Drømmedagen? En sliten Panerai på et solbrunt håndledd, rattende rundt i en gammel Alfa Romeo langs Italias pittoreske landeveier.
I vår nye artikkelserie «Kvalitetstid» skal drømmene få løpe litt løpsk. Her vil vi servere inspirasjon til perfekte scenarier, hvor klokker og opplevelser skaper en helhet som er noe mer enn summen av delene.
Armbåndsuret
Vi starter med det viktigste først – dette er jo tross alt et nettsted for klokker. I denne første utgaven vil jeg gjerne ta oss til Italia, landet med sine stilfulle innbyggere, ymse statsoverhoder og azurblå strender – hvor ingen har hørt om ananas på pizzaen (heldigvis) (eller uheldigvis, red.anm.). Og nevner du Italia for meg tenker jeg umiddelbart på Panerai, men ikke hvilken som helst referanse. Det må utvilsomt bli en av de legendariske dykkerklokkene produsert i samarbeid med Rolex: 6152/1.
Avbildede eksemplar, fra 1955, er perfekt for vår tur, med sin sandstrandfargede skive – en helt ekstraordinær patina som en sjelden ser maken til. Som om ikke det slående utseende var nok har denne en helt spesiell kombinasjon av komponenter. På innsiden tikker et urverk fra Rolex (kaliber 618), og urkassen er levert uten Panerais karakteristiske kronebeskytter. Svært få slike eksemplarer er kjent. Kassen på 6152/1 måtte også være hakket større enn den allerede nokså bøse avløseren til 3646 (en referanse vi idag kjenner som Radiomir). Dette ble gjort for å ha plass til Rolex-urverket og dens antimagnetiske “skjold” i jern.
Som armbåndsur brukt av dykkere ved den italienske marinen, Marina Militare, er denne Paneraien klar for litt plasking i godt temperert sjøvann etter endt kjøretur. Det skal godt gjøres å slå denne stålklumpen på armen når det kommer til ren og skjær kulhet. Nedsiden er at det koster å være kar. For å være helt nøyaktig var det 112.500 britiske pund som i 2016 trengtes å overføres til den britiske auksjonshuset Sotheby’s for å kunne anse seg som eieren av dette stykket historie. Heldigvis stopper ikke det oss fra å drømme videre.
ANNONSE
Bilen
Med tanke på Paneraiens militære historie må vi finne et passende kjøretøy. Samtidig kan det heller ikke være for militært – vi er jo tross alt på ferie og skal nyte det hele. I stedet for å gå for den menige soldats Alfa Romeo 1900 M (italienernes versjon av Willys Jeep) finner vi nøklene til offiserens lille røde sportsbil: En Alfa Romeo Giulietta SZ fra 1960.
Denne illsinte vepsen ble håndbygget av den legendariske karosserifabrikanten Zagato og hele 100 hestekrefter kunne hentes ut fra aluminiumsblokken på 1.3 liter. Med en livlig rekkefirer i front og trekk på hjulene bak var Giulietta SZ en ivrig sportsbil i sin tid. Bilen var laget for hete europeiske baner, veide kun 857 kg og kjempet om pallplasseringer i sin klasse på blant annet Sebring og Tour de France. Designet av bakenden fikk tilnavnet “coda tonda” (rund hale) og går dermed perfekt sammen med Paneraiens puteformede kasse.
Gjennom tre år med produksjon, fra 1959 til 1962, ble det produsert mindre enn 300 eksemplarer av dette rullende kunststykket. Hadde du denne bilen på 60-tallet var du dømt til å bli kongen på racerbanen – og jazzklubben etterpå. Slik er det fortsatt.
Stedet
Åpenbart velger vi et sted i Italia for dette møtet mellom to mekaniske fabler, begge viktige deler av landets industrielle historie. Selve kjøreturen starter på toppen av Stelviopasset. Her kan Alfaen få strukket litt på beina i den endeløse sløyfen av hårnålsvinger, dandert av spektakulære glimt av snøtoppene rundt nasjonalparken over det lille røde panseret.
Etter fire timer med engasjerende kjøring ender vi opp i Venezia. Her, nede langs kysten, kan vår firbente venn avkjøle seg i middelhavsvinden før vi igjen tar fatt på autostradaen mot endestoppet i Panerais fødeby: Firenze. Vel fremme kan du nyte en mørkerød negroni i solnedgangen, mens du hviler øynene på legenden stroppet rundt håndleddet.
ANNONSE
