Noen betraktninger om tid

[mnaerum]

Hei, alle sammen,

Jeg har akkurat vasket de siste tingene på kjøkkenet, sveipa over benkeplatene med en fuktig klut, satt på oppvaskmaskinen, slått av alle lys i leiligheten - med unntak av pendellampa over spisebordet som jeg har dimma ned til laveste nivå - og lagt meg på sofaen med babycallen på brystet og telefonen i hånda, klar for å leve videre i min nåværende tid; de små timene, minuttene, sekundene, før jeg skal/må legge meg for å hvile ut dagen og våkne i morgen. Og i kveld, heller enn alle foregående kvelder med youtuberaid for å dykke dypere inn i horologiens verden, tenkte jeg å gjøre et forsøk på å skrive et innlegg her på forumet som, i tillegg til å være et slags dagboknotat, forhåpentligvis kan ha en merverdi for flere. Og hvem vet - kanskje det tenner en tidsgnist av mer filosofisk karakter som kan si oss noe om hva tiden er i dag.

La meg starte med det første, og mest absurde som har definert livet mitt til nå: helt fram til november 2024 hadde jeg hatt som prinsipp at jeg ikke skulle gå med armbåndsur. Dette var en gammel idé fra en periode hvor tiden for meg skulle fremstå ikke-eksisterende. Bare tanken på å ha tiden på armen var nærmest truende, og da passet selvfølgelig ikke armbåndsuret inn i det konseptet. Men det kommer nok også av at tiden for meg stort sett alltid har vært for kort, det har rett og slett alltid vært for lite tid, i hvert fall innenfor de rammene vi liker å kalle kjernetid. Den tiden alle mener vi har felles. Den vi kaller dag. Jeg har prøvd alt jeg kan å skjule meg fra dagen, erobret natten som mitt tidsrom. Mentalt åpner det seg et rom for meg når jeg sitter og arbeider i det jeg liker å kalle udefinert tid; i tiden de fleste andre mennesker ligger og sover, eller er inaktive på andre måter. Og la det være klart at natten også er en arbeidstid for mange, men av en helt annen nødvendighet, og det har jeg stor respekt for. Og sånn sett passer det bra at dette innlegget kommer et sted i midten, i Tidssonen der kveld møter natt.

Allerede nå er jeg litt usikker på hva dette blir, som vanlig når jeg skriver, men jeg skal prøve å pense teksten inn i et litt annet eksistensielt spor.

Så hva skjedde i november 2024?

Vi må enda litt tilbake i tid. Juli 2023. Da ble tvillingene våre født. Og hvis betraktningene som ble gjort noen avsnitt over handlet om å unndra seg tiden, innebar det å bli far til tvillinger en fullstendig hengivelse til en tidsform jeg aldri har opplevd noen gang før. Synkronisering av to små menneskers liv - det er tung materie. Og det krever en fullstendig kontroll av tiden. Våre to har inntil nylig ikke klart å finne søvnen på dagen i sengene sine inne, så vi har trillet de, tre dupper, to dupper, én dupp om dagen helt til desember 2024. Og her er det mest fascinerende med tiden og hvordan den låser deg fast i denne situasjonen, at den nærmest opphører idet begge tvillingene har funnet søvnen samtidig i en lettristet vogn på grusvei inne i skogen, og stresset avtar idet luften og lyset og roen melder seg.

Det er stort sett jeg som har gått disse turene for å gi ektefelle fullstendig fred og ro til å gjøre andre ting. Tenke på andre ting. Slippe å tenke.

Mens jeg har gått og trillet disse tusenvis av turene det siste halvannet året, har jeg oppsøkt lydkilder som har beskjeftiget seg med tiden som konsept, hvilken retning den har; oppover, nedover, horisontal, vertikal. Hvordan fremtid og fortid skifter retning mellom kulturer avhengig av hvordan de ser tiden. Ligger fortiden bak dem, eller foran dem? Jeg hørte Tidens historie av Trond Berg Eriksen på lydbok, hvor han i innledningen forteller om en kafé i Oerlikon i Zürich hvor gamle veggur kommer for å ha sin siste tid - sin egen tid - og hvor ingen ur er synkronisert med hverandre. Om hvordan bøndene satt og produserte urverkskomponenter i lavsesongen for å spe på inntektene. De satt utenfor tiden og arbeidet med den mekaniske tidens små bestanddeler. Det er så poetisk og et utrolig bilde å forestille seg i den store kronologiske sammenhengen.

Og en del av disse bildene må ha fått feste i hjernens indre kamre,
for her er vi tilbake igjen i november 2024: Det begynner å bli så kaldt igjen at telefonen ikke bør tas for mye opp og ned av lomma før den går tom for strøm, og da begrenses kontrollen på tiden, og i tillegg er det utrolig tungvint å hele tiden måtte ta av vottene for å dra opp telefonen. Og tidspunktet er så jævla definitivt på den digitale klokka. Det finnes kun ett tidspunkt der - i motsetning til det vi kan kalle tidsfeltet, som er den tradisjonelle urskivas tolv timer. Jeg bestemmer meg for å skaffe meg et armbåndsur igjen.

Jeg husker ei Casioklokke jeg hadde som barn, det som må ha vært en FW91 eller noe lignende. Og jeg har det på dette tidspunktet med klokker som jeg har det med biler. Praktisk, billig og holdbart. Klokkenes Toyota Corolla: Casio MQ-24. Og selvfølgelig nostalgien som bestemmer merket.

Jeg finner den på salg. Jeg er usikker på om jeg skal ha den svarte eller den hvite urskiva. Jeg bestiller begge! Når de kommer i posten finner vi ut av at jeg skal ha den svarte og kona mi tar den hvite.

Og nå er jeg ferdig, tenker jeg. Det var veldig enkelt og greit. Den tikker fint, og 34 mm passer bra på mitt håndledd som er forholdsvis smalt.

Men jeg blir plutselig oppmerksom på hva slags klokker andre folk har på. Kikker liksom litt ekstra på om andre faktisk bruker klokker, eller om de bruker telefonen. Har andre samme tanker som meg om den synlige tiden?

Det slår meg at en klokke med urskive hvor 12 av 24 timer er representert, bærer med seg en større tidsmessig kontekst, et større erfaringsrom for tid enn en digital klokke. I den digitale tidens rom kan man bli overfalt av ett enkelt tidspunkt - ja, men den var jo 12:15 nå nylig! Mens den fysiske urskiven bærer med seg tiden som har vært, og tiden som skal komme. Hierarkiløst på en måte. En annen tidserfaring. Gissel hos en makt uten ansikt. Tallene er bare øynene - den digitale klokka er tidens øyne, mens den fysiske urskiven er tidens ansikt, eller maske.

Jeg begynner å bli oppslukt av disse ansiktene. Ikke menneskenes, klokkebrukernes ansikter, men urskivene.

Jeg vil ha en klokke uten tall, kun med timemarkører, den føles mer åpen, mer løsrevet fra tidens numeriske valør

Jeg ser et par videoer på youtube. Litt nysgjerrig på hva som faktisk finnes av klokker for tiden.

Det viser seg å være mange.

Pengene er en utfordring. Men så kommer jeg på at jeg fyller 40 på slutten av året, og hva hadde vel vært bedre enn å markere dette med ei fin klokke? Må finne best value, drar gjennom et par videoer. Mekanisk urverk er spennende, tanken om et indre som lever uavhengig av elektrisitet. Det føles på ekte tidløst. Jeg ramler over en video av Teddy Baldassarre. Best dress watches under $500. Jeg lever jo på budsjett, særlig nå med to ekstra her hjemme. Orient Bambino 38 mm dukker opp. Den var jo veldig fin. Ingen tall. Den er rimelig her. Jeg kjøper den i gave til meg selv.

Men vi er fremdeles bare i november. Mens jeg venter på Orienten kan jeg like gjerne kikke litt mer for å se om jeg faktisk har gjort et bra kjøp. Andre kanaler. De fleste omtaler den som en god klokke, best value. Det går et drag gjennom meg, her er det så mye å lære. Og så mange ulike fortellinger om hvordan tiden kan fremstilles.

Innen 2024 er ferdig eier jeg plutselig fem klokker, og to av de må allerede selges igjen for å delfinansiere den neste klokka.

…og sånn går tiden.

Takk til den som har lest. Et introduksjonsinnlegg fra meg?

Jeg har lest et par klokkestafetter her inne allerede, og synes virkelig det er mange gripende historier om klokkene dere eier. Jeg er såpass fersk at jeg ikke skal hive meg på en klokkestafett helt ennå, men jeg hadde lyst til å gjøre noe litt annet. En slags oppstartsskildring, lenge før noen brikker er på plass. Jeg gleder meg til å fortsette å lese det som skrives her inne, og lære mer. Og forhåpentligvis er det noen som har lyst til å fortsette noe her inne også. Hvordan vet jeg ikke, men jeg ser frem til å se hva enn det er.

 

[seiltid]

Dette likte jeg å lese - nå i den udefinerte tiden. Takk for at du deler tankene dine i et annerledes innlegg. Jeg ser frem til neste.

Det høres for meg ut som at i alle fall fem brikker er på plass allerede.

 

[GrimReaper]

Forfriskende filosofisk innlegg. Uventet fengslende å lese om dit forhold til tidens grep om hverdagene. Mine barn er snart voksne alle tre men dine skildringer ga meg en tidsreise tilbake til begynnelsen/midten av 2000-tallet hvor tid var den mest verdifulle varen i hylla.
Samt også hvordan man er fullstendig underkastet de nye livenes nåde for å disponere tiden de avser mest mulig fornuftig og nyte de aller minste øyeblikkene med tid som ikke er lagt beslag på.
Selv er jeg også mest glad i natten og således kjenner jeg meg godt igjen i teksten din. Det er en ensom ro som bare natten gir når samfunnet sover og hviler til en ny dag i hektiske omgivelser.

Takk for en annerledes og fint innlegg.

 

[speedieThomas]

Takk for et interessant og funderende innlegg, og velkommen til klokke-galskapen

 

[Maschinen]

Veldig fint og engasjerende skrevet. Ser frem til å se hvilke klokker du ender opp med.

 

[mnaerum]

Jeg er glad for at dere fant noe i denne teksten alle som både har reagert med hjertefjes, tomler opp, og ikke minst har lagt igjen noen fine ord. Og du har helt rett, @seiltid - det er jo faktisk fem brikker i spill! Eller fire akkurat nå. Det er lett å være selvkritisk i denne innledende fasen som startet så lett og rimelig, men som raskt bygde seg opp til å bli en seriøs interesse. Og så var det fint at det var akkurat du som svarte først, i den udefinerte tiden, som vi er tilbake igjen i akkurat nå. Jeg kom over samlingen din i den tredje klokkestafetten, og den er en virkelig flott samling med mange klokker som tangerer ønsker jeg har for objekter til min egen samling. Den citrine yellow 556en er for eksempel helt nydelig. Jeg har sett den 556 aquamarinen som ligger på Finn for tiden som jeg vurderer å bruke penger jeg egentlig ikke har på. Sinn har jeg virkelig fått sansen for i løpet av denne relativt korte og intense perioden. Bare den tanken om at de justerer urverkene så de går i pluss fordi de sier at det er bedre å være for tidlig enn å være for sen er sterkt nok til å sjarmere en enkel sjel som meg. Og det er kanskje disse profilene jeg er på utkikk etter - de som driver på det jeg i hvert fall forestiller meg er et ganske tradisjonelt urmakervirke - uten at det skal forstås som at jeg mener at Sinn på noen måte er traust eller lite progressivt.

Og @GrimReaper - om en av de historiene som jeg karakteriserer som gripende så leste jeg om hendelsen hvor du var klinisk død (håper jeg husker riktig), men hvor klokka og tiden fortsatte å tikke videre på armen din. Et voldsomt øyeblikk å lese om. Det varmer ekstra å høre at teksten min åpnet noen rom for deg, og det du skriver om både småbarnslivet, roen og natten. Det er deilig å knytte bånd gjennom disse periodene i livet.

@speedieThomas: tusen takk for varm velkomst i galskapens navn. Da jeg leste innlegget ditt første gang, trodde jeg du skrev «takk for et interessant og fungerende innlegg» og ble glad og tenkte at det å kalle innlegget for «fungerende» var en veldig urverksaktig måte å ordlegge seg på. Og så leste jeg det du skrev igjen, og da skjønte jeg at du mente noe annet.

@Maschinen: tusen takk til deg også for så fin tilbakemelding. Det gjør det virkelig verdt det å tenke og dele. Og jeg er også veldig spent på hvilke klokker som dukker opp underveis i denne reisen.

Nå virker det sikkert som jeg har vært høyt og lavt på forumet når jeg refererer til det @seiltid skriver i sin «utboksing av en sveitser» om det å ikke ha en klar retning for klokkeinteressen. Men jeg sverger på at dette er tilfeldig. Og IWC-innlegget til @seiltid ligger jo like over dette innlegget, så det er kanskje ikke så rart. Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i akkurat dette, som er ganske likt måten jeg navigerer i andre interesser på. Ofte er det en spesifikk historie eller hendelse som lager en forbindelse over til noe annet. Og på den måten er dette forumet her helt uvurderlig for å både komme mer i dybden, men også ved tilfeldigheter å oppdage en detalje som kanskje hadde vært vanskelig tilgjengelig ellers.

Noen konkrete klokketanker:
Akkurat nå vasser jeg i 10.000-kronerssegmentet og prøver å finne en vei gjennom det som en slags øvelse i å bli vant til hva jeg skal se etter. Jeg har egentlig en tanke om at jeg skal ha to klokker fra dette pristrinnet som barna mine kan overta, og som bør kunne ha en varighet. Jeg tenkte aller, aller først at jeg skulle ha en eldre Omega Seamaster De Ville. Men så slo det meg at jeg vil ha klokker som er produsert akkurat nå, så barna får med seg noe videre som er tidsspesifikt. Et minne om en tid vi alle sammen har levd i, og ikke en annens historie som vi ikke har en emosjonell tilknytning til. Og så liker jeg at klokkene er litt lekne, har litt ooomph, prøver å iscenesette komponentene de har til rådighet. Så jeg fant en klokke jeg knyttet meg veldig umiddelbart til. Farer Resolute Sorbet 36 mm på en eplegrønn reim. Og så kunne jeg egentlig tenkt meg å ha den Sinn 556 aquamarine-klokka. Tvillingene er gutt og jente, og ikke at det skal fargekodes på kjønn, for de velger jo selv hvem som skal ha hva, men da blir liksom det konseptet, og jeg liker konseptuell klarhet.

Andre klokker - har veldig lyst til å se Christopher Ward C65 Dune. Den ser helt fabelaktig ut.

Og så har jeg nevnt Lange 1 950 platinum med svart onyx-skive. Det må være den uoppnåelige gralen. Og innimellom? Det gjenstår å se.

 

[mnaerum]

En uke har gått fra jeg åpnet min aller første tråd, en som kanskje føltes mest som den skulle bli en one-hit-wonder, gitt omstendighetene. Flammende fingre mens teksten trillet ut av sinnet, en åpen sluse, et mørkt, åpent rom. En rift i tiden kan vi kanskje kalle det? Denne siste uken har hatt en intens karakter. Det føles som at tiden er strukket mye lengre enn den i virkeligheten er. Litt mer forumaktivitet, litt Sinn-prat med @seiltid og selvbevissthet om å ha dundret inn i et forum og et miljø jeg har lite kjennskap til, og på litt uvanlig vis ha tatt mye mer plass enn jeg er komfortabel med. @seiltid sa det så fint, at det er viktig at vi brukerne bidrar med de innleggene vi selv ønsker å lese. Så da har jeg lagt meg i sofaen igjen med beina høyt, babycallen på vibrasjon og smokkene lett tilgjengelig i tilfelle små hiksteavbrudd inne på barnerommet, og fortsetter med et nytt dagboknotat. Ikke fordi jeg følte meg bundet til det, snarere tvert imot, jeg trodde kanskje denne tråden kom til å gå i oppløsning like raskt som den oppstod, i mylderet av andre interessante brukerbidrag. Men fordi det i løpet av dagen dukket opp en følelse av å ha mer å dele, på slutten av hjemmekontoret da jeg tok en fredagskaffepause med meg selv og youtube-snutten «my favorite watches at every price».

Det er en form for innsirkling det å jakte disse klokkene - er det ikke?

For meg så virker det som dette feltet akkurat nå er utømmelig. Jeg går hele tida og tenker på klokker. Mest av alt tenker jeg på klokker som jeg ser her inne, som gir meg en helt annen oversikt enn når jeg ser på youtube, som er en helt annen, polert virkelighet. Jeg styrer som oftest selv hva jeg ser på. Men her inne, her er klokkene som en forlengelse av kroppene deres. Og de figurerer i alle mulige slags sammenhenger, og i andre perspektiver enn de presentasjonene jeg ser på video. Jeg tenker mye på hva det vil si å bygge en samling. Uforholdsmessig mye, vil jeg si. Det jeg kjemper imot er forutinntattheten, jeg vil beholde den følelsen jeg hadde helt i starten, for så vidt der jeg også er nå, med noe kunnskap, et visst overblikk, og likevel med en sterk dragning mot å finne noe som peker en klokkesamling i en bestemt retning. Det jeg ser, er at det virker som det er noen uskrevne (kanskje egentlig også definerte?) regler for hvilke klokkekategorier som skal være representert i en god samling. Da regner jeg med det handler om naturlig variasjon. Og det handler også om at det finnes klassikere som har kombinasjonen av form, funksjon og varighet. Som i arkitekturen og den vitruviske begrepstriade: firmitas, utilitas et venustas. Holdbarhet - nytte (funksjon) - skjønnhet.

For meg, personlig, så tror jeg nok ikke jeg kommer til å være så kategorisk. Men samtidig - det vet jeg ikke. Når klokkehistorien utfolder seg så vil blikket på klokkene modnes.

Jeg er en eklektiker. Jeg flyter dit følelsene driver meg. Jeg prøver også å holde det forholdsvis lett og uklassisk akkurat nå. Fokusere på det som fenger. Utfordringen er at jeg akkurat nå sitter fast i småbarnslivet og har ikke de timene til rådighet for å stikke en tur innom Bjerke, selv om det kommer høyere og høyere opp på lista av ting jeg skal gjøre. Da blir klokkebutikken digital, interaktiv, immateriell. Jeg må bare stole på blikket. Jeg tar meg også i å se veldig mye på denne ene litt dyre klokka jeg har kjøpt. Tenker ofte - «er den god nok?» og blir kritisk til det ene og det andre. Og her hviler vel forbannelsen i at klokkene er nødt til å utfylle hverandre og derfor etter hvert blir en samling. Jeg bytter mellom den «billige» dressklokka og den litt dyre hverdagsklokka, og så skjønner jeg umiddelbart kvalitetsforskjellen. Og så blir jeg litt kritisk igjen, lyset gjør klokka litt rar. Og så faller den til ro igjen i mer dempet belysning. For et overfladisk liv.

Og her kommer erfaringene jeg har gjort meg den siste uka heldigvis til live. Her har sikkert de fleste falt av allerede, det er ikke like mye sug i denne teksten som i åpnings-innlegget i tråden, som var mye mer eksistensiell. Kanskje vi kommer oss i den retningen likevel etter hvert, nå som klokka bikker midnatt om seks minutter - eller fem og et halvt på armbåndsuret, som har jagd et halvt minutt den siste halve uka.

Det var et poeng i den videoen som jeg nevnte her tidligere, det var ikke bare gjenfortellingsfyllstoff, for det var nemlig her den dukket opp:

Greubel Forsey Hand Made 1.

Og er det ikke akkurat disse møtene vi lever for? 6000 arbeidstimer per klokke, og absolutt alle komponenter er lagd for hånd, in house. Som hadde man lagd et superverksted som bestod av alle småprodusentene som urverkene bestod av tidligere, der målet ikke nødvendigvis var in house, men å samle inn det beste av de mange.

Jeg har prøvd å skrive litt om tiden som konsept, både her og litt vagt og skisseaktig i Christopher Ward-tråden. I de mest tydelige tidsobjektene de jobber med, for la oss begynne å kalle de det, Bel Canto, C1 Moonphase og den nye C65 Dune Aeolian med sanddynerelieffet i skiva. Disse sakene til Christopher Ward er animasjoner, med - i mine øyne - positivt fortegn. Men Hand Made 1 har en tourbillion, som jeg fremdeles er litt usikker på hva er, det skal jeg finne ut av, og den er også delvis åpen (skeletonized?), og plutselig går det opp et lys for meg i hvordan den uttrykker tiden i sin reneste form, og for en fantastisk maskin med denne urskiva som er en halv skive, en slags kappe, og samtidig et halvåpent hjerte.

Og det denne klokka uttrykker er tiden som ligger i håndverket, praktisk og bokstavelig talt. Litt klisjeaktig så kommer sjeldent begrepet «time piece» bedre til sin rett.

Og det fikk meg til å tenke på det som er utgangspunktet her; noen betraktninger om tid, hvor det vel foreløpig er slått fast at det ikke finnes noe som kan kalles singulær tid i universet, den er i hvert fall ikke oppdaget ennå.

Og likevel lager vi disse maskinene som hevder at de kan vise tiden som den beveger seg, i en bestemt rytme.

Tid er bevissthet, den iboende egenskapen i materialene, i materialenes egen puls.

Og det er kanskje her den kulturelle tidens essens faktisk ligger - en evig streben etter å se disse hjulene flytte seg, taktfast, men også jevnt. Det ultimate målet er å få sekundviseren til å flytte seg så jevnt som mulig, en forestilling om at tiden er flytende, men beveger seg framover, men også i sirkel, er gjentagende.

Hvordan den stadige automatiseringen plutselig har ført til at håndverket og arbeidstimene er det som blir mest verdt. Eller i hvert fall koster mer, det er kanskje mer riktig å si. Der maskinene skjærer gjennom den manuelle arbeidskraftens lave hastighet.

Og jeg tar meg i å se ned på klokka mi - den dyreste - og tenke at denne er en liten stakkar sammenlignet med det fantastiske Greubel Forsey-uret, men også at det i en menneskelig versus en supermenneskelig sammenheng, som GB-uret representerer, er ei klokke som sannsynligvis er mer beskrivende for min personlighet enn GB, selv om jeg virkelig elsker Hand Made 1.

Og sånn fortsetter det.

Både februar og mars har sammenfallende dag/dato frem til 28. - har dere tenkt på det?

 

[mnaerum]

Jeg glemte også at jeg skulle knytte noen ord til emaljeringsprosessen, til skivene til anOrdain Model 1 - fumé-skivene. Den lagvise prosessen som er tidkrevende og hvor strukturen i skiva nettopp bærer i seg tiden i dette håndverket i seg selv. Som et spor av den gamle måten å lage ting på, mer enn de trykte skivene uten stofflighet. Jeg må innrømme at disse teknikkene begynner å snakke mer og mer til meg, som ornament, men også som et bærende element for klokka. Det er også dette som fascinerer meg med lume-sandwich-skivene til Studio Underd0g. De bærer med seg en tanke om krysningen mellom denne lagvise teknikken som uttrykker noe mer om tid og rom enn en «vanlig» urskive, hvor den inneholder en tredimensjonalitet i form av en materiell dybde. Og lyset om natten som snur hele situasjonen opp ned.

Det er for mange spennende ting på gang samtidig til at de kan nøstes ut på en fornuftig måte.

God natt.

 

[mnaerum]

 

[holmby]

nei. det er ikke et overfladisk liv. det er en komponent av livet. gjør det grundig: dykk ned og studer detaljene under overflaten og forbindelsen mellom detaljene. hvordan virker et urverk. hva består det av. hvordan ble det slik. hvem står bak.

god natt

Fabian Pellet Makes His Debut with the Essential

A platinum time-only watch with a Grand Feu enamel dial and a highly distinctive movement layout reminiscent of Albert H. Potter.

revolutionwatch.com

 

[Kruttskjegg]

Velkommen til tidssonen @mnaerum og takk for gode innlegg. Et friskt pust og du skriver godt og engasjerende. Jeg skal skrive mere når jeg har mere tid tilgjengelig.

 

[mnaerum]

nei. det er ikke et overfladisk liv. det er en komponent av livet. gjør det grundig: dykk ned og studer detaljene under overflaten og forbindelsen mellom detaljene. hvordan virker et urverk. hva består det av. hvordan ble det slik. hvem står bak.

god natt

Fabian Pellet Makes His Debut with the Essential

A platinum time-only watch with a Grand Feu enamel dial and a highly distinctive movement layout reminiscent of Albert H. Potter.

revolutionwatch.com

@holmby - tusen takk for at du tar deg tid til å svare. Og Fabian Pellet-artikkelen. Helt fantastisk.

Til det neste - jeg håper ikke du forstod det som at jeg mente at klokke-/urverkinteressen er overfladisk, for dette var utelukkende en betraktning om min egen usikkerhet om mine egne klokker, og den foreløpige fetisjeringen av klokkenes utseende. Det er overfladisk/overflatisk i denne innsirklingen av klokkene i summen av alt, hvor det utvendige betyr alt for tiden. Her skraper jeg bare i overflaten. Men det er også et forsøk på å hente ut den informasjonen jeg kan om det umiddelbart synlige og, for meg, forståelige, og så pille bort lag for lag, omtrent som man skrur en klokke fra hverandre. En slags metodisk tilnærming til faget?

For du har helt rett i hvordan det bør gjøres, det må studeres, forholdet mellom historien, innsiden og utsiden må være i balanse, og ikke minst forståelsen av det. Det kommer til å ta tid for meg som ikke er verken spesielt teknisk interessert eller i andre ledd begavet. Men døren er allerede vidåpen og jeg er klar for inntrykk. Derfor elsker jeg artikkelen du ga meg. Jeg må dyttes videre fra at klokka i hovedsak handler om hvordan den sitter på armen og hvordan fargene og materialene svarer til ideen jeg har om meg selv. Sånn sett er jeg fremdeles i barneårene i klokkeinteressen.

Velkommen til tidssonen @mnaerum og takk for gode innlegg. Et friskt pust og du skriver godt og engasjerende. Jeg skal skrive mere når jeg har mere tid tilgjengelig.

Tusen takk, @Kruttskjegg ! Bra du finner noe i det. Jeg er klar over at jeg legger meg lagelig til for hugg og blottlegger kunnskapsnivået jeg er på, som @holmby også er innom. Men det vil også forhåpentligvis gi inspirasjon og drivkraft til å fortsette. Jeg gleder meg veldig til å høre mer fra deg når tiden er på din side!

 

[holmby]

ps: begavelse er sjelden en fordel. man kommer lengre enn langt med åpent sinn, nysgjerrighet og vilje. og det er aldri feil spørre og grave. det er viktig. på nytt og på nytt. da blir man engasjert og entusiastisk