En liten gåte - for meg (og deg)?
Der andre leser krim, spenning og kjærlighetsromaner (på sengen), leser jeg spenningslitteratur ala "inside a watch", "death of an frankenwatch" og andre intrikate historier
Sannheten er at jeg, nesten i koma etter lang arbeidsdag, tok frem en eldre bok, "små mekanske ur" - pensum fra urmakerstudiet her til lands.
Tenkte jeg skulle lese et lett kapittel, og valget falt på kaptlet om visertyper
Til tross for copyright og hele smæla så tillater jeg meg å skrive:
"Til stiftaknker ur kan denne metoden være hensiktsmessig: Vi plasserer først viserne løst. Så tar vi av skiven og til slutt presser vi på viserne med punselen. Minuttrøret fungerer soms støtte. En liknende metode kan vi bruke til stoppeklokker, der det er viktig at viserne sitter riktg og sikkert for å kunne gå nøyaktig til nullstilling hver gang returfunksjonen blir betjent. Vi plasserer først viserne løst i den ønskede posiisjonen, tar så av skiven og presser viserne på plass"
Her skjønner jeg at jeg eksponerer meg og min (manglende) intelligens, men dette handler altså om at du har en urskive hvor viserne skal plasseres på sine korrekte steder. Jeg er fristet til å tenke at jeg fester skiven først og så fester viserne, hvordan i HULESTE skal man plassere viserne løst, og så ta av skiven. Jeg ser kun at det antall visere du "plasserer løst" faktisk løsner helt i det du tar av skiven, og detter pent på gulv, arbeidsbenk, eller der de måtte finne det for godt, slik at det bare er å krabbe ned på alle fire.
Jeg leser med andre ord dette som: fest hjulboltene løst, ta deretter av hjulet, og fest boltene helt fast, for deretter.... eh, sette hjulet på plass OVER de BOLTENE som er skrudd fast.
Dette er sannsynligvis et semantisk problem, og ikke praktisk, men jeg takler ikke uvissheten... Kom med innspill anyone.
Takk.
Der andre leser krim, spenning og kjærlighetsromaner (på sengen), leser jeg spenningslitteratur ala "inside a watch", "death of an frankenwatch" og andre intrikate historier
Sannheten er at jeg, nesten i koma etter lang arbeidsdag, tok frem en eldre bok, "små mekanske ur" - pensum fra urmakerstudiet her til lands.
Tenkte jeg skulle lese et lett kapittel, og valget falt på kaptlet om visertyper
Til tross for copyright og hele smæla så tillater jeg meg å skrive:
"Til stiftaknker ur kan denne metoden være hensiktsmessig: Vi plasserer først viserne løst. Så tar vi av skiven og til slutt presser vi på viserne med punselen. Minuttrøret fungerer soms støtte. En liknende metode kan vi bruke til stoppeklokker, der det er viktig at viserne sitter riktg og sikkert for å kunne gå nøyaktig til nullstilling hver gang returfunksjonen blir betjent. Vi plasserer først viserne løst i den ønskede posiisjonen, tar så av skiven og presser viserne på plass"
Her skjønner jeg at jeg eksponerer meg og min (manglende) intelligens, men dette handler altså om at du har en urskive hvor viserne skal plasseres på sine korrekte steder. Jeg er fristet til å tenke at jeg fester skiven først og så fester viserne, hvordan i HULESTE skal man plassere viserne løst, og så ta av skiven. Jeg ser kun at det antall visere du "plasserer løst" faktisk løsner helt i det du tar av skiven, og detter pent på gulv, arbeidsbenk, eller der de måtte finne det for godt, slik at det bare er å krabbe ned på alle fire.
Jeg leser med andre ord dette som: fest hjulboltene løst, ta deretter av hjulet, og fest boltene helt fast, for deretter.... eh, sette hjulet på plass OVER de BOLTENE som er skrudd fast.
Dette er sannsynligvis et semantisk problem, og ikke praktisk, men jeg takler ikke uvissheten... Kom med innspill anyone.
Takk.
