Det er veldig ofte tungt å være dedikert enklokkemann. Spesielt når man i tillegg lever med regelen om at uret aldri skal av, uavhengig av hva man holder på med. De siste par årene har blikket mitt dreid mer og mer i retning L.U.C.
Veldig kjekt men samtidig frustrerende da porteføljen i all hovedsak består av penere dressur. Mye av fascinasjon har naturlig nok sitt utspring i utviklingen av 1.96, hvis kvalitet og betydning for merket knapt nok kan overdrives. Jeg håper jeg på et punkt i livet står i en situasjon hvor jeg faktisk slipper taket og ikler meg en 1.96 eller iterasjon av dette fantastiske verket. Utfordringen vil jo være at en med all sannsynlighet da står der med en kasse som ikke er kalibrert for et aktivt liv på armen.
Og så er det sånn da at der ute i bruktjungelen finnes en L.U.C som kan sies å sortere i det «Explorerland» jeg mer eller mindre motvillig har vært i eksil i, gjennom mange år. En visuelt, klassisk HighHorology-tilnærming til «ta på og lev livet ditt»sjangeren. Født ved årtusenskiftet og produsert noen år med det (i forhold til 1.96) nedskalerte 4.96 verket før modellen ble avviklet.
Denne sportsklokken har plagd meg over flere år nå. Jeg vil ha den og jeg vil ikke ha den. Jeg liker designet og jeg liker verket. Og jeg liker ikke verket pga nedgraderingene, eller utseendet pga Milleniumdesignet. Det er uansett hvordan man ser det MASSE klokke for pengene og velger man den sinnsykt stigmatiserende lenken mister man aldri klokka. En lenke som forøvrig kosta typ 22-24k for tyve år siden.
Mine venner her er min guilty pleasure; Chopard L.U.C Sport 2000:
Jeg ender nok ikke her selv om dette er fantastiske klokker. Men L.U.C skal uansett inn på et tidspunkt. Livet er for kort til å ignorere dette fantastiske merket. Gi gass du og!