DDRs stolthet
Jeg var på utkikk etter vintageklokker som kunne fortelle interessante historier. Samtidig måtte de være estetisk og mekanisk relevante i dag. Jeg hadde ikke lett lenge før jeg oppdaget GUB Glashütte.
Jeg ser at det er andre i Norge som også er interesserte i GUB, så jeg tenkte det kunne være fint med en egen GUB-tråd. Hvor kan man kjøpe, hva man skal passe seg for, hvilke ressurser finnes på nettet og i bokform, og ikke minst hvor får man service til håndterbare priser når samlingen begynner å vokse? Jeg har ubeskjedent utropt meg selv til norsk Brand Ambassador for GUB Glashütte på Instagram der jeg har kontoen Spezichrome, så det er vel mitt lodd å starte tråden om GUB Glashütte. Jeg vil oppdatere denne teksten med ujevne mellomrom. Kom gjerne med innspill, forslag til rettelser og tillegg!
Småbyen som ble Tysklands klokkehovedstad
Den lille byen Glashütte 30 minutter sør-vest for Dresden ble det ledende senteret for urproduksjon av høy kvalitet i Tyskland på 1800-tallet. Lenger vest var Ruhla senteret for masseproduksjon. Det var klokkeproduksjon flere andre steder også, men Glashütte var, og er, synonymt med den høyeste kvalitet på klokker i Tyskland. For eksempel er det en scene i TV-serien Babylon Berlin der en person forsøker å selge et stjålet, verdifullt lommeur på begynnelsen av 1930-tallet. Selvsagt en Glashütte. Det fantes mange små og større produsenter i byen, men navnet «Glashütte» garanterte en standard som var gjenkjennelig i felles håndverksnormer som 3/4 bro, «Glashütte-striper», samt andre kjennetegn som den berømte svanehalsen til regulering av balansehjulet. Småbyen Ruhla, i Thüringen lenger vest, ble de første til å masseprodusere lommeur i verden mot slutten av 1800-tallet. Der ble det reist svære fabrikkhaller med automatiserte prosesser. I Glashütte holdt de seg til tradisjonelt håndverk. Det har vært produsert klokker i byen mens den har vært i Kongeriket Sachsen (for å komplisere det hele så var Kongeriket Sachsen både selvstendig og deretter en del av den nye tyske keiserriket fra 1871), Det tyske riket (Weimarrepublikken og Nazi-Tyskland), Den tyske demokratiske republikk, og Forbundsrepublikken Tyskland. Det var normalt for en urmaker å oppleve at landet man bodde i ble avløst av et annet, og mange klokker ble påbegynt i ett land, for å bli ferdigproduserte i et annet. Men Glashüttes urmakertradisjoner overlevde omveltningene. I dag må minst 50% av klokken være produsert i Glashütte for å bære navnet.
Nytt land, nye begrensninger
Glashütte hadde vært forskånet for bombing under 2. verdenskrig, inntil sovjetiske fly bombet A. Lange & Söhnes fabrikk i sentrum av byen på krigens siste dag. Det fremstår som en irrasjonell handling, da det var klart at byen skulle være en del av den sovjetiske okkupasjonssonen. Produksjonsutstyr og lagerbeholdning skulle overføres Sovjetunionen som krigsskadeerstatning. Kanskje var det en symbolsk handling rettet mot A. Lange & Söhne, som hadde vært nært knyttet til naziregimet før og under krigen. Det var familien Langes historiske hjem som ble mest skadet. Da Den røde armé rykket inn i byen, demonterte de produksjonsutstyr og sendte det østover. Men produksjonen ble raskt startet opp igjen. Noen klokker ble produsert basert på deler fra krigen og før krigen. Selv om store deler av ledelsen – noen av dem ledende nazister – hadde flyktet vestover – var det nok urmakere og andre fagfolk igjen til å videreføre tradisjonene. I 1948 ble A. Lange & Söhne nasjonalisert og gjort om til VEB Lange. I 1951 ble produsentene slått sammen til et felles VEB, Volkseigene Betriebe («folkets egen bedrift)», som var den nye statens organisasjonsmodell i konkurranse med Vest-Tysklands privatkapitalistiske bedriftsmodeller kalt GmbH, eller AS i Norge. Mens det offisielt var et sosialistisk foretak styrt av arbeiderne selv, gir det kanskje mer mening å kalle det et statskapitalistisk firma, styrt ovenfra og ned etter prioriteringer som hadde lite med livene til de som jobbet der å gjøre. Dette var som kjent en lite levedyktig modell. Samtidig kunne nettopp GUB blomstre fordi DDR var avhengig av vestlig valuta, og firmaet genererte masse D-mark og annen, ettertraktet vestlig valuta. Ruhla genererte også sårt tiltrengt valuta, men satset på kvantitet foran kvalitet. Med andre ord fulgte bedriftene samme strategi som under den privatkapitalistiske æraen før DDR. Bare med ny ledelse. Og med begrensede ressurser.
DDRs stolthet
VEB Glashütte Uhrenbetrieb, forkortet GUB, absorberte all klokkeproduksjon i Glashütte og med det også alle de historiske verdiene knyttet til klokkeproduksjon i byen. Noen av de første klokkene som ble produsert etter opprettelsen av GUB, benyttet A. Lange & Söhne-kalibre fra før krigen. GUB hadde mange utfordringer; blant annet knapphet på produksjonsmidler og materialer. Men de hadde hjernene og tradisjonene. Sammen med andre bedrifter i den sentralstyrte planøkonomien, utviklet de modeller der urkassene ble produsert i særlig Weimar, og urverkene og skivene i Glashütte. De fleste klokkene ble eksportert. GUB var ikke bare underlagt DDRs sentralstyrte økonomi. DDR var også underlagt det Moskva-kontrollerte Comecon, Østblokkens økonomiske samarbeidsorganisasjon. GUBs rolle i det internasjonale samarbeidet var å produsere kvalitetsur for eksport til samarbeidende stater. Men viktigere for DDRs økonomi var eksport vestover. De var en av få øst-tyske firmaer som produserte varer for sivilsamfunnet som kunne konkurrere med vestlige produsenter, ikke bare på pris. Mens man i Vesten spøkte med den øst-tyske plastbilen Trabant, lo man ikke av klokker fra Glashütte. GUB konkurrerte ikke bare med vest-tyske produsenter som Junghans, men utfordret også sveitsiske urprodusenter på pris og kvalitet. For å gjøre dette trengte man i begynnelsen sveitsisk teknologi som ikke var tilgjengelig på grunn av vestlige eksportrestriksjoner. Før GUB utviklet sin inhouse støtssikring til balansehjul, smuglet de incabloc over grensen. Men ikke mange nok til å utstyre alle klokkene med støtssikring. Derfor finnes noen av de tidlige kalibrene (60-serien) i versjoner med og uten støtssikring. Senere finner man for eksempel GUB-kalibre produsert i Ruhla med GUBs eget støtssikringssystem, mens det samme kaliberet produsert i Glashütte har sveitsisk incabloc. Mens de fleste urkassene ble produsert i Weimar og noen andre øst-tyske byer, ble en del importert fra Vest-Tyskland og Frankrike. Mens det var vanskelig, for de fleste i DDR umulig, å ta seg lovlig over grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland, kunne man på begge sider av muren kjøpe klokker som hadde komponenter fra begge land. Man kunne kjøpe GUB i vest-tyske varehus og fra vest-tyske postordrekataloger, enten under GUBs egen merkevare, eller også rebrandet under den store vest-tyske kjeden Quelles eget merkevarenavn, Meister-Anker. Sistnevnte leverte budsjettklokker produsert i en rekke land, men om man var heldig var det en GUB. Jeg har funnet eksempler på at klokker som ikke passerte kvalitetskontrollen til Meister-Anker ble omsatt i DDR. Med andre ord kunne man kjøpe et ettertraktet vestlig produkt, med et vestlig varemerke. Men produsert i Øst-Tyskland. Det kan tenkes at noen kjøpte en slik klokke for flere månedslønner uten å være klar over at den var 100% produsert i DDR, inkludert urskiven med logoen til Meister-Anker.
DDR-klokke må på service, men landet er borte
De fleste kalibrene opp til 11-26 regnes som nokså enkle å gjøre service på, unntatt 64 som er kronograf. Kaliber 74 (Bison) som er uten dato er kanskje den enkleste å få utført service på. Utfordringen med 11-26 og særlig 11-27 sies å være plastskiver til dato (og dag for 11-27), samt en tynn foringsskive i plast. Det finnes mange reservedeler der ute, og særlig hos urmakere i det tidligere DDR. Glashütte Original gjør også full service på GUB, som er en del av deres historie og eierskap. De har deler, og produserer nye deler ved behov. Men det er dyrt. Om man spør Thune som er AD, så tar de 1500 kr for tilstandsvurdering før de videresender til Glashütte. Jeg har hørt historier om folk som har forsøkt å levere GUB-klokker (Spezichron) til service hos urmakere i Norge, men endt opp med å sende dem til Glashütte. Jeg kjenner til at norske urmakere har hatt suksess med enklere kalibre. Etter mye research prøvde jeg en urmakermester i det tidligere DDR. Han fikk sitt mesterbrev i 1991, rett etter gjenforeningen, og startet med andre ord utdanningen sin mens DDR fortsatt eksisterte. Jeg sendte fire klokker til han. Da jeg fikk klokkene tilbake, sjekket jeg på timegrapher og resultatet var så som så. Den ene klokken hadde stoppet ved midnatt under transport (datohjulet til 11-27 er et kjent, svakt punkt), og går fortsatt ikke. Jeg har vært i kontakt med flere andre også, og kommer til å reise ned til Berlin for å levere den som stoppet på vei fra Tyskland samt noen flere til en urmaker i Potsdam utenfor Berlin. I og med at jeg har 19 klokker og tre-fire klokker på «må ha»-listen, så er dette noe som er viktig for meg. Jeg antar at det er andre her som allerede har erfaringer på området, det ville vært verdifullt dersom disse kan deles. Jeg har forøvrig kjøpt inn en del urmakerutstyr for å på sikt serve de enklere kalibrene selv. Foreløpig nøyer jeg meg med å måle tilstand med timegrapher og å demagnetisere verk, mens jeg leser, snakker med urmakere, ser på bilder og ikke minst studerer videoer.
Litteratur
Boken "Mechanische Armbanduhren aus Glashütte 150 bis 1980" av Werner Heinrich er et nøkkelverk og dekker alle kalibrene, samt de fleste urkassen og skivene, produsert fra opprettelsen av GUB til 1980. Den er på tysk, men er håndterbar uten større tyskkunnskaper da den viser ur for ur, urverk for urverk, med data som er lett forståelige for alle. Internettsidene www.glashuetteuhren.de er også svært omfattende og en veldig god start dersom du ønsker å orientere deg. Dessverre er det etter det jeg vet ingen gode fora dedikert til GUB Glashütte. Facebookgruppen "GUB Glashutte - vintage watches uhren." (sic) har noen skatter.
Merch
Som del av samlingen er jeg på utkikk etter gjenstander som er relevante for klokkene. Ting som kan knyttes direkte til GUB Glashütte/Glashütte Original (dvs er alt laget i Glashütte frem til opprettelsen av GUB Glashütte på 1950-tallet relevant, samt alt som er laget av Glashütte Original etter gjenforeningen). Hittil har jeg en vimpel, et postkort, nøkkelring og urmakerverktøy. Jeg skal etter planen til Glashütte i 2024 og tenker det kan være mulig å finne flere skatter i Glashütte/Dresden-området.
Forholdet til Glashütte Original
Jeg er spesielt glad i 70-talls sportsklokkene som er nytolket av Glashütte Original i Seventies-serien. Ikke fordi de refererer til G.O., men fordi de er veldig fine. Det er det tydeligvis mange som er enige i. Og i motsetning til G.O. Seventies, som er en stor klokke på 42 mm som etter min smak er på grensen til å være stor for meg, så er den opprinnelige klokken på 39 mm. Jeg liker dessuten formen bedre. Den moderne varianten syns jeg er for rotete i formspråket, en lite vellykket kombinasjon av ovale og rette flater. Det er jeg nok ganske alene om å mene. Men jeg syns disse klokkene ser mye bedre ut fotografert rett ovenfra enn i virkeligheten. Det er kanskje en konsekvens av et av dilemma med neo vintage-seriene til G.O.. De vil referere til sin kulturarv, men ikke kopiere den. De vil bringe frem det beste fra fortiden, men samtidig gjøre det til moderne, horoligiske luksusprodukter. Et av de estetiske paradigmene i dag er kontraster mellom polerte og blanke flater, rette og buede vinkler – og gjerne en kombinasjon av konvekse og konkave linjer. Om man ser på tegningene til den berømte, sveitsiske klokkedesigneren Gerald Genta, så skjønner man hvorfor han ble så betydningsfull for klokkedesign. Hans effektive bruk av de tre linjene: rett, konkav og konveks. Det finnes ikke flere linjer. Men de kan kombineres i det uendelige. Problemet er at en liten form, som en klokke, må ha et estetisk uttrykk som skaper en visuell identitet til den overordnete, samlede formen. En oppsummert, abstrakt form som bør understrekes av kontraster, men ikke motarbeides. Balansen er vanskelig. Det er en grunn til at Gentas Nautilus og Royal Oak ble så populære, og fortsatt er det. For ikke å snakke om den formfullendte og geniale Polerouter. Om man studerer G.O. Seventies, ser man at de introduserer en del elementer til en TV-formet klokke som kunne vært hentet fra Gentas designer fra samme periode. Det ser ut som to kasser som er lagt oppå hverandre. Størrelsen er et problem når det kommer til min eneste G.O., en Sixties Panorama Date. Klokkene den refererer til er på 36 mm. Med sine 42 mm er den veldig stor til formen. Dette er på et vis en fin måte å understreke at det ikke er en «ekte» vintageklokke, men en nytolkning. Men når man har fått smaken for vintage så blir alt over 39 mm stort. For en kar med et slankt håndledd på 17.5 cm fungerer en rund klokke på 42 mm uten at det ser rart ut, men om jeg hadde kjøpt en G.O. Sixties i dag ville jeg sterkt vurdert en 39 mm selv om den ikke har dato. Men så ville jeg trolig endt med 42 mm fordi den har G.O.s nydelige datovindu med tallhjul som ligger helt i flukt og ikke er separert. Som etter min og mange andres mening er det området G.O. løfter seg over sin mer luksuriøse nabo A. Lange & Söhne. Det mest iøyenfallende man får med G.O. som man ikke får med GUB, er åpent baklokk og innsyn i det vidunderlige urverket som er umiskjennelig Glashütte. Detaljene i håndverket refererer tilbake til 1800-tallet med dets håndgraveringer. Men om man ser nærmere på urverket, så vil man se at det er en videreutvikling av kaliber 10-30, det siste kaliberet som ble utviklet av GUB mens DDR fortsatt eksisterte. Det var opprinnelig ment som en "sosialistisk" konkurrent til sveitsiske ETAs kaliber 2824-2 med samme dimensjoner. Sånn sett er ringen sluttet; tiden er oppløst og satt sammen igjen som et postmoderne smykke som låner fritt fra historien. Det kan man ha ulike meninger om, jeg er både fascinert og ambivalent. Jeg har det samme forholdet til bruk av buet safirglass. Safir har vært standard i det øverste kretsløpet av klokker siden 1970-tallet (men de første klokkene med safirglass ble produsert på 1930-tallet!) og er i dag standard for de fleste klokkeprodusenter. Men jeg liker akryl bedre. Safir er selvsagt mer eksklusivt og ripefritt, men er så reflekterende at det må overflatebehandles for å kunne brukes til klokker. Resultatet er en nesten refleksfri flate. Ripefri og perfekt, men den mangler akrylglassets lysspill på urskiven, og demper kontrastene og dermed den visuelle ladningen.
Akrylglassets varme skjønnhet
Jeg er ganske alene om å foretrekke det varme (mot huden) akrylglasset fremfor det kalde safirglasset, men ikke helt. Jeg hørte nylig den unge og uavhengige, nederlandske urprodusenten Michiel Holthinrich si at han bruker akrylglass fordi han foretrekker akryl selv, men har safir på baksiden for å understreke at det er et estetisk og ikke økonomisk drevet valg. Uansett: Om man kjøper GUB laget før murens fall, vil man få akrylglass. Og det tar bare noen få minutter å polere akryl. Det er det åpenbart mange selgere som ikke vet. Noen klokker ser helt jævlige ut på bilder på grunn av riper i glasset. Jeg bruker en neglepolish-kloss med fire sider og fire finhetsgrader, der jeg avslutter med finpolish før jeg går en runde med Polywatch kjøpt fra Tidssonens nettbutikk eller en whitening tannpasta kjøpt fra nærmeste dagligvarebutikk. Resultatet blir perfekt hver gang.
Jeg bruker klokkene mine; hver eneste en. Unntatt de to klokkene som min kone bruker. Og en av mine to kvadratiske 60-tallsklokker som min tenåringssønn, stilbevisst til fingerspissene, bruker. Den billigste klokken kostet mindre enn jeg betalte for transporten. GUB dekker mange klokkebehov, men ikke klokker du kan dykke med. De laget en del klokker i dykkerklokkestil, men ingen av dem hadde mer enn 5 atm. Selv med nye pakninger vil en trykktest vise at klokken ikke egner seg som dykkerklokke. Det er snakk om ekte deskdivere! Men GUB lagde kronografer (kaliber 64), utallige dressklokker inkludert flere mindre opplag i rent gull, og om man ser gjennom GUB-kataloger ser man at de ikke bare traltet etter vestlige konkurrenter, men til en viss grad var ledende på design. Jeg har så mange klokker jeg liker godt at det er vanskelig å velge. Men jeg går mest med 70-tallsklokker som er nytolket av Glashütte Original. Jeg foretrekker originalen!
Jeg var på utkikk etter vintageklokker som kunne fortelle interessante historier. Samtidig måtte de være estetisk og mekanisk relevante i dag. Jeg hadde ikke lett lenge før jeg oppdaget GUB Glashütte.
Jeg ser at det er andre i Norge som også er interesserte i GUB, så jeg tenkte det kunne være fint med en egen GUB-tråd. Hvor kan man kjøpe, hva man skal passe seg for, hvilke ressurser finnes på nettet og i bokform, og ikke minst hvor får man service til håndterbare priser når samlingen begynner å vokse? Jeg har ubeskjedent utropt meg selv til norsk Brand Ambassador for GUB Glashütte på Instagram der jeg har kontoen Spezichrome, så det er vel mitt lodd å starte tråden om GUB Glashütte. Jeg vil oppdatere denne teksten med ujevne mellomrom. Kom gjerne med innspill, forslag til rettelser og tillegg!
Småbyen som ble Tysklands klokkehovedstad
Den lille byen Glashütte 30 minutter sør-vest for Dresden ble det ledende senteret for urproduksjon av høy kvalitet i Tyskland på 1800-tallet. Lenger vest var Ruhla senteret for masseproduksjon. Det var klokkeproduksjon flere andre steder også, men Glashütte var, og er, synonymt med den høyeste kvalitet på klokker i Tyskland. For eksempel er det en scene i TV-serien Babylon Berlin der en person forsøker å selge et stjålet, verdifullt lommeur på begynnelsen av 1930-tallet. Selvsagt en Glashütte. Det fantes mange små og større produsenter i byen, men navnet «Glashütte» garanterte en standard som var gjenkjennelig i felles håndverksnormer som 3/4 bro, «Glashütte-striper», samt andre kjennetegn som den berømte svanehalsen til regulering av balansehjulet. Småbyen Ruhla, i Thüringen lenger vest, ble de første til å masseprodusere lommeur i verden mot slutten av 1800-tallet. Der ble det reist svære fabrikkhaller med automatiserte prosesser. I Glashütte holdt de seg til tradisjonelt håndverk. Det har vært produsert klokker i byen mens den har vært i Kongeriket Sachsen (for å komplisere det hele så var Kongeriket Sachsen både selvstendig og deretter en del av den nye tyske keiserriket fra 1871), Det tyske riket (Weimarrepublikken og Nazi-Tyskland), Den tyske demokratiske republikk, og Forbundsrepublikken Tyskland. Det var normalt for en urmaker å oppleve at landet man bodde i ble avløst av et annet, og mange klokker ble påbegynt i ett land, for å bli ferdigproduserte i et annet. Men Glashüttes urmakertradisjoner overlevde omveltningene. I dag må minst 50% av klokken være produsert i Glashütte for å bære navnet.
Nytt land, nye begrensninger
Glashütte hadde vært forskånet for bombing under 2. verdenskrig, inntil sovjetiske fly bombet A. Lange & Söhnes fabrikk i sentrum av byen på krigens siste dag. Det fremstår som en irrasjonell handling, da det var klart at byen skulle være en del av den sovjetiske okkupasjonssonen. Produksjonsutstyr og lagerbeholdning skulle overføres Sovjetunionen som krigsskadeerstatning. Kanskje var det en symbolsk handling rettet mot A. Lange & Söhne, som hadde vært nært knyttet til naziregimet før og under krigen. Det var familien Langes historiske hjem som ble mest skadet. Da Den røde armé rykket inn i byen, demonterte de produksjonsutstyr og sendte det østover. Men produksjonen ble raskt startet opp igjen. Noen klokker ble produsert basert på deler fra krigen og før krigen. Selv om store deler av ledelsen – noen av dem ledende nazister – hadde flyktet vestover – var det nok urmakere og andre fagfolk igjen til å videreføre tradisjonene. I 1948 ble A. Lange & Söhne nasjonalisert og gjort om til VEB Lange. I 1951 ble produsentene slått sammen til et felles VEB, Volkseigene Betriebe («folkets egen bedrift)», som var den nye statens organisasjonsmodell i konkurranse med Vest-Tysklands privatkapitalistiske bedriftsmodeller kalt GmbH, eller AS i Norge. Mens det offisielt var et sosialistisk foretak styrt av arbeiderne selv, gir det kanskje mer mening å kalle det et statskapitalistisk firma, styrt ovenfra og ned etter prioriteringer som hadde lite med livene til de som jobbet der å gjøre. Dette var som kjent en lite levedyktig modell. Samtidig kunne nettopp GUB blomstre fordi DDR var avhengig av vestlig valuta, og firmaet genererte masse D-mark og annen, ettertraktet vestlig valuta. Ruhla genererte også sårt tiltrengt valuta, men satset på kvantitet foran kvalitet. Med andre ord fulgte bedriftene samme strategi som under den privatkapitalistiske æraen før DDR. Bare med ny ledelse. Og med begrensede ressurser.
DDRs stolthet
VEB Glashütte Uhrenbetrieb, forkortet GUB, absorberte all klokkeproduksjon i Glashütte og med det også alle de historiske verdiene knyttet til klokkeproduksjon i byen. Noen av de første klokkene som ble produsert etter opprettelsen av GUB, benyttet A. Lange & Söhne-kalibre fra før krigen. GUB hadde mange utfordringer; blant annet knapphet på produksjonsmidler og materialer. Men de hadde hjernene og tradisjonene. Sammen med andre bedrifter i den sentralstyrte planøkonomien, utviklet de modeller der urkassene ble produsert i særlig Weimar, og urverkene og skivene i Glashütte. De fleste klokkene ble eksportert. GUB var ikke bare underlagt DDRs sentralstyrte økonomi. DDR var også underlagt det Moskva-kontrollerte Comecon, Østblokkens økonomiske samarbeidsorganisasjon. GUBs rolle i det internasjonale samarbeidet var å produsere kvalitetsur for eksport til samarbeidende stater. Men viktigere for DDRs økonomi var eksport vestover. De var en av få øst-tyske firmaer som produserte varer for sivilsamfunnet som kunne konkurrere med vestlige produsenter, ikke bare på pris. Mens man i Vesten spøkte med den øst-tyske plastbilen Trabant, lo man ikke av klokker fra Glashütte. GUB konkurrerte ikke bare med vest-tyske produsenter som Junghans, men utfordret også sveitsiske urprodusenter på pris og kvalitet. For å gjøre dette trengte man i begynnelsen sveitsisk teknologi som ikke var tilgjengelig på grunn av vestlige eksportrestriksjoner. Før GUB utviklet sin inhouse støtssikring til balansehjul, smuglet de incabloc over grensen. Men ikke mange nok til å utstyre alle klokkene med støtssikring. Derfor finnes noen av de tidlige kalibrene (60-serien) i versjoner med og uten støtssikring. Senere finner man for eksempel GUB-kalibre produsert i Ruhla med GUBs eget støtssikringssystem, mens det samme kaliberet produsert i Glashütte har sveitsisk incabloc. Mens de fleste urkassene ble produsert i Weimar og noen andre øst-tyske byer, ble en del importert fra Vest-Tyskland og Frankrike. Mens det var vanskelig, for de fleste i DDR umulig, å ta seg lovlig over grensen mellom Øst- og Vest-Tyskland, kunne man på begge sider av muren kjøpe klokker som hadde komponenter fra begge land. Man kunne kjøpe GUB i vest-tyske varehus og fra vest-tyske postordrekataloger, enten under GUBs egen merkevare, eller også rebrandet under den store vest-tyske kjeden Quelles eget merkevarenavn, Meister-Anker. Sistnevnte leverte budsjettklokker produsert i en rekke land, men om man var heldig var det en GUB. Jeg har funnet eksempler på at klokker som ikke passerte kvalitetskontrollen til Meister-Anker ble omsatt i DDR. Med andre ord kunne man kjøpe et ettertraktet vestlig produkt, med et vestlig varemerke. Men produsert i Øst-Tyskland. Det kan tenkes at noen kjøpte en slik klokke for flere månedslønner uten å være klar over at den var 100% produsert i DDR, inkludert urskiven med logoen til Meister-Anker.
DDR-klokke må på service, men landet er borte
De fleste kalibrene opp til 11-26 regnes som nokså enkle å gjøre service på, unntatt 64 som er kronograf. Kaliber 74 (Bison) som er uten dato er kanskje den enkleste å få utført service på. Utfordringen med 11-26 og særlig 11-27 sies å være plastskiver til dato (og dag for 11-27), samt en tynn foringsskive i plast. Det finnes mange reservedeler der ute, og særlig hos urmakere i det tidligere DDR. Glashütte Original gjør også full service på GUB, som er en del av deres historie og eierskap. De har deler, og produserer nye deler ved behov. Men det er dyrt. Om man spør Thune som er AD, så tar de 1500 kr for tilstandsvurdering før de videresender til Glashütte. Jeg har hørt historier om folk som har forsøkt å levere GUB-klokker (Spezichron) til service hos urmakere i Norge, men endt opp med å sende dem til Glashütte. Jeg kjenner til at norske urmakere har hatt suksess med enklere kalibre. Etter mye research prøvde jeg en urmakermester i det tidligere DDR. Han fikk sitt mesterbrev i 1991, rett etter gjenforeningen, og startet med andre ord utdanningen sin mens DDR fortsatt eksisterte. Jeg sendte fire klokker til han. Da jeg fikk klokkene tilbake, sjekket jeg på timegrapher og resultatet var så som så. Den ene klokken hadde stoppet ved midnatt under transport (datohjulet til 11-27 er et kjent, svakt punkt), og går fortsatt ikke. Jeg har vært i kontakt med flere andre også, og kommer til å reise ned til Berlin for å levere den som stoppet på vei fra Tyskland samt noen flere til en urmaker i Potsdam utenfor Berlin. I og med at jeg har 19 klokker og tre-fire klokker på «må ha»-listen, så er dette noe som er viktig for meg. Jeg antar at det er andre her som allerede har erfaringer på området, det ville vært verdifullt dersom disse kan deles. Jeg har forøvrig kjøpt inn en del urmakerutstyr for å på sikt serve de enklere kalibrene selv. Foreløpig nøyer jeg meg med å måle tilstand med timegrapher og å demagnetisere verk, mens jeg leser, snakker med urmakere, ser på bilder og ikke minst studerer videoer.
Litteratur
Boken "Mechanische Armbanduhren aus Glashütte 150 bis 1980" av Werner Heinrich er et nøkkelverk og dekker alle kalibrene, samt de fleste urkassen og skivene, produsert fra opprettelsen av GUB til 1980. Den er på tysk, men er håndterbar uten større tyskkunnskaper da den viser ur for ur, urverk for urverk, med data som er lett forståelige for alle. Internettsidene www.glashuetteuhren.de er også svært omfattende og en veldig god start dersom du ønsker å orientere deg. Dessverre er det etter det jeg vet ingen gode fora dedikert til GUB Glashütte. Facebookgruppen "GUB Glashutte - vintage watches uhren." (sic) har noen skatter.
Merch
Som del av samlingen er jeg på utkikk etter gjenstander som er relevante for klokkene. Ting som kan knyttes direkte til GUB Glashütte/Glashütte Original (dvs er alt laget i Glashütte frem til opprettelsen av GUB Glashütte på 1950-tallet relevant, samt alt som er laget av Glashütte Original etter gjenforeningen). Hittil har jeg en vimpel, et postkort, nøkkelring og urmakerverktøy. Jeg skal etter planen til Glashütte i 2024 og tenker det kan være mulig å finne flere skatter i Glashütte/Dresden-området.
Forholdet til Glashütte Original
Jeg er spesielt glad i 70-talls sportsklokkene som er nytolket av Glashütte Original i Seventies-serien. Ikke fordi de refererer til G.O., men fordi de er veldig fine. Det er det tydeligvis mange som er enige i. Og i motsetning til G.O. Seventies, som er en stor klokke på 42 mm som etter min smak er på grensen til å være stor for meg, så er den opprinnelige klokken på 39 mm. Jeg liker dessuten formen bedre. Den moderne varianten syns jeg er for rotete i formspråket, en lite vellykket kombinasjon av ovale og rette flater. Det er jeg nok ganske alene om å mene. Men jeg syns disse klokkene ser mye bedre ut fotografert rett ovenfra enn i virkeligheten. Det er kanskje en konsekvens av et av dilemma med neo vintage-seriene til G.O.. De vil referere til sin kulturarv, men ikke kopiere den. De vil bringe frem det beste fra fortiden, men samtidig gjøre det til moderne, horoligiske luksusprodukter. Et av de estetiske paradigmene i dag er kontraster mellom polerte og blanke flater, rette og buede vinkler – og gjerne en kombinasjon av konvekse og konkave linjer. Om man ser på tegningene til den berømte, sveitsiske klokkedesigneren Gerald Genta, så skjønner man hvorfor han ble så betydningsfull for klokkedesign. Hans effektive bruk av de tre linjene: rett, konkav og konveks. Det finnes ikke flere linjer. Men de kan kombineres i det uendelige. Problemet er at en liten form, som en klokke, må ha et estetisk uttrykk som skaper en visuell identitet til den overordnete, samlede formen. En oppsummert, abstrakt form som bør understrekes av kontraster, men ikke motarbeides. Balansen er vanskelig. Det er en grunn til at Gentas Nautilus og Royal Oak ble så populære, og fortsatt er det. For ikke å snakke om den formfullendte og geniale Polerouter. Om man studerer G.O. Seventies, ser man at de introduserer en del elementer til en TV-formet klokke som kunne vært hentet fra Gentas designer fra samme periode. Det ser ut som to kasser som er lagt oppå hverandre. Størrelsen er et problem når det kommer til min eneste G.O., en Sixties Panorama Date. Klokkene den refererer til er på 36 mm. Med sine 42 mm er den veldig stor til formen. Dette er på et vis en fin måte å understreke at det ikke er en «ekte» vintageklokke, men en nytolkning. Men når man har fått smaken for vintage så blir alt over 39 mm stort. For en kar med et slankt håndledd på 17.5 cm fungerer en rund klokke på 42 mm uten at det ser rart ut, men om jeg hadde kjøpt en G.O. Sixties i dag ville jeg sterkt vurdert en 39 mm selv om den ikke har dato. Men så ville jeg trolig endt med 42 mm fordi den har G.O.s nydelige datovindu med tallhjul som ligger helt i flukt og ikke er separert. Som etter min og mange andres mening er det området G.O. løfter seg over sin mer luksuriøse nabo A. Lange & Söhne. Det mest iøyenfallende man får med G.O. som man ikke får med GUB, er åpent baklokk og innsyn i det vidunderlige urverket som er umiskjennelig Glashütte. Detaljene i håndverket refererer tilbake til 1800-tallet med dets håndgraveringer. Men om man ser nærmere på urverket, så vil man se at det er en videreutvikling av kaliber 10-30, det siste kaliberet som ble utviklet av GUB mens DDR fortsatt eksisterte. Det var opprinnelig ment som en "sosialistisk" konkurrent til sveitsiske ETAs kaliber 2824-2 med samme dimensjoner. Sånn sett er ringen sluttet; tiden er oppløst og satt sammen igjen som et postmoderne smykke som låner fritt fra historien. Det kan man ha ulike meninger om, jeg er både fascinert og ambivalent. Jeg har det samme forholdet til bruk av buet safirglass. Safir har vært standard i det øverste kretsløpet av klokker siden 1970-tallet (men de første klokkene med safirglass ble produsert på 1930-tallet!) og er i dag standard for de fleste klokkeprodusenter. Men jeg liker akryl bedre. Safir er selvsagt mer eksklusivt og ripefritt, men er så reflekterende at det må overflatebehandles for å kunne brukes til klokker. Resultatet er en nesten refleksfri flate. Ripefri og perfekt, men den mangler akrylglassets lysspill på urskiven, og demper kontrastene og dermed den visuelle ladningen.
Akrylglassets varme skjønnhet
Jeg er ganske alene om å foretrekke det varme (mot huden) akrylglasset fremfor det kalde safirglasset, men ikke helt. Jeg hørte nylig den unge og uavhengige, nederlandske urprodusenten Michiel Holthinrich si at han bruker akrylglass fordi han foretrekker akryl selv, men har safir på baksiden for å understreke at det er et estetisk og ikke økonomisk drevet valg. Uansett: Om man kjøper GUB laget før murens fall, vil man få akrylglass. Og det tar bare noen få minutter å polere akryl. Det er det åpenbart mange selgere som ikke vet. Noen klokker ser helt jævlige ut på bilder på grunn av riper i glasset. Jeg bruker en neglepolish-kloss med fire sider og fire finhetsgrader, der jeg avslutter med finpolish før jeg går en runde med Polywatch kjøpt fra Tidssonens nettbutikk eller en whitening tannpasta kjøpt fra nærmeste dagligvarebutikk. Resultatet blir perfekt hver gang.
Jeg bruker klokkene mine; hver eneste en. Unntatt de to klokkene som min kone bruker. Og en av mine to kvadratiske 60-tallsklokker som min tenåringssønn, stilbevisst til fingerspissene, bruker. Den billigste klokken kostet mindre enn jeg betalte for transporten. GUB dekker mange klokkebehov, men ikke klokker du kan dykke med. De laget en del klokker i dykkerklokkestil, men ingen av dem hadde mer enn 5 atm. Selv med nye pakninger vil en trykktest vise at klokken ikke egner seg som dykkerklokke. Det er snakk om ekte deskdivere! Men GUB lagde kronografer (kaliber 64), utallige dressklokker inkludert flere mindre opplag i rent gull, og om man ser gjennom GUB-kataloger ser man at de ikke bare traltet etter vestlige konkurrenter, men til en viss grad var ledende på design. Jeg har så mange klokker jeg liker godt at det er vanskelig å velge. Men jeg går mest med 70-tallsklokker som er nytolket av Glashütte Original. Jeg foretrekker originalen!
Redigert:
