Tett på Audemars Piguet Code 11.59 Self-Winding

Nærkontakt med en av årets mest omdiskuterte luksusklokker.

Jeg må innrømme at Audemars Piguets nye kolleksjon rullet forbi øynene mine både én og to ganger, før jeg endelig innså hva det faktisk var. Da «Code 11.59» dukket opp i nyhetsstrømmen min på Facebook, hadde jeg ganske enkelt avfeid den som en sponset post fra en eller annen kjip Kickstarter-kampanje. En sånn kampanje som typisk lover «luksus og sveitsisk kvalitet uten markupen» – men som i realiten er en håpløs katalogklokke rett fra Shenzhen.

Jeg la ikke skjul på hva jeg syntes om klokken, hverken på Tidssonens Facebook-gruppe eller da vi satt og pratet «business» i Genève dagen før SIHH offisielt åpnet. Min venn Bernard (som har skrevet om klokker siden jeg satt på skolebenken og lærte løkkeskrift), var heller ikke imponert over APs nyeste påfunn. Likevel mente han det var et stort feiltrinn å dømme klokkene nord og ned, før man faktisk hadde sett dem med egne øyne. Det skulle Bernard vise seg å ha helt rett i (bare ikke fortell ham det).

Audemars Piguet Code 11.59 Self-Winding er innstegsmodellen i den nye kolleksjonen, og trolig den som er mest aktuell for norske kjøpere. Rundt 250.000+ kroner ferdig importert (AP har ingen norsk forhandler) er et beløp stadig flere unner seg å bruke på en klokke, men oftest dreier det seg da om «tryggere» modeller fra merker som Patek Philippe, Vacheron Constantin, og A. Lange & Söhne – for ikke å glemme APs egen Royal Oak i stål.

I et slikt selskap skiller Code 11.59 seg tydelig ut. Formatet ligger nærmere dressklokke enn «sportsklokker» som Royal Oak, Aquanaut, Nautilus og Overseas. Samtidig er den milevis unna den typiske Calatrava, Patrimony, eller 1815. Med Code 11.59 gjør Audemars Piguet et tydelig forsøk på å skape noe «eget» (igjen).

---

ANNONSE

---

Ved første øyekast (spesielt sett rett forfra) virker Code 11.59 Self-Winding temmelig anonym. Tar man den 41 mm store kassen i nærmere betraktning, vil man imidlertid oppdage et komplisert design, som er ulikt det meste som finnes på dagens marked. De åpne remfestene er sveiset fast i det tynne bezelet, mens undersiden kun hviler mot kassen. Mellomkassen har en oktagonal form, og remfestenes skruer er heksagonale. Begge trekkene er åpenbare referanser til den populære slektningen Royal Oak.

• 

• 

• 

Det utfordrende kassedesignet innebærer en rekke utradisjonelle flater og vinkler, som AP har valgt å fremheve og raffinere. Finisjnivået på kassen er uvanlig høyt, men i hvilken grad potensielle kjøpere vil verdsette dette er uvisst. Finisj er et tema mange har en mening om, men som de færreste egentlig forstår. Også tallskiven og viserne er velgjorte, men er trolig de to elementene ved klokken som har mottatt mest kritikk. Personlig har jeg problemer med at skiven føles tom i midten, samt at numeralenes stil ikke matcher helheten – spesielt ikke de slanke viserne. Likevel må jeg innrømme at klokken tar seg mye bedre ut «live» enn på bilder.

For mange vil det kanskje være mer spennende at Code 11.59 markerer introduksjonen av tre nye egenproduserte kalibere. I Self-Winding-modellen sitter det et selvopptrekkende kaliber 4302, som i tillegg til å være fysisk større, også har en lengre gangreserve enn det eldre kaliber 3120. Det samme egenproduserte urverket har også funnet veien til den nye Royal Oak 41 mm (ref. 15500), og holder et høyt finisjnivå i tråd med prisklassen.

Dersom Audemars Piguet ikke får kalde føtter, er årets Code 11.59 bare starten på en plattform merket utvilsomt har intensjon om å bygge videre på. Det betyr sannsynligvis finjusteringer – som nye tallskiver og kanskje en kasse i stål(?). Slike endringer vil fort kunne gjøre Code 11.59 Self-Winding til en svært interessant klokke. Møtet med klokken var uansett en positiv overraskelse, og en påminnelse om hvordan bilder aldri erstatter følelsen av håndtere en klokke med egne hender.

---

ANNONSE

---