Jeg tillater meg å åpne denne tråden i forhåpning om flere har slike klokker liggende og kommer med bilder, spørsmål eller tips og råd.
Som jeg skrev tidligere i min brukerpresentasjon har jeg en litt større samling av både mekaniske og batteridrevne klokker hvor ca. halvparten er vintageklokker. Slik kommer en ikke forbi noen milepæler i utvikling mellom 1957 og sånn cirka 1970. Et utrolig variert og fascinerende felt for klokkeentusiaster fra en tid som er forsvunnen for 50 år tilbake og som kommer aldri tilbake. For de som vil lese litt om kalibertyper og produsenter finnes det en fantastik ressursside med masse bilder her.
Litt historie: året er 1946 og utfordringen med at en mekanisk klokke står garantert stille etter en helg uten å ha den på håndleddet (selvtrekkende) eller å trekke den opp iblant må kunne løses. Hva med batteridrift? Det finnes ikke batterier i riktig størrelse og også de måtte utvikles. Hamilton har startet sitt "Project X" etter de har hørt rykter om at Elgin jobber med det samme. Først i 1957 kom de ut med sin kaliber 500 og eget batteri i størrelse av en SR44, den gangen av type kvikksølv med 1,35 Volt. Den var ikke akkurat en suksess siden urmakere kjente ikke verket og nektet å fikle på det. Dessuten var det ikke særlig robust som kontaktdrevet og hadde kort levetid. I 1961 kom Hamilton med en forbedret etterfølger, 505 som de produserte helt til 1969 i mange og populære modeller, som f.eks. trekantede Ventura (Elvis Presley hadde en).
Her er det altså balansehjulet motoren som fjæren er i en mekanisk klokke, samtidig er balansehjulet også taktgiveren med det samme og som kan justeres på samme måten. Først med en spole som en del av balansehjulet og en fast magnet. Spolen som fikk strøm ved hver halvsvingning gjennom mekaniske kontakter ga da også et magnetfelt som hadde samme polaritet som magneten og ga en støt slik at bevegelse oppstår. Senere ble spolen fast og magneten i balansehjulet. Enda senere fikk kontaktene en diode for å unngå gnist og de første klokkene fikk betegnelsen "Electronic". Først ved slutten på 60-tallet ble kontaktene borte og bryterfunksjonen ble gjort av en transistor. Samtidig kunne en kombinere dette med en Quartz for enda mer nøaktighet. Frekvensen på slike balansehjuldrevne klokker var 18.000 bph i starten opp til 36.000 bph i en Citizen i 1972. Batteriet varte ca. ett år og klokkene var solide og nøyaktige med under 5 sek/døgn avvik. Med Quartz kunne en oppnå godt under 1 sek/døgn. Slike balansehjulmotorer var kraftige og hadde høy moment og selv uten smøring etter flere tiår uten vedlikehold fungerer de perfekt. Inntil slitasjen dreper balansehjullagringen i stenene og klokken viser store avvik i gange ved å endre lage fra vertikal til horisontal.
En annen gren i utviklingen var å øke frekvensen. På et urverk med balansehjul stiger slitasjen og behov for olje dramatisk og i praksis er det slutt på 36.000 bph (5 Hz). Kloke hoder mente at en stemmegaffel kunne være midt i blinken og sammen med en transistorstyrt spole og en magnet kunne en utnytte ørlite bevegeler på en frakvens på 300 til 700 Hz for å drive et indekshjul med ca. tilsvarende antall tenner gjennom en sten som mekanisk drev tennene videre. Bulova var først ut med sine Accutron urverk i 1960. Med sin karakteristisk brumming på 360 Hz og en flytende sekundviser ble disse en suksess og også NASA har brukt stemmegaffel-urverk under månelandinger.
Over 70 klokkeprodusenter har hatt disse urverk i sin produksjon, de mest kjente er vel Hamilton, Bulova, Citizen, Seiko, Timex, men også Omega, Zenith, IWC, Longines og Junghans var med. Ofte ble samme urverk brukt fra flere produsenter, f.eks. urverk fra ESA og Seiko. Dette i kombinasjon av 70-talls design på sitt beste gir klokkeentusaister meget spesielle og morsomme tidsvisere i et vist spekter.
Fint om denne tråden brukes kun til disse type klokker og at rendyrkede quarzklokker holdes unna. Omega sine Electroquartz- (1969) og Megaquartz- (1973) modeller er med siden de bruker en mikromotor med noen hundre Hz for å drive mekanisk et urverk. Disse er egentlig en hybrid av elektromekanisk og ren quarzdrevet urverk.
Som jeg skrev tidligere i min brukerpresentasjon har jeg en litt større samling av både mekaniske og batteridrevne klokker hvor ca. halvparten er vintageklokker. Slik kommer en ikke forbi noen milepæler i utvikling mellom 1957 og sånn cirka 1970. Et utrolig variert og fascinerende felt for klokkeentusiaster fra en tid som er forsvunnen for 50 år tilbake og som kommer aldri tilbake. For de som vil lese litt om kalibertyper og produsenter finnes det en fantastik ressursside med masse bilder her.
Litt historie: året er 1946 og utfordringen med at en mekanisk klokke står garantert stille etter en helg uten å ha den på håndleddet (selvtrekkende) eller å trekke den opp iblant må kunne løses. Hva med batteridrift? Det finnes ikke batterier i riktig størrelse og også de måtte utvikles. Hamilton har startet sitt "Project X" etter de har hørt rykter om at Elgin jobber med det samme. Først i 1957 kom de ut med sin kaliber 500 og eget batteri i størrelse av en SR44, den gangen av type kvikksølv med 1,35 Volt. Den var ikke akkurat en suksess siden urmakere kjente ikke verket og nektet å fikle på det. Dessuten var det ikke særlig robust som kontaktdrevet og hadde kort levetid. I 1961 kom Hamilton med en forbedret etterfølger, 505 som de produserte helt til 1969 i mange og populære modeller, som f.eks. trekantede Ventura (Elvis Presley hadde en).
Her er det altså balansehjulet motoren som fjæren er i en mekanisk klokke, samtidig er balansehjulet også taktgiveren med det samme og som kan justeres på samme måten. Først med en spole som en del av balansehjulet og en fast magnet. Spolen som fikk strøm ved hver halvsvingning gjennom mekaniske kontakter ga da også et magnetfelt som hadde samme polaritet som magneten og ga en støt slik at bevegelse oppstår. Senere ble spolen fast og magneten i balansehjulet. Enda senere fikk kontaktene en diode for å unngå gnist og de første klokkene fikk betegnelsen "Electronic". Først ved slutten på 60-tallet ble kontaktene borte og bryterfunksjonen ble gjort av en transistor. Samtidig kunne en kombinere dette med en Quartz for enda mer nøaktighet. Frekvensen på slike balansehjuldrevne klokker var 18.000 bph i starten opp til 36.000 bph i en Citizen i 1972. Batteriet varte ca. ett år og klokkene var solide og nøyaktige med under 5 sek/døgn avvik. Med Quartz kunne en oppnå godt under 1 sek/døgn. Slike balansehjulmotorer var kraftige og hadde høy moment og selv uten smøring etter flere tiår uten vedlikehold fungerer de perfekt. Inntil slitasjen dreper balansehjullagringen i stenene og klokken viser store avvik i gange ved å endre lage fra vertikal til horisontal.
En annen gren i utviklingen var å øke frekvensen. På et urverk med balansehjul stiger slitasjen og behov for olje dramatisk og i praksis er det slutt på 36.000 bph (5 Hz). Kloke hoder mente at en stemmegaffel kunne være midt i blinken og sammen med en transistorstyrt spole og en magnet kunne en utnytte ørlite bevegeler på en frakvens på 300 til 700 Hz for å drive et indekshjul med ca. tilsvarende antall tenner gjennom en sten som mekanisk drev tennene videre. Bulova var først ut med sine Accutron urverk i 1960. Med sin karakteristisk brumming på 360 Hz og en flytende sekundviser ble disse en suksess og også NASA har brukt stemmegaffel-urverk under månelandinger.
Over 70 klokkeprodusenter har hatt disse urverk i sin produksjon, de mest kjente er vel Hamilton, Bulova, Citizen, Seiko, Timex, men også Omega, Zenith, IWC, Longines og Junghans var med. Ofte ble samme urverk brukt fra flere produsenter, f.eks. urverk fra ESA og Seiko. Dette i kombinasjon av 70-talls design på sitt beste gir klokkeentusaister meget spesielle og morsomme tidsvisere i et vist spekter.
Fint om denne tråden brukes kun til disse type klokker og at rendyrkede quarzklokker holdes unna. Omega sine Electroquartz- (1969) og Megaquartz- (1973) modeller er med siden de bruker en mikromotor med noen hundre Hz for å drive mekanisk et urverk. Disse er egentlig en hybrid av elektromekanisk og ren quarzdrevet urverk.
Redigert:
