Jeg har en stund fundert på å gi litt liv til det temmelig kjedelige baklokket. En flott våpenskjoldgravering kunne vært noget, hadde det ikke vært for at det nærmeste slekta kommer et familievåpen er panserpryden på fatterns Mercedes 240 Diesel fra 1982 - og dét ikonet er jo allerede i bruk på timeviseren.
Så kom jeg til å tenke på at det har blitt smått med exploring i det siste. Utforskertrangen er der fortsatt, men på grunn av ymse forpliktelser er det ikke bare å kjøpe nødpass, henge sekken på ryggen og traske i vei. Min Explorer II har sågar begynt å sutre litt, den vil ut i verden, mot nord, mot sør, hvor som helst!
Vel. Hvis Muhammed ikke kan komme til fjellet…
Amerikanske J.C. Randell, en trivelig håndgravør som frilanser for JLC, tok jobben. Mitt ønske om motiv ga lite rom for nakne nymfer, ornamenter og dekorative snirkler, men jeg tror han synes det ble et artig prosjekt allikevel. Etter snart et halvt år på reisefot, delvis takket være tollvesenet, er baklokket endelig hjemme igjen. Lervik Ur, Haugesunds horologiske himmelrike, bistod med oppbevaring av kassen og nødvendig urmakerarbeid.
Viserne kan som kjent brukes til kompass, og nå har jeg kart også, dersom jeg skulle rote meg bort i skogen (fislete turkart i liten målestokk er for amatører). I mine purunge dager kan jeg huske at jeg prøvde å sette kritiske situasjoner, som en fotball gjennom garasjevinduet eller totalvraking av fars nye racersykkel, i perspektiv ved å forestille meg at jeg betraktet Jorda fra verdensrommet. Nå holder det å flippe rundt klokka om det blåser motvind. Det er ikke måte på praktiske og mer abstrakte finesser, nesten synd man ikke kan bære den med baksiden opp...
Så kom jeg til å tenke på at det har blitt smått med exploring i det siste. Utforskertrangen er der fortsatt, men på grunn av ymse forpliktelser er det ikke bare å kjøpe nødpass, henge sekken på ryggen og traske i vei. Min Explorer II har sågar begynt å sutre litt, den vil ut i verden, mot nord, mot sør, hvor som helst!
Vel. Hvis Muhammed ikke kan komme til fjellet…
Amerikanske J.C. Randell, en trivelig håndgravør som frilanser for JLC, tok jobben. Mitt ønske om motiv ga lite rom for nakne nymfer, ornamenter og dekorative snirkler, men jeg tror han synes det ble et artig prosjekt allikevel. Etter snart et halvt år på reisefot, delvis takket være tollvesenet, er baklokket endelig hjemme igjen. Lervik Ur, Haugesunds horologiske himmelrike, bistod med oppbevaring av kassen og nødvendig urmakerarbeid.
Viserne kan som kjent brukes til kompass, og nå har jeg kart også, dersom jeg skulle rote meg bort i skogen (fislete turkart i liten målestokk er for amatører). I mine purunge dager kan jeg huske at jeg prøvde å sette kritiske situasjoner, som en fotball gjennom garasjevinduet eller totalvraking av fars nye racersykkel, i perspektiv ved å forestille meg at jeg betraktet Jorda fra verdensrommet. Nå holder det å flippe rundt klokka om det blåser motvind. Det er ikke måte på praktiske og mer abstrakte finesser, nesten synd man ikke kan bære den med baksiden opp...
