Klokken er direkte vakker og har en umiddelbar mystikk over seg, da man ikke med en gang forstår hva den gjør med alle viserne og vinduene. Innsiden er vel så imponerende, og med tanke på at alt dette er håndlaget, er det nesten ikke til å tro.
George Daniels hadde en forkjærlighet til lommeur. Han likte å ta dem frem og leke med dem under kjedelige møter og når anledningen bød seg. Et armbåndsur sitter fast på armen og gir ikke på langt nær like god følelse, sa han. Arbeidet med klokken begynte i motsatt ende, bokstavelig talt, av hva tradisjonell urmakerkunst tilsier. Daniels startet med å tegne urskiven med de funksjoner som skulle være med. Deretter konstruerte han verket så det passet med skiven. Glem alle konvensjoner om hvor kroner og stilleskruer skal være. Glem at balansen skal ligge 90 grader ned fra rementoirmekanismen. Her ble terrenget formet etter kartet. Denne tilnærmingen kan forklare hvordan Daniels fant frem til co-axialvarianten, en mekanisme som fikk flere til å lure på «hvorfor har ingen gjort dette før?» En genistrek.
Budene på «The Space Travellers Watch» haglet! før vi rakk å tenke oss om hadde budene passert 600 000 pund, som var den øvre antatte verdien satt av Sotheby’s. Auksjonarius mottok flere bud pr telefon og internett i tillegg til salen. I de tilfellene samme bud kom via telefon eller internett, og salen, ble salens bud prioritert. Tempoet var høyt, og budene økte med rundt 10% av gangen. Da vi passerte 600 000 pund, noe under seks millioner kroner, økte budene med 10 000 pund i slengen(!). Budene dabbet etter hvert av og en mann i salen sto igjen som budrundens vinner. En alvorlig mann som punger ut mer enn elleve millioner kroner for et lommeur. I salen brøt det ut spontan applaus, og så fortsatte galskapen.
De neste håndlagde, ytterst personlige klokkene nådde ikke opp til dette nivået, men den «billigste» av dem gikk for 85 000 pund, rundt 765 000 kroner. Flere av de andre klokkene som ble omsatt er unike ur, som Rolex uret som nevnt. Han mottok også klokke nr 000 av 999; En helgull Omega de Ville kronometer fra 1999, med co-axial verk og med en personlig hilsen fra Omegafabrikken gravert på baklokket. Dette er en klokke med uovertruffen samlerverdi, som havnet på 18.750 pund.
I tre hele timer satt vi fjetret i salen med bokstavlig talt kostbar underholdning. Lord Dalmeny sto staut på talerstolen gjennom hele auksjonen og holdt budrundene i stram regi. Noen ganger raskere, andre ganger langsomt. Det var ikke tegn til hastverk, men ingen hadde likevel tid å miste. Etter hvert ble vi nokså sultne, og da det siste hammerslaget smalt i bordet var vi mer opptatt av å finne mat enn noe annet. Øre av alle millionene som hadde fløyet gjennomrommet. Øre av lydnivået og av alle menneskene tumlet min gravide frue og jeg inn på en italiensk restaurant. Langsomt, over ett glass rødvin kom hvilepulsen tilbake.
Omsetningen landet på 8 285 139 pund, nesten 76 millioner kroner – en enorm pott til fondet og et solid grunnlag for stipender til urmakere og andre som har et mål i livet sitt!
Kilder: Sotheby’s, George Daniels’ Educational Trust Advisory Committee, R W Smith, Wikipedia.
ANNONSE
