Lik Tidssonen.no på Facebook og hold deg oppdatert på siste nytt fra urenes verden!
I min oppvekst, og fremdeles, er fortiden et hett tema! Jeg tenker ofte på hvordan ting fungerte i gamledager og jeg lar meg fascinere av alle de kunstferdige løsningene folk fant. Særlig de tekniske da, og i løpet av de siste åtte – ti årene har klokker og urverk slukt stadig mer av min oppmerksomhet. Nå sitter jeg med eget verksted og får utfolde meg hver dag på jobben! Gjennom å skru på gamle klokker får jeg et direkte innblikk i fordums kunster og hvordan de er finpusset til perfeksjon!
I de gode gamle dager, altså før ca. 1970, var målet for konstruktørene av urverk å få til det optimale verket. Jobben til et urverk er å distribuere kraft fra drivfjæra ut gjennom alle tannhjulene, til ankeret og balansen. Dette har ingeniører forsket og testet på i noen hundre år. Bøker er skrevet og hele liv er viet til arbeidet med å gjøre klokken perfekt.
Resultatene av alt dette arbeidet kan jeg se i de gamle klokkene jeg får inn på verkstedet mitt. Longines, Tissot, Omega, Certina, Rolex og IWC. Disse og mange andre hadde egenutviklede verk som er gjenkjennelige gjennom mange modeller, eller kaliber.
For meg som stadig kommer borti nye urverk fra denne spennende tiden er det som å se historiens brikker falle på plass. Gode løsninger beholdes når de nye modellene utvikles, og uheldige konstruksjoner sløyfes.
ANNONSE
I urverk med manuelt opptrekk er alle delene så åpenbare at det er lett å sette sammen verket fra en haug med deler. De er relativt få, og med litt erfaring, lette å se forskjell på. Likevel har Omega sine smarte og mindre smarte, særegne løsninger. Sekundhjulet på mange Omegaverk er et hjul med kun åtte tenner. I fri flyt vil dette hjulet henge å slenge mellom tennene i nabohjulet som driver det, og må derfor bremses bittelitt for å få den jevne gangen sekundviseren har. Dette har de løst med en liten flat kobberarm som ligger over enden av hjulet og samtidig holder den på plass.
Rolex har en tilsvarende ordning, men med litt flere tenner. En lur løsning, men ikke god nok for IWC for eksempel, som lar det lille hjulet ende i et rubinlager og heller bremser det med en liten rund stålfjær som ligger innpå siden av akselen. Longines og Certina valgte et stort hjul med mange tenner. På den måten slipper de å tenke på brems i det hele tatt. Alle urverkene jeg snakker om her er blant de beste som finnes av masseproduserte verk.
I dag er det igjen lønnsomt å utvikle egne mekaniske verk, og TAG Heuer og Omega ligger langt fremme med løsninger som kun kan produseres ved hjelp av datamaskinstyrte prosesser. Det er en spennende utvikling som tar opp tråden fra «The Golden Age» – femti- og sekstitallet. Presisjon og serviceintervaller er igjen blitt de viktigste kriteriene for utviklerne. Det gagner forbrukeren, og vi kan fortsette å se frem til neste modell, og være sikre på at det vi har på hånden er laget med glød og innlevelse.
Egentlig lurer jeg på når en produsent skal ta frem et av sine gamle stoltheter og produsere dem på nytt. Hvorfor ikke?
I mine blogginlegg på Tidssonen vil jeg skrive om urverk og gjerne med en filosofisk tilnærming. Det er jo slik at vi påvirker alt rundt oss, og alt rundt oss påvirker oss. For meg er det spennende å være denne gjensidige påvirkningen bevisst, og for deg kan deg muligens sementere klokkeinteressen? Jeg er takknemlig for spørsmål og innspill. Ta gjerne frem et spesielt urverk for analyse eller diskusjon!
– Erik
ANNONSE
Dette blir spennende å følge, meget flott 🙂
Enig. Skal følge med fremover. 🙂