Forrige helg kjøpte jeg en ny frakk i en klesforretning i hovedstaden. Det tok sin tid å få hjelp, fordi en ung mann forlangte hele ekspeditrisens oppmerksomhet der han forsøkte å velge mellom modeller, farver og størrelser. Da jeg etterhvert ble lei av å se både i hyllene (og på hyllene til betjeningen) gikk jeg over til å studere min medkunde. Mannen var etparogtyve år, rundt 185 høy og jeg vil anslå ham til normalt å bruke størrelse 48/50. Fra tå til topp: Upussede lærstøvler uten knytting; beltefrie, kunstslitte dongeribukser med linningen i høyde med rosetten, hengesete, bukseben som stanset like over den strømpeløse ankelen og som var så smale at han trolig må nedstige fortauskanter sidelengs. Skjorte så trang at det sang faretruende i sømmer og knapper hver gang han løftet armene, ustrøket. Gigantisk, gullforgylt Nixon på håndleddet. I det store gapet mellom bukselinningen og skjorteflaket åpenbarte seg en rød underbukse med skrikende logo og, etterhvert som butikkvarmen og valgkvalene gjorde sitt, en tydelig strek av rumpesvette. Øverst en hals innhyllet i minst to meter skjerf, et tredagerskjeggprydet tyggegummityggende ansikt og omhyggelig dandert sovesveis, kronet med strikkelue.
Fullt uniformert etter dagens krav, med andre ord. Noen ville kanskje sagt at han så ut til å ha kommet noen timer forsent til lagertømmingen til Fretex og derfor måtte ta til takke med ukurante størrelser og dessuten måtte kle seg i stummende mørke, men det skal ikke jeg. Jeg er en uhipp mann i en uhipp alder som bor på et uhipt sted og har følgelig ingensomhelst peiling på hva som er riktig akkurat nå. Dessuten har jeg opplevd åttitallet og det finnes bilder av meg med klær og frisyrer som ville fått den unge kunden til å ligne Prins Charles i middagsantrekk.
Etter å endelig ha bestemt for størrelse extra small (!) fremfor small - antakelig fordi small tillot lungene å bevege seg så mye at oksygentilførselen gjorde ham svimmel - sto valget mellom gråbrun og sort farve. Det ble det siste, fordi "jeg kommer sikkert til å bruke den når jeg går ut om kvelden, og siden man ikke skal bruke brune sko etter kl 18 passer det nok best med sort frakk."
Og da kommer vi endelig til denne anekdotens poeng, for den som fremdeles orker å lese. Siden jeg er en høflig mann, og dessuten hadde hatt to kantslipende whiskyer på Etoile, sa jeg ingenting. Så jeg sier det her i stedet: Hvorfor i alle dager skal du bry deg om det? Her bryter du eklatant med en haug med manneregler som for ikke så veldig lenge siden var risset i stein og som noen av oss fremdeles har vondt for å bryte, som: Ikke vis deg utenfor hagegjerdet med upussede sko. Buksebenet skal hvile på skoen, med en liten brett i front. Strømpeløs kan man være i sommermiljø, om sommeren. Bukselinningen skal sitte på hoftene. Beltehemper er til fordi det skal være et belte i dem. Undertøy heter undertøy fordi det skal være under. (Dessuten er farget undertøy kun for dem som trenger å kamuflere at de selv setter fargeflekker) Veggur ser best ut på veggen. Hindrer tøyet normale kontorbevegelser, går man opp en størrelse. Alternativet til strøket skjorte er genser. Skjerf brukes på kalde dager for ikke å bli forkjølet. Hodeplagg brukes ikke innedørs. Enten har man skjegg, eller så har man ikke skjegg. Det kun drøvtyggende klovdyr som kan tygge utenom spisetid. Bruker man mer tid om morgenen på frisyren enn på tannpussen, trenger man ny frisyre. (At det i samtalen med ekspeditrisen fremgikk at han i tillegg brøt den almenøkonomiske regelen om ikke å kjøpe frakk til ti tusen kroner når man lever på studielån er utenfor tema.)
Ingen forkleinelse for den unge mann som slipper å leve i den tvangstrøyen slike klesregler kan innebære, men hvorfor la seg styre av en antikvarisk regel som dette? Den kommer fra en tid da blå skjorter var håndverkerantrekk, buttondownkrager var til sportbruk og alle skiftet til ullslips og røkejakke da de kom hjem fra jobb. Når absolutt alt annet er lov, inkludert en masse regler som var både praktiske og bidro til almenn forskjønnelse av bybildet, hvorfor følge denne ene poengløse regelen? Hæ? Hæ? Sett deg selv fri, mann! Se på gamlingen bak deg i køen - bak det utålmodige småbysure oppsynet finnes en opprører som går til middag med de skoene som passer best til tøyet!
Sånn. Ferdig. Det gjorde godt å få det ut.
Fullt uniformert etter dagens krav, med andre ord. Noen ville kanskje sagt at han så ut til å ha kommet noen timer forsent til lagertømmingen til Fretex og derfor måtte ta til takke med ukurante størrelser og dessuten måtte kle seg i stummende mørke, men det skal ikke jeg. Jeg er en uhipp mann i en uhipp alder som bor på et uhipt sted og har følgelig ingensomhelst peiling på hva som er riktig akkurat nå. Dessuten har jeg opplevd åttitallet og det finnes bilder av meg med klær og frisyrer som ville fått den unge kunden til å ligne Prins Charles i middagsantrekk.
Etter å endelig ha bestemt for størrelse extra small (!) fremfor small - antakelig fordi small tillot lungene å bevege seg så mye at oksygentilførselen gjorde ham svimmel - sto valget mellom gråbrun og sort farve. Det ble det siste, fordi "jeg kommer sikkert til å bruke den når jeg går ut om kvelden, og siden man ikke skal bruke brune sko etter kl 18 passer det nok best med sort frakk."
Og da kommer vi endelig til denne anekdotens poeng, for den som fremdeles orker å lese. Siden jeg er en høflig mann, og dessuten hadde hatt to kantslipende whiskyer på Etoile, sa jeg ingenting. Så jeg sier det her i stedet: Hvorfor i alle dager skal du bry deg om det? Her bryter du eklatant med en haug med manneregler som for ikke så veldig lenge siden var risset i stein og som noen av oss fremdeles har vondt for å bryte, som: Ikke vis deg utenfor hagegjerdet med upussede sko. Buksebenet skal hvile på skoen, med en liten brett i front. Strømpeløs kan man være i sommermiljø, om sommeren. Bukselinningen skal sitte på hoftene. Beltehemper er til fordi det skal være et belte i dem. Undertøy heter undertøy fordi det skal være under. (Dessuten er farget undertøy kun for dem som trenger å kamuflere at de selv setter fargeflekker) Veggur ser best ut på veggen. Hindrer tøyet normale kontorbevegelser, går man opp en størrelse. Alternativet til strøket skjorte er genser. Skjerf brukes på kalde dager for ikke å bli forkjølet. Hodeplagg brukes ikke innedørs. Enten har man skjegg, eller så har man ikke skjegg. Det kun drøvtyggende klovdyr som kan tygge utenom spisetid. Bruker man mer tid om morgenen på frisyren enn på tannpussen, trenger man ny frisyre. (At det i samtalen med ekspeditrisen fremgikk at han i tillegg brøt den almenøkonomiske regelen om ikke å kjøpe frakk til ti tusen kroner når man lever på studielån er utenfor tema.)
Ingen forkleinelse for den unge mann som slipper å leve i den tvangstrøyen slike klesregler kan innebære, men hvorfor la seg styre av en antikvarisk regel som dette? Den kommer fra en tid da blå skjorter var håndverkerantrekk, buttondownkrager var til sportbruk og alle skiftet til ullslips og røkejakke da de kom hjem fra jobb. Når absolutt alt annet er lov, inkludert en masse regler som var både praktiske og bidro til almenn forskjønnelse av bybildet, hvorfor følge denne ene poengløse regelen? Hæ? Hæ? Sett deg selv fri, mann! Se på gamlingen bak deg i køen - bak det utålmodige småbysure oppsynet finnes en opprører som går til middag med de skoene som passer best til tøyet!
Sånn. Ferdig. Det gjorde godt å få det ut.
Redigert:
