Filmanmeldelse: Appolons hevn (kortfilm)
Denne anmelder har lenge ment at norske filmer, med skuffende få unntak, er nokså middelmådige; godt fotograferte, men komisk overspilte, dvelende kjedelige og alltid minst en halv time for lange. Alle som har lidd seg gjennom "Kristin Lavrannsdatter" vil forstå hva jeg mener. Desto mer gledelig er det når det dukker opp noe nytt, friskt og anderledes - slik som "Appolons hevn".
Den unge regissøren har jobbet med tematikken lenge, og kunstkjennere vil kanskje kjenne igjen grove trekk av historien fra en collage-installasjon presentert i fjor. Tydelig influert av de danske dogmefilmskaperne har han klart å levendegjøre desperasjonen fra tidligere verk. Historien, som de fleste vil oppdage, er løselig basert på Odyssevs kamp mot kyklopen Polyfemos. Hvorfor tittelen nevner Appollo er litt uklart for denne anmelder, men den gåtefulle regissørren har nok ønsket å tvinge sitt publikum til selv å finne ut av symbolikken.
La ingen være i tvil: "Appolons hevn" er et cinematisk mesterstykke. Den tette og suggererende dialogløse handlingen gir publikum ingen hvile, men tvinger dem til å leve seg inn og føle på kroppen de uhyrligheter som skjer på lerretet. Den navnløse hovedpersonens innbitte vilje til å gjennomføre sitt fornuftsstridige prosjekt er så overbevisende fremstilt at seerne selv blir sittende ytterst på stolen og ønske at han skal lykkes. Dramaet bygger seg opp fra scene til scene til spenningen blir uutholdelig; man ønsker å se vekk, at det skal slutte, men klarer ikke la være å følge den desperate kampen. Når forløsningen endelig kommer er alle i salen utslitt, men lettet og lykkelige. Vi vet at vi har vært vitne til kunst av enestående merke.
Musikken, som hadde fortjent en anmeldelse i seg selv, bidrar sterkt til filmopplevelsen. Om noe negativt skal trekkes frem, må det være at kunstrockgruppen "Hayseed Dixie" kanskje er brukt litt for ofte av regissører de senere år. Det gjør ikke musikken dårligere, men når balladen "Big balls" ble brukt både i baugscenen i "Titanic" og som gjennomgangstema i nyinnspillingen av "Stolthet og fordom" føles den noe utbrukt.
Men det er uvesentlig. Dette er mesterverk; en gal manns historie om en gal manns kamp mot klokken, men fortalt slik at vi selv føler og lever dramaet på lerretet. Det var stille i salen da filmen var slutt. Vi gikk alle ut i mørket med tankene våre, i visshet om at vi ikke var de samme mennesker som gikk inn en stund tidligere.
Terningkast seks.
Denne anmelder har lenge ment at norske filmer, med skuffende få unntak, er nokså middelmådige; godt fotograferte, men komisk overspilte, dvelende kjedelige og alltid minst en halv time for lange. Alle som har lidd seg gjennom "Kristin Lavrannsdatter" vil forstå hva jeg mener. Desto mer gledelig er det når det dukker opp noe nytt, friskt og anderledes - slik som "Appolons hevn".
Den unge regissøren har jobbet med tematikken lenge, og kunstkjennere vil kanskje kjenne igjen grove trekk av historien fra en collage-installasjon presentert i fjor. Tydelig influert av de danske dogmefilmskaperne har han klart å levendegjøre desperasjonen fra tidligere verk. Historien, som de fleste vil oppdage, er løselig basert på Odyssevs kamp mot kyklopen Polyfemos. Hvorfor tittelen nevner Appollo er litt uklart for denne anmelder, men den gåtefulle regissørren har nok ønsket å tvinge sitt publikum til selv å finne ut av symbolikken.
La ingen være i tvil: "Appolons hevn" er et cinematisk mesterstykke. Den tette og suggererende dialogløse handlingen gir publikum ingen hvile, men tvinger dem til å leve seg inn og føle på kroppen de uhyrligheter som skjer på lerretet. Den navnløse hovedpersonens innbitte vilje til å gjennomføre sitt fornuftsstridige prosjekt er så overbevisende fremstilt at seerne selv blir sittende ytterst på stolen og ønske at han skal lykkes. Dramaet bygger seg opp fra scene til scene til spenningen blir uutholdelig; man ønsker å se vekk, at det skal slutte, men klarer ikke la være å følge den desperate kampen. Når forløsningen endelig kommer er alle i salen utslitt, men lettet og lykkelige. Vi vet at vi har vært vitne til kunst av enestående merke.
Musikken, som hadde fortjent en anmeldelse i seg selv, bidrar sterkt til filmopplevelsen. Om noe negativt skal trekkes frem, må det være at kunstrockgruppen "Hayseed Dixie" kanskje er brukt litt for ofte av regissører de senere år. Det gjør ikke musikken dårligere, men når balladen "Big balls" ble brukt både i baugscenen i "Titanic" og som gjennomgangstema i nyinnspillingen av "Stolthet og fordom" føles den noe utbrukt.
Men det er uvesentlig. Dette er mesterverk; en gal manns historie om en gal manns kamp mot klokken, men fortalt slik at vi selv føler og lever dramaet på lerretet. Det var stille i salen da filmen var slutt. Vi gikk alle ut i mørket med tankene våre, i visshet om at vi ikke var de samme mennesker som gikk inn en stund tidligere.
Terningkast seks.