- Medlem
- 18. jan. 2008
- Innlegg
- 4.410
Fredag kommer Magnus Rønningen ut med sitt nye "manneblad" Alfa, og i den forbindelse tenkte jeg å dele en historie 
Jeg går med en skribent i magen, og en av tingene jeg brenner for er jo klokker. Blogger og forum er vel og bra (jeg trives meget godt på sonen), men det hadde vært stas å kunne spre evangeliet til andre enn menigheten. Så da jeg i sommer leste at det skulle starte et nytt magasin for herrer i Norge tenkte jeg umiddelbart at her må jeg gripe sjansen. Hverken Vi Menn, FHM eller Mann har egentlig en profil som tilsier at de egner seg for dypere dykk i fin horologi, men profilen til det nye magasinet Alfa virket lovende. Magnus Rønningen lovte at magasinet skulle skule til publikasjoner som GQ og King, og begge disse har klokkespalter i print og på nett av høy kvalitet.
Så jeg sente en mail til Rønningen om ikke han kunne være interessert i en norsk Mikael Englund (minus armbåndene). Om ønskelig ville jeg gjerne levere en prøve på div formater. Jeg fikk ganske raskt postivt svar, de var interssert i temaet og ville gjerne lese det jeg hadde. Jeg sendte inn prøve på artikkel, notiser og blogginnlegg i begynnelsen av august, og ventet spent på tilbakemelding.
Det kom ikke noe svar. Jeg purret, i form av “håper du fikk mailen min, her er prøvene i tilfelle noe ble borte”, men ikke noe svar. Jeg hadde i det minste regnet med en tilbakemelding i form av “du suger, aldri skriv igjen” eller “lovende, men kan du vinkle det på denne måten i stedet” eller aller helst “glimrende, akkurat hva vi leter etter”. Men ingen ting. Purret en gang til et par uker etter, men fortsatt ikke noe svar.
Uti september hadde irritasjon veket for nysgjerrighet, og jeg sendte en hyggelig mail hvor jeg lurte på hvorfor jeg aldri fikk svar. En ukes tid etter fikk jeg svar om at det ikke var helt vinklingen de lette etter, og at de kanskje syntes jeg hadde litt å gå på skriveteknisk. Ok, jeg argumenterte for at vinklingen min var den de burde ha, om ikke de visste det selv, og at jeg gjerne tok tips fra en god redaktør på forbedringspunkter. Fikk beskjed om at de var stas med pågående folk (what?) og at de skulle vurdere det igjen. Så ble det stille igjen.
Før jeg onsdag kveld for to uker siden fikk beskjed om at de skulle gi meg en sjanse, i løpet av morgendagen ville de ha en omarbeidet artikkel, nye notiser samt at jeg skulle samle inn trykkbart billedmateriale til alt. Vel, vel. Siden dette ble skrevet for en og en halv måned siden som en prøve var ikke noe billedmateriale innhentet av rettighetshavere, og dette måtte gjøres fra en 4-5 forskjellige kilder. Tilfeldigvis feiret jeg bursdagen min den dagen, og skulle dra på ferie dagen etter. Så jeg svarte at jeg var glad for å få sjansen, men som de sikkert forstod tar slik innsamling av billedmateriale og rettigheter litt tid. Jeg kunne fikse det i begynnelsen av neste uke, men det hadde sikkert vært enda lettere om henvendelsen kom direkte fra magasinet, det er nok ofte lettere for en redaktør enn en (fersk) freelancer å gjøre alle slike avklaringer. Omskriving, bio og byline bilde skulle jeg selvsagt klare å skaffe til i morgen. En av de nye artiklene som de bestilte i samme slengen ble det dessverre ikke tid til å skrive på en dags varsel, men den kunne jeg selvsagt også levere til neste uke.
Svaret jeg fikk var “Greit, da glemmer vi det.” Ikke noe mer. Et snurt, barnslig svar etter en lengre prosess med mye arbeid. Jeg ønsket redaktøren lykke til med utgivelsen, men noe videre lyst til å bidra kan jeg ikke si at dette vekket.
Nå er jeg riktignok en fersk skribent, men det er da ikke slik man jobber? Jeg har vært konsulent i IT-bransjen i 6 år, og er vant til min dose deadlines og kravstore kunder, men dette synes jeg var en smule useriøst. Fra “Vi gidder ikke svare deg” til “Lever oss alt dette” bør det kanskje gå mer enn en arbeidsdag?
Er dette en akseptert måte å drive business på i mediebransjen, tro?
Når det er sagt venter jeg med interesse på Alfa, men om det står en lengre artikkel om Panerai der uten mitt navn under blir det bråk
Jeg går med en skribent i magen, og en av tingene jeg brenner for er jo klokker. Blogger og forum er vel og bra (jeg trives meget godt på sonen), men det hadde vært stas å kunne spre evangeliet til andre enn menigheten. Så da jeg i sommer leste at det skulle starte et nytt magasin for herrer i Norge tenkte jeg umiddelbart at her må jeg gripe sjansen. Hverken Vi Menn, FHM eller Mann har egentlig en profil som tilsier at de egner seg for dypere dykk i fin horologi, men profilen til det nye magasinet Alfa virket lovende. Magnus Rønningen lovte at magasinet skulle skule til publikasjoner som GQ og King, og begge disse har klokkespalter i print og på nett av høy kvalitet.
Så jeg sente en mail til Rønningen om ikke han kunne være interessert i en norsk Mikael Englund (minus armbåndene). Om ønskelig ville jeg gjerne levere en prøve på div formater. Jeg fikk ganske raskt postivt svar, de var interssert i temaet og ville gjerne lese det jeg hadde. Jeg sendte inn prøve på artikkel, notiser og blogginnlegg i begynnelsen av august, og ventet spent på tilbakemelding.
Det kom ikke noe svar. Jeg purret, i form av “håper du fikk mailen min, her er prøvene i tilfelle noe ble borte”, men ikke noe svar. Jeg hadde i det minste regnet med en tilbakemelding i form av “du suger, aldri skriv igjen” eller “lovende, men kan du vinkle det på denne måten i stedet” eller aller helst “glimrende, akkurat hva vi leter etter”. Men ingen ting. Purret en gang til et par uker etter, men fortsatt ikke noe svar.
Uti september hadde irritasjon veket for nysgjerrighet, og jeg sendte en hyggelig mail hvor jeg lurte på hvorfor jeg aldri fikk svar. En ukes tid etter fikk jeg svar om at det ikke var helt vinklingen de lette etter, og at de kanskje syntes jeg hadde litt å gå på skriveteknisk. Ok, jeg argumenterte for at vinklingen min var den de burde ha, om ikke de visste det selv, og at jeg gjerne tok tips fra en god redaktør på forbedringspunkter. Fikk beskjed om at de var stas med pågående folk (what?) og at de skulle vurdere det igjen. Så ble det stille igjen.
Før jeg onsdag kveld for to uker siden fikk beskjed om at de skulle gi meg en sjanse, i løpet av morgendagen ville de ha en omarbeidet artikkel, nye notiser samt at jeg skulle samle inn trykkbart billedmateriale til alt. Vel, vel. Siden dette ble skrevet for en og en halv måned siden som en prøve var ikke noe billedmateriale innhentet av rettighetshavere, og dette måtte gjøres fra en 4-5 forskjellige kilder. Tilfeldigvis feiret jeg bursdagen min den dagen, og skulle dra på ferie dagen etter. Så jeg svarte at jeg var glad for å få sjansen, men som de sikkert forstod tar slik innsamling av billedmateriale og rettigheter litt tid. Jeg kunne fikse det i begynnelsen av neste uke, men det hadde sikkert vært enda lettere om henvendelsen kom direkte fra magasinet, det er nok ofte lettere for en redaktør enn en (fersk) freelancer å gjøre alle slike avklaringer. Omskriving, bio og byline bilde skulle jeg selvsagt klare å skaffe til i morgen. En av de nye artiklene som de bestilte i samme slengen ble det dessverre ikke tid til å skrive på en dags varsel, men den kunne jeg selvsagt også levere til neste uke.
Svaret jeg fikk var “Greit, da glemmer vi det.” Ikke noe mer. Et snurt, barnslig svar etter en lengre prosess med mye arbeid. Jeg ønsket redaktøren lykke til med utgivelsen, men noe videre lyst til å bidra kan jeg ikke si at dette vekket.
Nå er jeg riktignok en fersk skribent, men det er da ikke slik man jobber? Jeg har vært konsulent i IT-bransjen i 6 år, og er vant til min dose deadlines og kravstore kunder, men dette synes jeg var en smule useriøst. Fra “Vi gidder ikke svare deg” til “Lever oss alt dette” bør det kanskje gå mer enn en arbeidsdag?
Er dette en akseptert måte å drive business på i mediebransjen, tro?
Når det er sagt venter jeg med interesse på Alfa, men om det står en lengre artikkel om Panerai der uten mitt navn under blir det bråk
