Ny undersøkelse viser et stort spenn i hvor mange arbeidstimer produsentene kan legge i en klokke.
Tradisjonelt har mangelen på gjennomsiktighet begrenset mulighetene for objektive vurderinger av aktører i klokkeindustrien. Legg til at merkene selv er mestere i å formidle rosenrøde historier om egne tradisjoner, håndverk og kvalitet, som lett kan farge synet på både produkt og avsender.
Vurderinger av klokker og merker – enten det gjøres av klokkemedier, den jevne entusiast eller såkalte eksperter – er nok ofte preget like mye av følelser som kald fornuft.
«Urmaker-timer per klokke»
I søken etter et mer objektivt mål på klokkeprodusenter, har skribent Brandon Moore hos det velrenommerte klokkenettstedet SJX Watches foreslått en ny metode.
Begrepet «urmaker-timer per klokke» er en kalkulasjon av det maksimum antall timer et merke teoretisk har anledning til å bruke ved produksjonen av én klokke. Et slags forenklet mål på menneskelig involvering i selve produksjonsprosessen.
ANNONSE
Ved hjelp av tilgjengelig informasjon (som inkluderer alt fra offentlig statistikk og årsrapporter til anekdotiske data og gode gjetninger), har Moore beregnet og kategorisert mer enn 50 aktuelle klokkeprodusenter.
Fem ulike kategorier
Til sammen har Moore presentert fem ulike kategorier, basert på fem forskjellige intervaller av urmaker-timer per klokke: The peak (300+), artisanal-industrial (100–299), industrial haute horlogerie (30–99), industrial fine watchmaking (10-29) og industrial prowess (1-9)
Ikke overraskende domineres the peak (300+) av frittstående merker som Roger W Smith, Philippe Dufour og Voutilainen. Samtidig er det verdt å merke seg at både Chopard-eide Ferdinand Berthoud og Seikos Micro Artist Studio også er inkludert. Sistnevnte produserer blant annet Credor Eichi og Eichi II, samt et knippe svært eksklusive modeller fra Grand Seiko.
Artisanal-industrial (100–299) favner om navn som A. Lange & Söhne, F.P.Journe og Moritz Grossmann. Her er også Montblanc inne, men eksplisitt med avdelingen i Villeret, som er bygget på det gamle manufakturet Minerva.
Først i kategorien industrial haute horlogerie (30-99) dukker den hellige treenighet opp, i form av Audemars Piguet, Patek Philippe og Vacheron Constantin. Her finner vi også to diametralt forskjellige merker som Richard Mille og Glashütte Original.
Industrial fine watchmaking (10-29) omfatter tradisjonsrike navn som Jaeger-LeCoultre, Girard-Perregaux og Zenith, men også Nomos og Bulgari.
Noen av bransjens største navn er imidlertid å finne i kategorien med minst urmaker-timer per klokke. Industrial prowess (1-9) byr på både konkurrentene Rolex og Omega, samt merker som IWC, Panerai, Breitling og Grand Seiko.
Ikke perfekt men ganske nyttig
Forfatteren av artikkelen vektlegger at metodikken ikke er perfekt, og at det hersker en god del usikkerhet med tanke på dataene som er benyttet. Hverken kategori eller tallet på teoretisk tidsbruk er etter vår mening egnet til å isolert sett å angi hvilke merker som er «best» – noe som heller ikke er hensikten.
Derimot fremstår analysen som et nyttig redskap som gir et alternativt perspektiv på noen av klokkeindustriens sentrale aktører. Til tross for en betydelig grad av usikkerhet, kan den øke vår forståelse for klokkemerkenes ulike natur og virksomhet relativt til hverandre.
Den fullstendige analysen med flere detaljer, tall og tolkninger er tilgjengelig i sin helhet på SJX Watches.
ANNONSE