Hva gjorde en WIS før internett kom?

[topale]

Nå for tiden gjøres jo det meste over internett, også på klokkefronten. Klokker kjøpes og selges, både nytt og brukt, og det er et hav av informasjon fra både profesjonelle og amatører med sine erfaringer og meninger. Internett har jo ingen landegrenser, så tilgangen og utvalget på klokker er jo enorm. Uten internett og med kun lokale urmakere og deres utvalg, hadde en ikke hatt mye og velge i.
Seiko har jo f. eks noen modeller som selges i Norge og Europa ellers, men en mengde flere som selges kun i Asia, også i det øvre siktet. Det kan jo også være grunnen til at Seiko i Norge er kjent som et "billigmerke", mens de i Asia er kjent som et kvalitetsmerke med ur helt opp til 100k! Flere andre produsenter har også et mindre utvalg i Norge enn ellers i verden.

Jeg blir da sittende å lure på hva klokkesamlere gjorde før internett kom? Kjøpte og solgte en klokker gjennom annonser i avisa, og fant informasjon om klokker på biblioteket og bokhandleren? Det hadde vært artig å høre fra dere som har samlet ur siden før internett kom på banen, hvordan interessen ble vekket og hvordan kjøp/salg ble gjennomført

På forhånd takk for svar!

 

[Hopalong]

Første gang jeg kjøpte ur via internett må ha vært i 1998. Før det handlet jeg stort sett på bruktmarkeder, antikvitetshandlere osv. På Vestkanttorget i Oslo var det endel klokkehandlere, blant annet var "Jonny Gittar" ,som idag driver Briljant Ur og Gull AS, vanligvis på plass med en masse Rolexer. En annen gikk kun under navnet "Klokke-Roy" - han drev en eliten butikk i Holtegaten (?) med brukte armbåndsur, Hardy Splitcane-stenger og diverse annet, og var ofte på Vestkanttorget. De beste kjøpene var imidlertid å finne på antikvitetsmesser o.l., ved bord med tusen forskjellige bruktgjenstander til salgs, hvorav fire armbåndsur som selgeren hadde liten kunnskap om.

Esaias Solberg i Kirkeristen hadde alltid ur, men det var vanligvis mest gullur og dessuten stort sett overpriset. Det dukket innimellom opp klokker hos auksjonshusene, men som oftest utenfor rekkevidde for mitt studentbudsjett. På "Stampen" - Lånekontoret" - var det ofte ur på auksjonene, men der var som regel for mange bikkjer og for få kjøttbein til at det var noen vits å gå. Mange av urene derfra ble omsatt igjen på Vestkanttorget lørdagen etter.

Ellers hadde jeg annonse i avisene av og til, og besøkte det som var av urmakere. I utlandet fikk jeg etterhvert en svært god nese for å finne steder hvor brukte ur var til salgs. Jeg bodde en periode i Japan, hvor det var store markeder med bare klokker.

Da jeg flyttet dit jeg nå bor, ble jeg kjent med lokale urmakere som tipset meg om kunder som ville selge gamle ur. Jeg hadde også annonse i avisene noen ganger.

Informasjon om klokker fikk jeg fra brosjyrer, lærebøker, bøker kjøpt i utlandet osv. Det var først da jeg oppdaget Timezone i 98 eller 99 at det gikk opp for meg hvilken enorm kilde til informasjon nettet var.

 

[BRIO1368]

Tidligere ble mine kjøp stort sett gjort via brukt- / antikvitetshandlere. Forøvrig ble Aftenposten's torsdags(?)nummer, med en rekke ur-annonser ofte lest. Dette må ha vært på midten av 80-tallet...
Forøvrig var det slik jeg ble kjent med Dag Braanaas, leder for NURK. Jeg kjøpte en Rolex av han (via Aftenposten) og jeg var noen ganger hans "øyne" i Bergen, m.h.t. til mulige Rolex kjøp.
Han er nok den jeg kan takke for at min interesse for dette akselererte fra ca 1989....

 

[topale]

Høres ut som en måtte oppsøke markedet mer for å være WIS før. Finnes det noen brukthandlere i oslo nå? Vi har en forhandler i Trondheim som handler med brukt gull og også noen klokker, men det går for det meste i edle metaller.

 

[DJM]

Det er jo dette fordømte Internettet som er skyld i WIS-heten min!

 

[Anders]

Høres ut som en måtte oppsøke markedet mer for å være WIS før. Finnes det noen brukthandlere i oslo nå? Vi har en forhandler i Trondheim som handler med brukt gull og også noen klokker, men det går for det meste i edle metaller.

Briljant Ur og Gull i Frognerveien har endel, men legger også det meste (men ikke alt) ut på Finn. Verdt en tur. Eisas Solberg i Kirkeristen har ett og annet overpriset vintageur.