Et personlig tilbakeblikk på klokkeåret som nå er omme.
Tidssonen runder av året med redaksjonens personlige oppsummeringer av 2024. Les også beretningen til Jørgen Erdahl her.
Årets favoritter
Da var vi her jammen igjen. Selv med en hverdag fylt av klokker, føles det som at året har fløyet forbi i forrykende fart.
For A. Lange & Söhne har det heller ikke vært et hvilket som helst år. Min tyske favoritt feiret både 25-årsjubileet for Datograph, samt 30-årsjubileum for merkets relansering i 1994, og klinket til med flere heftige nyheter. Mens Datograph Perpetual Tourbillon Honeygold «Lumen» er sånt som drømmer er laget av, var det en annen og mer tilgjengelig (i alle fall i teorien) modell som ble min favoritt.
Lange har som tradisjon å presentere noe nytt hver 24. oktober, som reflekterer datoen for merkets relansering i 1994. I år avduket merket en ny kvartett basert på Lange 1, hvor versjonen med kasse i platina og tallskive av onyx var min soleklare favoritt.
ANNONSE
Spør du meg er modellen kanskje den mest raffinerte varianten av Lange 1 til dags dato, og er dessuten et herlig nikk til kultklassikeren Lange 1 «Darth».
På sveitsisk side vartet søsknene Jaeger-LeCoultre og IWC opp med to andre favoritter. Førstnevnte med den nye Duometre Chronograph Moon, som puster nytt liv i Duometre-serien. Kolleksjonen representerer noe av det ypperste Jaeger-LeCoultre, men nivåforskjellen fra «vanlig Jaeger» har nok vært vanskelig å kommunisere.
En viss nivåforskjell er det også mellom nye Portugieser Eternal Calendar, og klassikeren Portugieser Perpetual Calendar, som modellen er avledet fra. Denne gangen er det imidlertid snakk om en såkalt sekulær evighetskalender, hvor avvikene i «fireårs-regelen» for skuddår er tatt med i beregningen, i alle fall så langt det lar seg gjøre.
Kalender-mekanismen trenger i teorien ikke å justeres før tidligst i år 3999, hvor det ennå ikke er avgjort om år 4000 skal være skuddår eller ei. I tillegg er urverket utstyrt med en eksepsjonelt presis månefase-indikator, som i teorien bare vil avvike med én dag etter 45 millioner år.
Selv om mange av mine personlige favoritter er det vi kan kalle «drømmeklokker», brakte året også noen godbiter til mer edruelige priser.
Selv om appetitten min på verktøyklokker har dempet seg betraktelig de seneste årene, kommer jeg ikke unna at Tudor Pelagos GMT er en knalltøff klokke, som leverer både på specs og estetikk. Samme beskrivelse passer Omegas nye Speedmaster Pilot, som er en forfriskende vri på en «klokkefamilie» jeg egentlig har miksede følelser om.
Årets verste
Blant fristelsene var det også noen råtne epler. For meg var det mest skuffende ved Patek Philippe Cubitus hverken designet (jeg har sett mye rart fra den kanten før), eller de kontroversielle uttalelsene fra Thierry Stern i etterkant (han har lenge fremstått som en karakter). Det mest skuffende er at Patek Philippe (eller Thierry Stern) ikke benyttet muligheten til å innfri løftene om noe litt mer tilgjengelig, litt mer ungdommelig og litt mer sporty – hvor mitt ønske ville vært noe helt annerledes enn Nautilus og Aquanaut. I stedet ble vi servert en «Mom: We have Nautilus at home».
Louis Vuitton Escale er ikke direkte provoserende for hva den er, men for hva den representerer. Indies har for lengst beveget seg inn i hype-territorium, og LVMH er ikke beskjedne med å ville ta sin del av kaken. Spesifikt er Escale en velgjort klokke, men jeg slipper ikke unna følelsen av noe super-kommersielt, som etteraper noe mer eksotisk.
Rebrandingen av britiske Bremont kan heller ikke sies å være en høydare. Jeg digger Davide Cerrato, og har respekt for jobben han gjorde hos både Tudor og Montblanc. Men den nye logoen og de nye modellene til Bremont fremstår mildt sagt som hastarbeid, og er i det store og hele lite konsistente med merkets militære identitet (kan jeg friste med en dualtime tourbillon til turen i skauen?)
Årets høydepunkter
Watches and Wonders 2024 var som vanlig stedet for årets nyheter, ryktebørs og bransjeprat. Messen har forandret seg mye de seneste årene, og har både med tanke på utstillerliste og format beveget seg noe nærmere gamle Baselworld. Ekstra spennende (og utfordrende) var det å lage daglige video-podcaster fra messegulvet,
I mai tok jeg turen til The Watch Show Finland, som leverte både på innhold, atmosfære og gjestfrihet. Litt om klokkemessen i Helsinki var tema for podcasten her, men en godt forsinket video fra begivenheten vil komme.
Åpningen av Bjerke-huset i august var et sjeldent høydepunkt på norsk jord. Ikke bare var det stas å se det som er Europas største klokkebutikk, men også muligheten til å møte andre klokkeinteresserte. Også Bjerke-huset fikk en egen video her.
Klokkehygge med likesinnede var heller ikke mangelvare under en snarvisitt til Berlin for feiringen av 30-årsjubileet for relanseringen av A. Lange & Söhne. Her ble det også tid til en prat med Langes produksjonsdirektør, som også vil være tilgjengelig på YouTube om ikke så alt for lenge.
Apropos podcast og YouTube – muligheten til å kunne gunne på med Tidssonen Podcast var definitivt et høydepunkt. Det har vært en bratt læringskurve, og mange justeringer er planlagt i tiden som kommer, men tallenes tale er at ting er på rett vei.
«Min klokke» i 2024
Jeg er genuint usikker på hvilken klokke som har fått mest håndleddstid i år. Kanskje var det faktisk min Breitling SuperOcean Steelfish med knallgul gummirem, eller kanskje var det min Jørgens Jaeger-LeCoultre.
Klokken som i skrivende stund gleder meg mest er imidlertid en Vacheron Constantin ref. 47200, som også er den siste som kom inn før årets slutt. En lekker sak på 36 mm i hvitt gull, som ble lansert (med oppdatert skive) i 2002.
For mange vil størrelsen være helt perfekt, men for en som digger store klokker var jeg først skeptisk. Noe av entusiasmen min stammer derfor fra det faktum at klokken har åpnet noen dører – for nå er det bevist at jeg faktisk kan være veldig fornøyd med en dressklokke under 38 mm.
Tanker om 2024
For store deler av bransjen har 2024 vært et utfordrende år. Personlig tror jeg det skal bli verre før det blir bedre, og at merkene vil tilpasse seg tiden vi er inne i. Neppe med særlig snillere priser, i alle fall ikke i første omgang. Derimot tror jeg vi vil se mer forsiktige lanseringer, med færre nye modeller og heller flere linjeutvidelser.
Selv har jeg i skrivende stund planer om å slanke samlingen. For det er noen godbiter jeg har i kikkerten, som det er verdt å ofre noe for. Verktøyklokken gir meg ikke samme glede som før, og om 3-4 stykk av stål kan byttes mot noe lekker av edelt metall, er dette en tanke jeg absolutt er åpen for.
Og med det ønsker jeg alle Tidssonens lesere et godt nytt år, og takker for det gamle! Sjekk også gjerne ut min sporadisk oppdaterte Instagram, @tidssonen.
ANNONSE
