Dette er som sagt ikke en klokke, men den er litt romfartsrelatert. Sikkert flere som gjetter hva dette er ganske kjapt 
På forhånd beklager jeg dårlig kvalitet på bildene, da iPhonen min er her med meg i leiligheten, men speilrefleksen ligger hjemme hos mor
Sort plastboks
Oh yes..en Fisher AG-7 Space Pen
Flott penn, i forkrommet messing
Det tøffeste med denne pennen er at den...
(Tallerkenen er fylt med vann, det kan være litt vanskelig å se)
De fleste av dere har sikkert hørt historien som etter hvert har blitt en "urban legend", om at NASA brukte millioner av dollar på å utvikle denne pennen, mens de russiske kosmonautene bare brukte blyanter. Dette stemmer ikke i det hele tatt. Faktisk kjøpte russerne 100stk av Fisher for eget bruk i rommet i 1969, og de brukes den dag i dag. Grunnen er at blyantspisser kan knekke av, og blyanter produserer grafittstøv. Begge kan være farlige der de flyter rundt i romfartøyene og potensielt treffer astronautene i øynene, i tillegg til at grafittens evne til å lede strøm kan føre til stygge ting, pluss at tre i blyanter er brennbart.
Paul Fisher tok patent på Space Pen i 1965, og etter lang tids testing ble han offisiell supplier til NASA, og som sagt russerne. Pennen har blitt brukt på alle Apollo-flightene, romfergen og brukes i dag på ISS, så Fisher gjorde helt klart noe riktig.
Her bruker Walt Cunningham sin Fisher Space Pen i rommet i 1967
Kvaliteten på pennen er meget god. Her finnes det ingen deler i plast. Tuppen trykkes ned med knappen på toppen, og trekkes inn ved å trykke på den lille runde knappen på siden.
Grunnen til at den kan skrive under så å si alle forhold er at blekkpatronen, som er litt kortere enn en tilsvarende Parker-refill, men faktisk kan brukes i Parker-penner med en liten plastadapter, er trykksatt til 35 PSI med nitrogen, som er skilt fra blekket med en liten kule. Dermed presses blekket ut med en gang kulen i tuppen trykkes inn ved kontakt med papiret. For å hindre at blekket flyter ut i store mengder utviklet Fisher en spesiell type blekk som faktisk er fast, ikke flytende. Det blir gjort flytende ved hjelp av friksjonen mellom kulen i tuppen og underlaget. Dette hindrer søling, og gjør at pennen ikke tørker ut. En blekkpatron har ifølge Fisher et "shelf life" på 100 år.
Så, til det store spørsmålet. Trenger jeg denne saken? Svaret er faktisk til en viss grad ja. Jeg står en del ute i flyet på vinteren og skriver loggbøker og slike ting, og vanlige penner sliter faktisk utendørs om vinteren, da blekket fryser. Denne pennen er sertifisert for temperaturer fra -35 til +120 grader Celsius, noe som gjør at jeg aldri vil slite med penner som ikke fungerer utendørs lenger. Loggbøker til flyging MÅ føres med penn, derfor er denne kjekk å ha for meg. Pluss at den er skikkelig rå Det er absolutt ingen Mont Blanc, men den er av meget god kvalitet, som sagt er ingen deler av plast, og den er til å stole på i enhver situasjon, til og med under vann. Jeg likær'n!
På forhånd beklager jeg dårlig kvalitet på bildene, da iPhonen min er her med meg i leiligheten, men speilrefleksen ligger hjemme hos mor Sort plastboks
Oh yes..en Fisher AG-7 Space Pen
Flott penn, i forkrommet messing
Det tøffeste med denne pennen er at den...
(Tallerkenen er fylt med vann, det kan være litt vanskelig å se)
De fleste av dere har sikkert hørt historien som etter hvert har blitt en "urban legend", om at NASA brukte millioner av dollar på å utvikle denne pennen, mens de russiske kosmonautene bare brukte blyanter. Dette stemmer ikke i det hele tatt. Faktisk kjøpte russerne 100stk av Fisher for eget bruk i rommet i 1969, og de brukes den dag i dag. Grunnen er at blyantspisser kan knekke av, og blyanter produserer grafittstøv. Begge kan være farlige der de flyter rundt i romfartøyene og potensielt treffer astronautene i øynene, i tillegg til at grafittens evne til å lede strøm kan føre til stygge ting, pluss at tre i blyanter er brennbart.
Paul Fisher tok patent på Space Pen i 1965, og etter lang tids testing ble han offisiell supplier til NASA, og som sagt russerne. Pennen har blitt brukt på alle Apollo-flightene, romfergen og brukes i dag på ISS, så Fisher gjorde helt klart noe riktig.
Her bruker Walt Cunningham sin Fisher Space Pen i rommet i 1967
Kvaliteten på pennen er meget god. Her finnes det ingen deler i plast. Tuppen trykkes ned med knappen på toppen, og trekkes inn ved å trykke på den lille runde knappen på siden.
Grunnen til at den kan skrive under så å si alle forhold er at blekkpatronen, som er litt kortere enn en tilsvarende Parker-refill, men faktisk kan brukes i Parker-penner med en liten plastadapter, er trykksatt til 35 PSI med nitrogen, som er skilt fra blekket med en liten kule. Dermed presses blekket ut med en gang kulen i tuppen trykkes inn ved kontakt med papiret. For å hindre at blekket flyter ut i store mengder utviklet Fisher en spesiell type blekk som faktisk er fast, ikke flytende. Det blir gjort flytende ved hjelp av friksjonen mellom kulen i tuppen og underlaget. Dette hindrer søling, og gjør at pennen ikke tørker ut. En blekkpatron har ifølge Fisher et "shelf life" på 100 år.
Så, til det store spørsmålet. Trenger jeg denne saken? Svaret er faktisk til en viss grad ja. Jeg står en del ute i flyet på vinteren og skriver loggbøker og slike ting, og vanlige penner sliter faktisk utendørs om vinteren, da blekket fryser. Denne pennen er sertifisert for temperaturer fra -35 til +120 grader Celsius, noe som gjør at jeg aldri vil slite med penner som ikke fungerer utendørs lenger. Loggbøker til flyging MÅ føres med penn, derfor er denne kjekk å ha for meg. Pluss at den er skikkelig rå
Det er absolutt ingen Mont Blanc, men den er av meget god kvalitet, som sagt er ingen deler av plast, og den er til å stole på i enhver situasjon, til og med under vann. Jeg likær'n!
Redigert:
