Ransforsøk/ran av urmakere virker som det skjer ganske ofte. Spørsmålet jeg stiller meg er "Hvorfor?"
La oss si at du som en rimelig kompetent kriminell klarer å komme deg forbi butikkens sikkerhetstiltak og politiet har enda ikke fattet at du var den som gjorde det. Du sitter nå igjen med utbyttet.
Scenario 1: Du sitter igjen med en haug klokker i prisklassen 1500-8000 (Seiko, Victorinox, Police, Mango, Casio etc.) kroner, som man gjerne finner hos generelle urmakere og gullsmeder. På disse er ikke esker, garantibevis, sertifikater osv så veldig interessant, men hvor skal du selge dem? Hvem er interessert i å kjøpe en "brukt"/åpenbart stjålet kvarts-klokke uten kvittering når du kan få samme klokken på skikkelig måte for en relativt overkommelig pris hos en hvilken som helst gullbutikk?
Scenario 2: Du klarer å knabbe en stor haug nye Patek, Rolex, Omega, JLC osv. Du sitter nå med en haug nye luksusklokker uten esker, COSC-sertifikater, papirer, kvitteringer osv - nettopp det som gir disse urene historikk og verdi! Spørsmålet igjen er, hvem kjøper dette? Hva betaler de? Er det verdt det i forhold til brekket? Hvor får du solgt en Sub-C eller Planet Ocean Ceramic uten eske, kvittering og papirer uten at det framstår som latterlig tvilsomt?
De to scenarioene jeg ser for meg som funker er hvis du handler med vintage-klokker, der tilbehøret gjerne er borte for lengst, eller at man stjeler gull og diamanter, som kan smeltes, omformes og har verdi basert på vekt. Rene vintage-klokkeforhandlere tror jeg ikke det finnes mange av, så det låter som et usannsynlig scenario. Rene gullbrekk virker det som vi hører mye sjeldnere om enn klokkebrekk, men det kan jo bare være jeg som synes klokker er mer interessant, og derfor legger merke til dem.
Noen som har forklaring/tanker/etc rundt dette? Er det bare narkohuer som TROR de har stjålet noe verdifullt, og så sitter der og ikke klarer å bli kvitt det, eller havner stjålte klokker i fjerne land der kriminelle elementer ikke bryr seg om verdien og opprinnelsen på klokkene, men bryr seg veldig om at de må være ekte vare?
La oss si at du som en rimelig kompetent kriminell klarer å komme deg forbi butikkens sikkerhetstiltak og politiet har enda ikke fattet at du var den som gjorde det. Du sitter nå igjen med utbyttet.
Scenario 1: Du sitter igjen med en haug klokker i prisklassen 1500-8000 (Seiko, Victorinox, Police, Mango, Casio etc.) kroner, som man gjerne finner hos generelle urmakere og gullsmeder. På disse er ikke esker, garantibevis, sertifikater osv så veldig interessant, men hvor skal du selge dem? Hvem er interessert i å kjøpe en "brukt"/åpenbart stjålet kvarts-klokke uten kvittering når du kan få samme klokken på skikkelig måte for en relativt overkommelig pris hos en hvilken som helst gullbutikk?
Scenario 2: Du klarer å knabbe en stor haug nye Patek, Rolex, Omega, JLC osv. Du sitter nå med en haug nye luksusklokker uten esker, COSC-sertifikater, papirer, kvitteringer osv - nettopp det som gir disse urene historikk og verdi! Spørsmålet igjen er, hvem kjøper dette? Hva betaler de? Er det verdt det i forhold til brekket? Hvor får du solgt en Sub-C eller Planet Ocean Ceramic uten eske, kvittering og papirer uten at det framstår som latterlig tvilsomt?
De to scenarioene jeg ser for meg som funker er hvis du handler med vintage-klokker, der tilbehøret gjerne er borte for lengst, eller at man stjeler gull og diamanter, som kan smeltes, omformes og har verdi basert på vekt. Rene vintage-klokkeforhandlere tror jeg ikke det finnes mange av, så det låter som et usannsynlig scenario. Rene gullbrekk virker det som vi hører mye sjeldnere om enn klokkebrekk, men det kan jo bare være jeg som synes klokker er mer interessant, og derfor legger merke til dem.
Noen som har forklaring/tanker/etc rundt dette? Er det bare narkohuer som TROR de har stjålet noe verdifullt, og så sitter der og ikke klarer å bli kvitt det, eller havner stjålte klokker i fjerne land der kriminelle elementer ikke bryr seg om verdien og opprinnelsen på klokkene, men bryr seg veldig om at de må være ekte vare?