De siste årene har vært gode for sveitsiske IWC, og merket har en stadig økende popularitet hos norske klokkekjøpere og entusiaster. Manufakturet fra Schaffhausen er i dag representert i Norge ved to autoriserte forhandlere (Urmaker Bjerke og Otteren Gullsmed & Urmaker) i tre sentrale byer (Oslo, Stavanger og Bergen).
Den «tilfeldige» urmakeren
Urmaker Christian Bresser leder IWCs Masterclasses – private og intime urmakerkurs som arrangeres for et svært begrenset utvalg av IWCs klienter – og er til daglig Deputy Head for IWCs avdeling for komplikasjoner. Bressers fascinasjon for maskiner og mekanikk begynte i ung alder, og som mange unge gutter var målet å bli jagerflypilot. Utilstrekkelig øyesyn satte imidlertid en stopper for drømmen, og ved tilfeldigheter ble han introdusert til urmakerfaget.
Under opplæringen innså han raskt gleden i å skape de «små maskinene», og i løpet av kort tid var han forelsket i jobben: «Det finnes ingenting der ute jeg heller vil gjøre enn å skape disse vakre urene. […]jeg tror jeg ble født til å gjøre det, men det tok en stund å forstå det ettersom de første målene for livet mitt var så forskjellige (fra det å være urmaker, red. anm)».
Streben etter perfeksjon
Mange ferdigheter og kunnskap kan erverves ved trening og opplæring, men for de som er nysgjerrige på en karriere som urmaker trekker Bresser frem god finmotorikk, godt øyesyn på nært hold, og en stødig hånd som forutsetninger for å lykkes som urmaker på høyeste nivå.
ANNONSE
For Bresser er streben etter perfeksjon en sentral del av hverdagen som urmaker hos IWC. På tross av å være et sofistikert og moderne manufaktur med strenge toleranser, møter man ofte nye og unike utfordringer i arbeidsdagen: «Enkelte ganger fungerer urene rett og slett ikke som de skal. Selv om de kommer fra de samme produksjonslinjene, kan urverk eller moduler være ulike. Hvert urverk er unikt og kan ha et unikt sett med feil som krever individuell problemsløsning», forteller Bresser.
«Urmakeryrket er definitivt ingen typisk åtte-til-fire jobb».
Evolusjon i praksis
I følge Robert Pennartz, Managing Director for IWC i Skandinavia og Benelux, er dagens IWC et teknologiorientert manufaktur som dekker spekteret fra (luksus) innstegsmodeller til ren haute horlogerie.
«IWC er luksus. Haute horlogerie er luksus. […]man må aldri glemme at luksus ikke er det samme som mote – IWCs design er ikke revolusjonerende eller trendy, men følger en filosofi om evolusjon», sier Pennartz.
Han understreker at merket er tro mot sin egen historie og identitet, og at dette trolig også er noe som gjør IWC attraktivt for deres kundegruppe. Man vil med andre ord ikke finne klokker med «trendy» rosa urskive eller annet motefrieri i IWCs kolleksjon – for som Pennartz selv poengterer: «[…]det er mote, og det er bullshit!».
Matchende «DNA»
På spørsmål om hva som skiller det skandinaviske markedet fra den øvrige verden, trekkes et svært matchende «DNA» mellom IWC og deres skandinaviske kunder frem som en tydelig karakteristikk.
«En person som kjøper en IWC har ikke noe behov for å kjøpe et merkenavn (for å vise seg frem, red. anm.), og IWC er heller ikke en produsent med et slikt fokus», sier Pennartz.
Han beskriver den typiske skandinaviske kunden som en som vektlegger teknologi, ytelse og kvalitet – men som er skeptisk til for mye «show-off».
Bresser har på sin side notert seg at de skandinaviske kundene ofte er yngre, men også har en spesiell og genuin interesse for klokker med en tydelig tendens til å ha gjort «hjemmeleksen» skikkelig før et kjøp.
100 % manufaktur
En problematikk som for tiden påvirker store deler av klokkebransjen, er Swatch Groups avgjørelse om å stramme inn tilgangen på mekaniske urverk fra deres datterselskap ETA. IWC har i mange år benyttet ETA som underleverandør, og et interessant spørsmål er derfor om man vil se et gradvis skift mot «in-house» urverk også i IWCs innstegsmodeller. Pennartz forteller at man allerede før Swatch Groups avgjørelse hadde tatt en beslutning om å satse på flere manufaktur-urverk.
I så måte har IWC aldri blitt affektert av innstramningene, men forbereder seg allikevel på en overgang mot ytterligere in-house urverk. Pennartz skisserer en tidsramme på 2-3 år inntil merket er 100 % manufaktur-urverk. «Hvis vi kunne gjort det nå, ville vi gjort det i går», skyter Bresser inn.
Bresser presiserer videre at IWC aldri ville benyttet ETA dersom de ikke hadde innfridd strenge ytelseskrav, og at urverkene i tillegg blir kraftig forbedret og modifisert. Toleransene er mindre og presisjonen er høyere – så betydelige er deres endringer at de ved lov er forpliktet til å merke urverkene med IWC. «Det er som å ta en Mercedes-Benz og forvandle den til en AMG», sier Bresser.
«The Year of the Aquatimer»
De siste årene har IWC hatt som tradisjon å fokusere ett år til én av deres underkolleksjoner. 2013 er «The Year of the Ingenieur», mens 2014 skal dedikeres til Aquatimer-familien.
Spørsmål om hva som venter oss blir møtt med lure smil, men de tillater seg allikevel å lette litt på sløret: Kolleksjonen er allerede ferdigstilt og stikkordet vil nok en gang være evolusjon. Pennartz kan fortelle at urene vil ha elementer fra tidligere Aquatimer-modeller – kanskje også et forsterket Aquatimer-DNA gjennom design og tekniske løsninger.
«Vi vil ikke røpe for mye, men jeg kan forsikre deg om at det vil bli kult!», avslutter Bresser.
ANNONSE
Artig den 3239’en. Laget for et prissegment, solgt i et helt annet. Resten av lineup’en av «teknologiklokker» lignet på utrangerte Ball Spacemastere. Portoguese og portofino er alt som gjenstår av IWC kolleksjonen imho