Nydelig tråd, det tok litt tid før jeg plutselig skjønte hva (jeg tror) Christopher Ward driver med for tida, som er å åpne dimensjonene i tiden som kontekst. Litt løst formulert, men dette synes jeg er helt utrolig spennende. La oss si veldig forenklet at tid og avstand henger uløselig sammen. Jeg ser på de siste par klokkene, utviklinga av for eksempel C65 Dune som jeg falt veldig for som enkel feltklokke, og leste at inspirasjonen til navnet er Aquitaine’s Dune du Pilat, Europas høyeste sanddyne. Jeg så ikke inspirasjonen noe særlig direkte i den første generasjonen da den etter min mening var strippet for referanser, kanskje med unntak av "originalen" med sandfarget skive og den tørre kanvasreima som er utrolig flott. Kombinasjonen sitter. Og da tenkte jeg også at den var referensiell nok - det kan fort bikke over til at hvis referansen blir for tydelig så blir klokka mer av en gimmik. Men så lager de plutselig Dune Aeolian som faktisk har tredimensjonal sanddynestruktur i skiva, og hvor timemarkørene ligger delvis "nedgravd" i denne strukturen. Tiden som er representert i elementet, i det utrolig vakre og formmessig fullendte avtrykket som vindens bevegelse lager i den fine sanden. Vindens form. Og heldigvis har de fått av treforken på sekundviseren og datoen som ga klokka en merkelig miks av elementer. Jeg synes i hvert fall den er utrolig flott. Klokker kan i mine øyne være sammenlignbare med andre former for innblikk i miniatyrkulturer gjennom glass, som terrarier eller akvarier, det synes jeg ligger litt i klokkas grunnform med glasset som innkapsler et animert tidsliv innenfor den strenge rammen. La oss ikke gå inn på forbindelsen mellom sand og glass helt ennå, og den mytiske tilstanden til glasset som etter sigende er det eneste stoffet som er "flytende" i fast form. Men så dukker også C1 Moonphase (37 mm vil jeg ha) opp, og apropos glasset; det 400 år gamle aventurine-glasset med kopperoksid-flak som opererer som stjernehimmelen, og månen som konkret figur, også en klokke som ligger helt på kanten av å være for entydig animert og for nær sin forbindelse, men så er komponentene bare helt riktig satt sammen. Hvorfor ikke ha månen som bærende tidsobjekt inne i denne usannsynlig vakre stjernehimmelskiva? Månen som også er så grunnleggende for vår tidsforståelse og plassering i rommet. Og Bel Canto - jeg mener å ha lest at tidligere var det høystatus å ha en bolig med utsikt direkte til klokka i klokketårnet i byen, som bare understreker den målbare tidens størrelse som kulturell kapital. Dette forholdet ble avkontekstualisert og fullstendig demokratisert da armbåndsuret ble gjort allment tilgjengelig. Og jeg tenker umiddelbart på at den vakre lille bjella som plinger hver time også forteller en historie om hvorfor klokkene slo - både fordi folk faktisk ikke kunne lese urskiva og forstå tida via den synlige urskiva og måtte ha antallet slag for å begripe klokkeslettet, men også klokkeklangen som samlende element hvor det oppstår et fellesskap for alle som er innenfor klokkelydens radius. Sånn sett så synes jeg alle disse klokkene som nettopp miniatyrer faktisk fungerer utrolig godt. For det er jo også en ganske viktig referanse til armbåndsurets funksjon fra tidlig 1800-tall - bortenfor klokkene da de ble rendyrkede verktøy for ulike typer aktiviteter - som har vært å smykke oss med tiden. Jeg ser i hvert fall mye folklore i fortellingen om tidens elementer.
Det var det jeg tenkte i hvert fall, og blir mer og mer begeistret for denne reisen Christopher Ward har begynt på hvor jeg synes klokkene blir mer og mer form. Vet ikke om noe av dette gir mening for dere andre, men jeg er imponert over hvor stødig disse klokkene står, selv om de har helt konkrete referanser.
Kjenner dere til andre klokkeprodusenter som jobber med å iscenesette tid på denne måten?
www.christopherward.com
www.forbes.com
