Høydepunkter, skuffelser og litt om tiden som kommer.
Tidssonen runder av året med redaksjonens personlige oppsummeringer av 2024.
Årets favoritter
Tiden flyr. Jeg syns nettopp jeg satt med gløgg i koppen og skriblet om forrige års favoritter og skuffelser, men nå er altså tiden kommet på nytt. Ett år eldre og nå med «terminalbriller» på nesen – som en direkte tilbakemelding på at jeg ikke er like ung som jeg mente å huske.
Året 2024 startet uansett på (nesten) samme måte som 2023. Blancpain var nemlig tidlig ute med å trekke sløret av sin nye Fifty Fathoms i 42,3 mm, akkurat slik jeg spådde etter fjorårets jubileumsmodell som kom i kun 210 eksemplarer. Riktignok kun i titan eller rødt gull og med små designendringer, men påstanden min om at det kanskje er den mest interessante luksusdykkeren på markedet står seg.
Like før Watches and Wonders braket løs, med storslipp av nyheter fra brorparten av verdens toppmerker, var Omega ute med både en oppdatert Speedmaster DSOTM Apollo 8 Mark II og en Speedmaster med hvit tallskive. Begge vellykkede og den hvite kanskje overraskende attraktiv. Senere på året kom også en ny FOIS, to nye Seamaster Diver 300M og en Speedmaster Pilot, som alle egentlig imponerer. Det gjør 2024 til et usedvanlig sterkt år fra selskapet.
ANNONSE
Med dørene åpnet i Palexpo var det selvsagt også duket for fest. Watches and Wonders Genève er og blir nemlig et heidundrende høydepunkt i kalenderen.
Et merke som fortsetter å imponere er Tudor, som kom med en forventet (og meget bra) oppdatering av Black Bay i sort, samt med lenke til sin BB58 i gull. På sistnevnte skulle jeg gjerne sett et lukket baklokk for gravering og en litt lavere utsalgspris, men isolert sett er klokken herlig og dus i all sin edle prakt.
Publikumsfavoritten (men kanskje ikke min) var nok likevel en BB58 med GMT, hvor «Coke»-fargene prydet bezelen. Det innledet et GMT-år for Tudor, som nylig dro frem en ny Pelagos FXD med samme komplikasjon. Begge klokkene er skikkelig kule, men faller litt utenfor min personlige smak da graden av «gilt» og beige toner ikke er 100 prosent min kopp te.
Mot alle odds var imidlertid den rosa (og for øvrig den blå) Black Bay Chrono helt i min gate, og selv om jeg aldri har dratt på meg sykkeltights var også Pelagos FXD Chrono «Cycling Edition» en liten favoritt.
Fra giganten Rolex var det nok de nye tallskivene på Day-Date som fristet mest, men også GMT-Master II «Bruce Wayne» er lekker. Den gullbarren til å feste på håndleddet -aka- Deepsea skal de imidlertid få ha helt for seg selv, og Daytona med perlemor er heller ikke noe jeg kommer til å kjøpe.
A. Lange & Söhne dro frem både en og to jubileumsmodeller av Datograph i anledning modellens 25-årsjubileum, hvor den i «Honeygold» var absolutt finest. En drømmeklokke, men hvor prisen på 6-7 millioner understreker at dette nettopp forblir en drøm. Prisen er for øvrig smått latterlig og viser at også Lange har blitt litt stormannsgale på egne vegne.
Den sorte jubileumsutgaven av Lange 1, som ble vist frem senere på året, må likevel sies å være forbanna flott. Det samme kan også sies om Tortue Monopoussoir Chronograph, som virkelig viser at Cartier briljerer når vi snakker myke og elegante linjer.
Et svært overraskende og gledelig gjensyn var med Duometre-familien til Jaeger-LeCoultre. Den så jeg virkelig ikke komme og seiler opp som en liten favoritt fra messen. Også IWC fortjener ros for mange av sine klokker, selv om deres Eternal Calendar ikke helt treffer egen smak. Imponerende er den uansett.
Imponerende er også Hermès og deres Arceau Duc Attelé. Det er definitivt ingen folkemodell, men merket imponerer gang på gang med hvordan de klarer å smelte sammen eget designspråk med klokker i ulike prisklasser.
En annen klokke jeg ikke likte på de første bildene, men som var skikkelig bølletøff i virkeligheten, er Zeniths Defy Extreme Diver. Den bør du prøve om du ønsker en skikkelig kul sommerklokke.
For øvrige deler av året går hederlig omtale også til Seiko Prospex 1965 Heritage Diver’s Watch, som er en enda bedre innstegsmodell enn «forgjengeren», Zenith Chronomaster Original Tripe Calendar, Daniel Roth Tourbillon Souscription, Longines Conquest GMT i 43 mm, Blancpain X Swatch Scuba Fifty: The Ocean Of Storms og TAG Heuer Carrera Glassbox ‘Panda’. Alle klokker som på ulikt vis leverer!
Noen norske shout outs er også på sin plass for å avslutte det hele. Det startet med nye utgaver av Bruvik Svalbard, som er bedre på alt enn sine forgjengere. Micromilspec gjør det også sterkt med en inntreden på Geneva Watch Days og med sin Milgraph og Von Doren treffer bra med sin helt ferske Tandberg. Bra jobba!
Årets skuffelser
Mitt negative fjorårsinntrykk av Grand Seiko vedvarer dessverre også i 2024. Det gjelder ikke nødvendigvis klokkene i seg selv, men den absurde prisen det japanske merket nå opererer med og som er godt inn i Patek-territorie. 464.000 kroner for en dressklokke i gull er for eksempel helt i drømmeland og må ha blitt satt i en drøy sake-rus. Prisgaloppen gjelder også for uedle alternativer, med SBGC275 som eksempel.
Og apropos Patek. Også de, eller rettere sagt sjefen sjøl, falt et hakk på min stige inneværende år. En ting er lanseringen av Cubitus, som jeg mener er både kjedelig og preget av en gjennomgående latskap på flere plan, men noe helt annet er arrogansen til kritikken i etterkant. Den ga meg en vedvarende bismak, uten at Stern selv kunne brydd seg mindre, for Cubitus er selvsagt spottet på en rekke svært celebre håndledd allerede, og kommer til å selge som hakka møkk.
Bremont vinner heller ingen priser fra meg i år. Merket har gjort en full kollbøtte med Davide Cerrato bak rattet, i søken etter å bli noe helt annet enn det alltid har vært. Ikke liker jeg logoen og ikke liker jeg klokkene. Visstnok er merket likevel lydhør for entusiastenes innspill, så kanskje dras det inn på skinnene igjen, men foreløpig er det «hard pass» fra meg.
En liten pekefinger går også til IWC, som mot tampen av året lanserte sin Ingenieur med blå skive. Det i seg selv er definitivt ikke en dårlig nyhet (eller klokke), snarere tvert i mot. Det er faktisk kanskje den peneste av de alle. Men den beviser likevel at man tyr til den superpopulære fargen ganske raskt etter lansering. Det leser jeg som en ørliten erkjennelse av at man ble litt vel høy og mørk da hypen var på sitt største og hele modellserien ble sluppet som «boutique exclusive».
Som gruppe har det heller ikke vært de store høydepunktene fra «independent watchmakers» inneværende år. Det er egentlig forståelig og fint, for jeg tror etterspørselen ble (laaangt) høyere enn produksjonskapasiteten for flere. Kanskje har litt vann i årene vært positivt, selv om nye lanseringer har gått ned.
Årets høydepunkter
Som vanlig er det arrangementer, reiser og besøk hos ulike klokkeprodusenter som peker seg ut som de virkelig store høydepunktene gjennom året – med Watches and Wonders i Genève som et sikkert stikk hvert eneste år.
Det startet allerede i januar, da jeg besøkte Omega i forbindelse med oppfriskningen av Omega Speedmaster DSOTM Apollo 8. Klokken i seg selv er definitivt kul, men å se både fabrikken (herunder produksjonen av 321 og METAS-sertifiseringen) og museet i Biel var de viktigste høydepunktene med turen.
I september fikk jeg også vært med Tudor for å overvære noen dager av Louis Vuitton Cup (kvalifiseringsrundene til LV Americas Cup) i Barcelona. En strålende opplevelse, som ga meg både innsikt og respekt for seilsportens svar på Formel 1.
Utvikling, hendelser og arrangementer her hjemme i Norge er også noe som er ekstra kult for vår hjemlige klokkeinteresse. I den forbindelse er det helt naturlig å peke på åpningen av Bjerkehuset som en viktig begivenhet. Plutselig gikk vi fra null merkebutikker til en god håndfull – og huset til Bjerke er det virkelig internasjonal schvung over. Jon Henrik og jeg var også til stede da det var offisiell åpning av Tudor Boutique Oslo, hvor vi fikk sett på litt sjeldenheter fra selskapets egne arkiver.
Åpningen av en egen (og Skandinavias første) Rolex Boutique er også verdt å merke seg, uten at jeg selv har fått tatt turen innom enda. At Swatch har etablert seg i Norges hovedgate er også morsomt.
På tampen av året fikk jeg også muligheten til å være med da Universal Genève feiret 70-årsjubileet til sin berømte Polarouter, med tre spesialmodeller. En modell og et merke jeg har hatt et litt spesielt godt øye til, siden knytningen mellom de to har interessert meg i flere år allerede.
Det kanskje største personlige «klokkebransjehøydepunktet» kom likevel helt på starten av året, da jeg fikk beskjed om at jeg var tatt opp som Academy Member i GPHG. Det var en stor ære. Bransjeprisen regnes av mange som klokkeverdens Oscar-utdeling og er ment å fremme fokuset på håndverket og tradisjonene rundt klokker og armbåndsur.
«Min klokke» i 2024
Jeg har aldri vært spesielt glad i gullklokker. Men da Jon Henrik valgte å legge ut sin fantastiske Jaeger-LeCoultre Duomètre Quantieme Lunaire, var det en mulighet jeg rett og slett ikke kunne la gå fra meg. Derfor blir «Min klokke» for 2024 et lite gjenbruk av Jon Henriks tilsvarende spalte for 2023.
Siden klokken kom inn på senhøsten har den knapt vært av håndleddet. Den er teknisk ekstravagant, travel, herlig, usjenert og samtidig høyst elegant. Her kan jeg enklest sitere Haraldsen selv: Med fantastisk design både foran og bak – samt en helt intens og vidunderlig foudroyante – bør det ikke være så vanskelig å forstå hvorfor. Dette er Jaeger-LeCoultre på noe av sitt beste.
Tanker om 2025
Jeg har for mange dykkerklokker, fant jeg ut i år. Det resulterer i at flere av de nesten ikke blir brukt, og derfor må vike for annen moro. Akkurat hvilke som skal ut, eller når, er imidlertid ikke helt bestemt.
Inn skal nok ikke veldig mye, men fortsatt drømmes det om både Rolex Daytona «Le Mans», Patek Philippe 5726 og 16202 Audemars Piguet Royal Oak. Alle usannsynlige, så da kanskje man skal se litt ekstra blant mer oppnåelige klokker som imponerer. Det inkluderer blant annet Tudor FXD med sort skive, som bryter fullt ut med egen erkjennelse om for mange dykkerklokker i boksen.
For bransjen som sådan tror jeg årets (og fjorårets) «korreksjon» kommer til å vedvare også utover i 2025. Det betyr en litt mer forsiktig tilnærming og en erkjennelse av at den astronomiske etterspørselen etter klokker er forbi. Det tror jeg kan være sunt og gi bedre rom for at entusiastene finner tilbake til gleden ved klokker, fremfor å konkurrere med alle som behandler de som aksjer.
Det er alltid vanskelig å spå nøyaktig hva merkene tenker å lansere, men vit at Audemars Piguet feirer sitt 150-årsjubileum, Breguet sitt 250-årsjubileum og Vacheron Constantin sitt 270-årsjubileum. Det kan bety litt ekstra fokus fra nevnte merker – som alle dessverre glimrer med sitt fravær i Norge. Kanskje blir det i 2025 at Tudor Prince Chronograph (som var ment for Only Watch 2023) kommer som hyllevariant? Er det kanskje på tide at Omega setter mer fokus på sin Planet Ocean-kolleksjon?
Vi får se – og med ønske om et godt nytt år krysses fortsatt fingrene for at det kommende blir året da Edzilla får sin etterlengtede Rexhep Rexhepi.
Følg meg svært gjerne på @jorgen.erdahl på både Instagram og Threads!
ANNONSE
