Nå har kona og ungene blitt utsatt for mine panegyriske monologer om fjellets gleder hele påsken, og har forlengst skrudd på skjermsparerblikket, så jeg får plage dere istedet: Jeg liker generelt å være ute, uansett årstid, spesielt med børse om høsten, men vinterfjellet slik det har vært denne påsken overstiger alt. Nålen på mitt nokså begrensede følelsesbarometer beveger seg stort sett rundt "mellomfornøyd", men nå har den stått nærmest konstant på det røde feltet i en uke. Med ett unntak, som er vanskelig å få til å vare en hel dag, er det ingen fysisk aktivitet som gir meg større glede enn å gå på ski, og når jeg kan gjøre dette på perfekt føre under skyfri himmel dag etter dag er det nesten for mye av det gode. Selv om det har vært tusenvis av mennesker her oppe, går de aller fleste i oppkjørte løyper, og jeg har kunnet gå i timevis uten å treffe andre skapninger enn ryper eller en hare skremt opp av dagleiet. Og mens jeg går der i stillheten og oppdager nye ruter og nye steder tenker jeg på alle påsker som har vært og alle turene jeg har gått i sporet bak morfar på vei til en eller annen topp (og fortrenger alle turene jeg gikk sutrende rundt den korteste løypa med for mye tøy på kroppen og skiene fulle av klister som ikke bet på det sørpete underlaget men festet seg til alt annet, og min lite skiglade far gjorde sitt beste for å motivere både seg selv og oss mens den skivante østlandsdelen av familien løp langt foran.) eller med kona på vei til vårt hemmelige sted, eller med ungene til nærmeste appelsinpause.
Jeg har gått lange turer alene, men også med ungene, og det er en glede å se at alle timene med pulkdrag, tusling, småbakkesjokoladebelønning og tålmodighetstrening betaler seg. Nå kan de gå langt og fort nok, og gir stadig uttrykk for at de har det gøy, noe som ikke var særlig vanlig for et par år siden.
Selv om jeg foretrekker å være langt fra folk, er det flott også i løypene - det sitter fornøyde mennesker i hver solvegg på de mest populære stedene, de lager hoppbakker og fyrer bål og leker med ungene, og det slår meg stadig at dette må være et annet folk enn de jeg treffer ellers i året. Går man i land på et populært ankringssted om sommeren trenger man sjelden lete lenge for å finne bokser, poser og de evinnelige engangsgrillene, og i alpinbakkene ligger det søppel langs trekket og ingen rydder av bordene i varmestuen, men i fjellet ligger det ikke igjen annet enn litt appelsinskall og et bortblåst sjokoladepapir. Folk er blide og høflige, og min langt fremskredne misantropi forsvinner (nesten) med solen og jeg får tro på at alle menneskene ser hvilken unik, men sårbar verdi friluftslivet har og hvor viktig det er å beholde naturen som den er, og ikke bestemmer seg for å forsøple mer med svære veier og alpinanlegg og master og scooterløyper og poengløse vindmøller "fordi vi har jo så mye plass her i landet". Og jada, jeg vet at jeg høres ut som en parodi på en lettere naiv Kvikklunsjnordmann med nikkers, liten forståelse for andres preferanser og for hvordan tingene har blitt slik at jeg faktisk har muligheten til å nyte påsken på denne måten, men det får så være. Akkurat nå bobler det slik i meg at det er like før jeg bryter ut i dikt.
Når jeg nå er tilbake på kontoret, utsovet, fornøyd, med gnagsår fra skiremmen og et utseende som en reversert panda etter å ha brukt solbriller hele tiden og solkrem lite av tiden, innser jeg at denne uken er den beste ferien jeg har hatt på mange år. Jeg har reist mange steder i verden og hatt mange flotte opplevelser, men jeg kan ikke tenke meg noe annet sted jeg heller ville vært forrige uke enn akkurat der jeg var.
