La oss stoppe opp litt, og hoppe tilbake til i fjor. Under klokkemessen SIHH 2016, tok jeg en prat med A. Lange & Söhne sin direktør for produktutvikling, Anthony de Haas. Den nå 50 år gamle nederlandske eks-trommeslageren, har vært en sentral brikke i det tyske merkets vei til toppen.
Her er noen av hans tanker om jobben, A. Lange & Söhne, og sin egen horologiske reise frem til nå.
For mange klokkeentusiaster er du kjent som mannen bak flere av Langes mest innovative kreasjoner. Kan du fortelle oss litt om bakgrunnen din?
Da jeg gikk på urmakerskolen, gikk mesteparten av fritiden med til å spille trommer. Trommer er fortsatt en av mine store lidenskaper, men på et tidspunkt innså jeg urmakeryrket var mitt ultimate kall. Karrieren startet hos IWC i Schaffhausen, hvor planen var å bli to-tre år. Deretter skulle jeg dra tilbake til Nederland for å starte et serviceverksted. 20 år ser vi at det ikke ble helt sånn. Etter et par år hos IWC fikk jeg nemlig en overraskende telefon fra Renaud & Papi (en prestisjetung haute horlogerie-spesialist, nå en del av Audemars Piguet), som ville rekruttere meg til teamet deres.
ANNONSE
I 2001 hadde jeg ansvaret for Renaud & Papi sin avdeling for grande sonnerie og minute repeatere, da jeg ble spurt om å lede et prosjektet vi gjorde for Lange. Hos Lange ble jeg veldig imponert over både teamet og klokkene de produserte. 3 år senere fikk jeg nok en overraskende telefonsamtale, men denne gangen fra daværende CEO i Lange, Fabian Krone, med spørsmål om jeg ville bli deres nye direktør for produktutvikling. Svaret gav seg selv, og 11,5 år senere er jeg fortsatt her.
Mennesker i kreative yrker nevner ofte inspirasjonskilder utenfor deres eget fagområde. Hvor finner du inspirasjon?
Det varierer veldig, men det er klart at musikken og trommingen hjelper for å klarne opp i hodet og tankene. Men jeg tror vi kan si at inspirasjonen bak klokkene ofte kommer fra et overliggende tema. Urene er også langt på vei resultat av en laginnsats, preget av åpen diskusjon og spontanitet. De beste idéene kommer ofte spontant. Utviklingen er ingen kontinuerlig og forutsigbar prosess, men skjer i rykk og napp. Enkelte dager har vi ingen gode idéer, men neste dag har vi brått 16.
Har skjønnhet en rolle i haute horlogerie, eller bør form være en ren følge av funksjon?
Skjønnhet og teknikk bør gå hånd i hånd. Det gir ingen mening å lage en vanvittig teknisk komplikasjon som er stygg å se på. Klokken må matche identiteten til merket, noe det dessverre er mange merker som har glemt. Man ser disse utrolig kompliserte og imponerende urverkene, men det er umulig å se hvilket merke det er. Kanskje er det resultatet av et altfor stort kommersielt fokus, hvor man tenker «la oss ta en bit av denne delen av markedet også». Noe slikt vil du i alle fall ikke se fra oss.
Dere produserer alt fra klassiske ur som 1815-kolleksjonen, til innovative og moderne modeller som Zeitwerk Minute Repeater. Er det noen bevisst rød tråd her?
Fellesnevneren er en konstant streben etter perfeksjon. Dere skulle bare visst om de lange diskusjonene vi har om selv de minste detaljer, som størrelsen på tekst, eller lengden på visere og indekser. Riktige proporsjoner er ekstremt viktig. Også nivået på den tekniske utførelsen og finish er viktig for oss, men på en veldig diskré og nedtonet måte. Hvis du vil vise alle vennene dine hvor mye penger du har, er ikke A. Lange & Söhne veien å gå. Jeg pleier å si at «penger roper, men rikdom hvisker». Og Lange er utvilsomt et merke som hvisker. Musikeren i meg vil jo også si at Lange ikke akkurat er hard-rock. Lange er noe distingvert, rendyrket og nedtonet – som klassisk musikk.
Er det noen årets nye modeller du syns skiller seg ut, eller som var mer interessante å jobbe med enn andre?
Det er viktig å huske at disse nyhtene er utviklet over mange år. For publikum er de helt nye, men jeg har kjent de i over 4 år. Alle modellene har derfor sine historier og minner. Jeg husker for eksempel reaksjonen til teamet da jeg fortalte dem at vi ikke bare skulle utvikle vår første «jumping Seconds» med konstant kraftoverføring, men at den også måtte ha hurtignullstilling av sekunder. Superkomplisert, og det manglet ikke akkurat på oppgitte sukk den dagen. Men vi kom i mål med Richard Lange Jumping Seconds til slutt. Grand Lange 1 Moon Phase «Lumen» var også et veldig morsomt prosjekt, for her var det mye eksperimentering inne i bildet. Å få en bekreftelse på at ideene fra tegnebordet fungerer i praksis, var utrolig kult.
Tror du vi noensinne kommer til å se en sportsklokke fra Lange?
Audemars Piguet var den første som hadde guts til å gjøre noe helt nytt. De leide inn den eksterne designeren Gérald Genta, og i 1972 introduserte de Royal Oak. Den første sporty stålklokke til prisen av en gullklokke. Kort tid etter gikk Patek Philippe til den samme designeren, og introduserte sportsmodellen Nautilus i 1976. Også Baume & Mercier gikk til Genta, og resultatet var sportsmodellen Riviera. For ikke å glemme IWC og deres Ingenieur, som også ble utviklet av samme designer. Kort sagt gjorde de alle det samme «trikset», og vi kan selvsagt forsøke å gjøre det samme. Men Genta er ikke lenger blant oss, og det er uhyre mer vanskelig å finne en ny fasong for et ur i dag, enn det var på 70-tallet. Og attpåtil bør fasongen stemme overens med vår merkeidentitet og historie.
Samtidig – en «sportsklokke»? Er det virkelig noen som venter på det fra oss? For øyeblikket har vi hele 18 nye urverk under utvikling, så det er helt utenkelig i den nærmeste fremtid. Det er rett og slett for mange andre spennende ideer å ta tak i.
ANNONSE
