Jeg må si at jeg av og til blir overrasket. En seksåring er vanligvis ikke særlig tålmodig. I hvert fall ikke når det kommer til å gjøre oppgaver som ikke involverer TV, TV-Spill, eller lek.
Min sønn er en helt vanlig seksåring, og må stort sett få beskjed om å kle på seg om morgenen tre ganger, før noe faktisk skjer.
Derfor må jeg si at jeg ikke hadde store forhåpninger når jeg lovte ham, etter en tur på teknisk museum i går (en uravdeling der jeg virkelig kunne tenke meg å involvere meg i å få presentert litt bedre) at gutten skulle få prøve seg som urmaker.
Jeg fant frem et gammelt lommeur, og sa at det var hans. Han fikk sitte ved benken og fulgte nøye med på at jeg tok verket ut av kassen, han fikk ta av viserne selv, og så tok jeg av skiven for ham. Bortsett fra balansen, så tok jaggu gutten og plukket hele verket fra hverandre til minste detalj. Det tok en time. Jeg så at han var såååå stolt.
Det var det tenkte jeg, nå var det fars tur. Vi setter det sammen en annen dag sa jeg da. Ikke tale om. Han ville gjøre det selv. Så, en ny time hvor han satte alt sammen igjen, bortsett fra balansen, som jeg ikke turte å la han prøve på. Av uviss grunn egentlig. Tenk å sette på på plass løpeverk, og så løpeverkskloben oppå selv - når man er seks år! Uret gikk det. Vi brukte over to timer, og han beviste at han skjønte prinsipper for f.eks gange som jeg ikke forstod selv, når jeg begynte med urmakeri. Han pekte på tannhjul og forklarte hvorfor det gikk slik og det gikk slik.
Det var et ETA 6498 han skrudde på.
Det var utrolig morsomt å se de små fingrene jobbe, og nok en gang, av de tingene han gjorde, gjorde han alt selv. Jeg rettet ikke på noen ting.
Jeg tør å komme med følgende påstand, at han vil klare å ta hele uret fra hverandre og sette det sammen igjen selv et hundre prosent neste gang, med stolt far som kun forklarer og kommer med innspill ved siden.
Jeg har aldri sett maken til tålmodighet.
Min sønn er en helt vanlig seksåring, og må stort sett få beskjed om å kle på seg om morgenen tre ganger, før noe faktisk skjer.
Derfor må jeg si at jeg ikke hadde store forhåpninger når jeg lovte ham, etter en tur på teknisk museum i går (en uravdeling der jeg virkelig kunne tenke meg å involvere meg i å få presentert litt bedre) at gutten skulle få prøve seg som urmaker.
Jeg fant frem et gammelt lommeur, og sa at det var hans. Han fikk sitte ved benken og fulgte nøye med på at jeg tok verket ut av kassen, han fikk ta av viserne selv, og så tok jeg av skiven for ham. Bortsett fra balansen, så tok jaggu gutten og plukket hele verket fra hverandre til minste detalj. Det tok en time. Jeg så at han var såååå stolt.
Det var det tenkte jeg, nå var det fars tur. Vi setter det sammen en annen dag sa jeg da. Ikke tale om. Han ville gjøre det selv. Så, en ny time hvor han satte alt sammen igjen, bortsett fra balansen, som jeg ikke turte å la han prøve på. Av uviss grunn egentlig. Tenk å sette på på plass løpeverk, og så løpeverkskloben oppå selv - når man er seks år! Uret gikk det. Vi brukte over to timer, og han beviste at han skjønte prinsipper for f.eks gange som jeg ikke forstod selv, når jeg begynte med urmakeri. Han pekte på tannhjul og forklarte hvorfor det gikk slik og det gikk slik.
Det var et ETA 6498 han skrudde på.
Det var utrolig morsomt å se de små fingrene jobbe, og nok en gang, av de tingene han gjorde, gjorde han alt selv. Jeg rettet ikke på noen ting.
Jeg tør å komme med følgende påstand, at han vil klare å ta hele uret fra hverandre og sette det sammen igjen selv et hundre prosent neste gang, med stolt far som kun forklarer og kommer med innspill ved siden.
Jeg har aldri sett maken til tålmodighet.
tenk hvor langt poden kan komme, hvis dette blir en morsom, og fin kvalitets-hobby med sin far! 
