Jeg beklager på forhånd horrible bilder fotografisk sett. På fotofronten er jeg omtrent like dyktig som en hest er til å jobbe i et kjøkken.
Hvem er så denne BigT? Vel, jeg pusher etter hvert 30, er svært kulturelt anlagt og brenner for både samfunn, kultur, musikk, golf, klokker, mat og drikke og all annen glede live kan by på. Jeg er av den typen som sparer i langt tid for å få tak i det jeg ønsker, og jobber gjerne ekstra hardt for å nå de små drømmene. Samtidig er jeg nok en samlertype, og er svak for de gode historiene. Derfor har jeg foreløpig ikke blitt en "flipper" av noe slag, men frykter at det ligger i meg der inne et sted...
Klokkeinteressen min har alltid vært der, men det var først da jeg runda 20 jeg for alvor begynte å se på klokker som noe mer enn bare en halvestetisk figur som viste tid og eventuelt dato. Da jeg var liten fikk jeg tidlig klokke, og brukte denne hver dag. Den var liten med oransje skive og sort og oransje borrelåsrem. På en eller annen merkelig måte, gikk remmen i stykker og vips var klokka på skinnrem. At dette skulle påvirke meg 20 år senere, visste jeg lite om.
Noen år gikk, og som folkelige nordmenn flest, så betydde sommerferie danskebåten. Jeg var nå rundt 12 år, og der, midt i tax-free'n, blant rød og blå Smirnoff og Tabac og Aramis, stod den. Inne i glassmonteret gliste den til meg og skrek "Kom og ta meg! Jeg vet du vil...". Klokka var en Pulsar kronograf, med gullfargede pushere og krone, og lenke. Tenk, klokke med lenke, sånn som alle de voksne gutta gikk med! I tillegg hadde den jo sånne fancy tall på ringen rundt skiva, ikke det at jeg forstod noen verdens ting av tallene. Da jeg kom nærmere så jeg det som ble det helt avgjørende. Blå skive! Og ikke bare blå, men blå med mønster! Jeg var forelska. Modern kom og lurte på hva jeg så på, og også hun forstod at denne kampen var tapt. Dette ble mitt første klokkekjøp for egne penger. Om jeg ikke husker feil, så betalte jeg rundt 1200 kr. den gangen. For meg var dette et enormt beløp, og klokka ble fort det gjeveste jeg eide.
Herligheten lever den dag i dag, snart 20 år senere. Dette er beateren som har vært med på alt. Vi har svømt, vi har fiska, vi har krangla og sikkert sloss på veien, har sjaua med stein, jord og andre uhumskheter, for ikke å snakke om alle gangene den har smelt inn i vegger o.l. eller blitt skrapt borti ting. Allikevel har den trofast holdt stand, lenka skrangler, men alt funker fortsatt med et batteriskift hvert 3. år. Den dagen den stopper fullstendig, er det jo ikke håp for den, men jeg kommer aldri til å kvitte meg med den. Det er og blir min første "voksenklokke".
Noen år senere nærmer jeg meg voksen alder, og i en periode preget av tungrock, gitarspill og diverse band, er klokka nærmest bytta ut med naglearmbånd og rockefingre. At dette skal snu, av noe så enkelt som en gave, trodde jeg ikke. (Ps! Gitaren og musikken lever fortsatt i meg, til tross for manglende naglearmbånd!). Jaggu dukka det opp en Pulsar til. Denne gang på noe så eksklusivt som skinnreim!
Mange "klokkekjennere" vil nok rynke på nesa og fnyse over at noen i det hele tatt vurderer å iføre seg noe som dette, men for meg var dette noe av det flotteste jeg kunne sette på armen den gangen. I tillegg er jeg av den oppfatning at en gave er en gave, og det skal til enhver tid respekteres. Også denne ble badet med og var med på eventyr, men den ble heldigvis forskånet fra de mest hardbarka hendelsene. En erfaring rikere ble jeg med skinnreima etter å ha svømt med den. Den går jo sannelig i oppløsing! Dermed gikk jeg til anskaffelse av lenke hos min lokale urmaker, og jeg mistenker vel egentlig at lenka kosta omtrent det samme som selve klokka. Etter flere år på lenke, tok jeg selv grepet og limte sammen reima igjen, og kan nå leke meg med å skifte mellom lenke og reim etter eget velbefinnende.
Hva nå, spør du kanskje? Stopper det så her?
Neida, en del år senere tar jeg plutselig steget opp i den "voksne" verden av klokker. Riktignok ikke med en staselig mekanisk en, men en ekstremt solid sveitser med quartz. En Longines HydroConquest kronograf dukker opp, og med sine perfekte 41 mm på dønn solid lenke er vi i himmelen fra dag én.
Klokka gav meg virkelig godfølelsen, og med de polerte senterledda, så så den jo ut som ei filmstjerne! Jeg var livredd for å få riper og hakk i den, for dette var virkelig ei dyr klokke å ha på armen. Så kom det første hakket, i tillegg til alle hairlines og småriper, og dermed var den barrièren brutt... Longinesen kommer også til å bli i mitt eie til evig tid, da den for meg er det første steget inn i tung klokkeinteresse. I dag skifter den stadig mellom lenka si, i tillegg til frekke natoreimer og skinnreimer. Den får batteriskift, smøring og trykktest annethvert år hos min lokale urmaker. I dag er den trofast følge på fisketurer og skogturer. Det er trygt med en diver med vann og villmark i nærheten.
Etter at Longinesen gjorde sitt inntog, var gnisten fullstendig overtent. På samtlige ferier gikk mengder av tid til å glane inn urmakernes vinduer og drømme om fasjonable saker som Rolex, Breitling, Jaeger, Patek, Panerai og resten av eventyret. Sånn gikk det en lang stund, før jeg plutselig hadde bestilt meg en herlighet selv. Forventningene var enorme, jeg fikk nærmest feber av begeistringen, og gleden var stor da urmakeren ringte og sa "Uret ditt har kommet. Vi sender uret med ekspress over natt nå, samtidig som vi sender deg faktura." Feberen var komplett. Aldri før hadde jeg svidd av så mye penger på annet enn bil, så dette måtte jo bli suksess! Og suksess, det ble det. En frekk Rolex Milgauss GV med den nye blå skiva ankom, og jeg følte meg nå som en sann påfugl. Måten lenka, bezelen og låsen skinte på, gjorde meg varm om hjerte. Og selv den dag i dag, flere år senere, fascineres jeg fortsatt over spillet i skiva og det grønne glasset, samtidig som sekundlynet er sært nok til at jeg fortsatt innbiller meg at jeg kan påberope meg individualisme. Om disse sære tingene tiltaler påfuglen i meg, eller om jeg rett og slett er i ferd med å bli hipster, får gudene vite. Jeg har heldigvis ikke anlagt skjegg, og foretrekker fortsatt klassisk herremote fremfor flagrende hipstergevanter.
Milgaussen har virkelig tent min Rolexgnist, og drømmen er som den var da jeg var 15, en TT-sub med blå skive. Den er så harry og blingete at jeg ikke klarer å mislike den. Utfordringen er sannsynligvis det at den trigger meg til helgull, og da er skandalen komplett... Jeg kunne sikkert overlevd med en hulk eller en daydate også. Skal ikke kimse av det. 40 mm Rolex virker for meg som et nærmest optimalt allroundur. Milgaussen vil for alltid bli i mitt eie, som et monument over den gangen jeg virkelig tok steget inn i det jeg anser som den dyre klokkeklassen.
Men i alle dager, tenker du vel nå? Der står det jo også et beist av en Breitling? Det er helt korrekt! Er det én ting vi har lært av Sonen, så er det vel det at det stopper aldri på én klokke. En sommer oppdaget jeg plutselig at det var salg på Bjerke i Prinsens gate. Jeg så for meg at nå ender jeg vel opp med en Tag Heuer eller en annen forholdsvis rimelig, artig sak. Da jeg kom inn, var det et sirkus av øst-europeere og kinesere uten et snev av begrensing som handla vilt. Smykker og klokker for godt over halvmillionen ble solgt, og det hele toppet seg da en av hovedstadens unge, lovende spontanhandlet en Yachtmaster II i gull til mange hundretusen. Jeg trenger vel knapt nevne at dette er ekstremt langt over mitt nivå?
Så, over til Breitlingen. Bak disken, litt diskré plassert, ser jeg en Rolex Prince i hvitt gull og denne Breitling Chronomat GMT 47 mm. Jeg tenkte for meg selv at den Princen er jaggu sær og kul, men den Breitlingen... Det har jo vært en av drømmene fra jeg var liten guttunge! Jeg angrer for øvrig som en hund på at jeg ikke kjøpte Princen, den var til salgs langt under halv pris, men det var allikevel langt over mitt budsjett den dagen. Jeg så vel egentlig for meg ikke å bruke mer enn maks 5-6000. Nuvel, den hyggelige fyren bak disken lar meg se nærmere på Breitlingen, og det er utvilsomt kjærlighet ved første blikk. Tyngden, glansen, spillet i skiva og den solide størrelsen passet meg perfekt. Vi snakker en mann med bjørnelabber og tømmerstokker som armer. På klassisk Sonen-vis, så ble budsjettet sprengt så til de grader, men klokkegleden var enorm. Prisen? Vel, jeg gjorde et ekstremt godt kjøp, og etter hyggelig prat med butikken om pris, så endte jeg opp med å få den til en rund sum tilnærmet halv pris, hele 6000 under allerede godt nedsatt tilbud. Det var de feriepenga...
Året etter spanderte jeg grønn skinnreim på Breitlingen, og lar den nå variere mellom lenke i sommersesongen, og reim på høsten og om vinteren. Jeg elsker forskjellen mellom denne og Milgaussen. Hvordan den brutalt står frem og sier "HER ER JEG!". Du kan liksom ikke unngå å legge merke til den, samtidig som den i mine øyne er såpass pent utført at den ikke blir ei monsterklokke. Jeg tror jeg fint kunne gått i krigen med den, og den ville stått trofast med min side til siste åndedrag.
Vel, her har dere altså meg og mine klokker. Håper det har vært artig lesing!
Hvem er så denne BigT? Vel, jeg pusher etter hvert 30, er svært kulturelt anlagt og brenner for både samfunn, kultur, musikk, golf, klokker, mat og drikke og all annen glede live kan by på. Jeg er av den typen som sparer i langt tid for å få tak i det jeg ønsker, og jobber gjerne ekstra hardt for å nå de små drømmene. Samtidig er jeg nok en samlertype, og er svak for de gode historiene. Derfor har jeg foreløpig ikke blitt en "flipper" av noe slag, men frykter at det ligger i meg der inne et sted...
Klokkeinteressen min har alltid vært der, men det var først da jeg runda 20 jeg for alvor begynte å se på klokker som noe mer enn bare en halvestetisk figur som viste tid og eventuelt dato. Da jeg var liten fikk jeg tidlig klokke, og brukte denne hver dag. Den var liten med oransje skive og sort og oransje borrelåsrem. På en eller annen merkelig måte, gikk remmen i stykker og vips var klokka på skinnrem. At dette skulle påvirke meg 20 år senere, visste jeg lite om.
Noen år gikk, og som folkelige nordmenn flest, så betydde sommerferie danskebåten. Jeg var nå rundt 12 år, og der, midt i tax-free'n, blant rød og blå Smirnoff og Tabac og Aramis, stod den. Inne i glassmonteret gliste den til meg og skrek "Kom og ta meg! Jeg vet du vil...". Klokka var en Pulsar kronograf, med gullfargede pushere og krone, og lenke. Tenk, klokke med lenke, sånn som alle de voksne gutta gikk med! I tillegg hadde den jo sånne fancy tall på ringen rundt skiva, ikke det at jeg forstod noen verdens ting av tallene. Da jeg kom nærmere så jeg det som ble det helt avgjørende. Blå skive! Og ikke bare blå, men blå med mønster! Jeg var forelska. Modern kom og lurte på hva jeg så på, og også hun forstod at denne kampen var tapt. Dette ble mitt første klokkekjøp for egne penger. Om jeg ikke husker feil, så betalte jeg rundt 1200 kr. den gangen. For meg var dette et enormt beløp, og klokka ble fort det gjeveste jeg eide.
Herligheten lever den dag i dag, snart 20 år senere. Dette er beateren som har vært med på alt. Vi har svømt, vi har fiska, vi har krangla og sikkert sloss på veien, har sjaua med stein, jord og andre uhumskheter, for ikke å snakke om alle gangene den har smelt inn i vegger o.l. eller blitt skrapt borti ting. Allikevel har den trofast holdt stand, lenka skrangler, men alt funker fortsatt med et batteriskift hvert 3. år. Den dagen den stopper fullstendig, er det jo ikke håp for den, men jeg kommer aldri til å kvitte meg med den. Det er og blir min første "voksenklokke".
Noen år senere nærmer jeg meg voksen alder, og i en periode preget av tungrock, gitarspill og diverse band, er klokka nærmest bytta ut med naglearmbånd og rockefingre. At dette skal snu, av noe så enkelt som en gave, trodde jeg ikke. (Ps! Gitaren og musikken lever fortsatt i meg, til tross for manglende naglearmbånd!). Jaggu dukka det opp en Pulsar til. Denne gang på noe så eksklusivt som skinnreim!
Mange "klokkekjennere" vil nok rynke på nesa og fnyse over at noen i det hele tatt vurderer å iføre seg noe som dette, men for meg var dette noe av det flotteste jeg kunne sette på armen den gangen. I tillegg er jeg av den oppfatning at en gave er en gave, og det skal til enhver tid respekteres. Også denne ble badet med og var med på eventyr, men den ble heldigvis forskånet fra de mest hardbarka hendelsene. En erfaring rikere ble jeg med skinnreima etter å ha svømt med den. Den går jo sannelig i oppløsing! Dermed gikk jeg til anskaffelse av lenke hos min lokale urmaker, og jeg mistenker vel egentlig at lenka kosta omtrent det samme som selve klokka. Etter flere år på lenke, tok jeg selv grepet og limte sammen reima igjen, og kan nå leke meg med å skifte mellom lenke og reim etter eget velbefinnende.
Hva nå, spør du kanskje? Stopper det så her?
Neida, en del år senere tar jeg plutselig steget opp i den "voksne" verden av klokker. Riktignok ikke med en staselig mekanisk en, men en ekstremt solid sveitser med quartz. En Longines HydroConquest kronograf dukker opp, og med sine perfekte 41 mm på dønn solid lenke er vi i himmelen fra dag én.
Klokka gav meg virkelig godfølelsen, og med de polerte senterledda, så så den jo ut som ei filmstjerne! Jeg var livredd for å få riper og hakk i den, for dette var virkelig ei dyr klokke å ha på armen. Så kom det første hakket, i tillegg til alle hairlines og småriper, og dermed var den barrièren brutt... Longinesen kommer også til å bli i mitt eie til evig tid, da den for meg er det første steget inn i tung klokkeinteresse. I dag skifter den stadig mellom lenka si, i tillegg til frekke natoreimer og skinnreimer. Den får batteriskift, smøring og trykktest annethvert år hos min lokale urmaker. I dag er den trofast følge på fisketurer og skogturer. Det er trygt med en diver med vann og villmark i nærheten.
Etter at Longinesen gjorde sitt inntog, var gnisten fullstendig overtent. På samtlige ferier gikk mengder av tid til å glane inn urmakernes vinduer og drømme om fasjonable saker som Rolex, Breitling, Jaeger, Patek, Panerai og resten av eventyret. Sånn gikk det en lang stund, før jeg plutselig hadde bestilt meg en herlighet selv. Forventningene var enorme, jeg fikk nærmest feber av begeistringen, og gleden var stor da urmakeren ringte og sa "Uret ditt har kommet. Vi sender uret med ekspress over natt nå, samtidig som vi sender deg faktura." Feberen var komplett. Aldri før hadde jeg svidd av så mye penger på annet enn bil, så dette måtte jo bli suksess! Og suksess, det ble det. En frekk Rolex Milgauss GV med den nye blå skiva ankom, og jeg følte meg nå som en sann påfugl. Måten lenka, bezelen og låsen skinte på, gjorde meg varm om hjerte. Og selv den dag i dag, flere år senere, fascineres jeg fortsatt over spillet i skiva og det grønne glasset, samtidig som sekundlynet er sært nok til at jeg fortsatt innbiller meg at jeg kan påberope meg individualisme. Om disse sære tingene tiltaler påfuglen i meg, eller om jeg rett og slett er i ferd med å bli hipster, får gudene vite. Jeg har heldigvis ikke anlagt skjegg, og foretrekker fortsatt klassisk herremote fremfor flagrende hipstergevanter.
Milgaussen har virkelig tent min Rolexgnist, og drømmen er som den var da jeg var 15, en TT-sub med blå skive. Den er så harry og blingete at jeg ikke klarer å mislike den. Utfordringen er sannsynligvis det at den trigger meg til helgull, og da er skandalen komplett... Jeg kunne sikkert overlevd med en hulk eller en daydate også. Skal ikke kimse av det. 40 mm Rolex virker for meg som et nærmest optimalt allroundur. Milgaussen vil for alltid bli i mitt eie, som et monument over den gangen jeg virkelig tok steget inn i det jeg anser som den dyre klokkeklassen.
Men i alle dager, tenker du vel nå? Der står det jo også et beist av en Breitling? Det er helt korrekt! Er det én ting vi har lært av Sonen, så er det vel det at det stopper aldri på én klokke. En sommer oppdaget jeg plutselig at det var salg på Bjerke i Prinsens gate. Jeg så for meg at nå ender jeg vel opp med en Tag Heuer eller en annen forholdsvis rimelig, artig sak. Da jeg kom inn, var det et sirkus av øst-europeere og kinesere uten et snev av begrensing som handla vilt. Smykker og klokker for godt over halvmillionen ble solgt, og det hele toppet seg da en av hovedstadens unge, lovende spontanhandlet en Yachtmaster II i gull til mange hundretusen. Jeg trenger vel knapt nevne at dette er ekstremt langt over mitt nivå?
Så, over til Breitlingen. Bak disken, litt diskré plassert, ser jeg en Rolex Prince i hvitt gull og denne Breitling Chronomat GMT 47 mm. Jeg tenkte for meg selv at den Princen er jaggu sær og kul, men den Breitlingen... Det har jo vært en av drømmene fra jeg var liten guttunge! Jeg angrer for øvrig som en hund på at jeg ikke kjøpte Princen, den var til salgs langt under halv pris, men det var allikevel langt over mitt budsjett den dagen. Jeg så vel egentlig for meg ikke å bruke mer enn maks 5-6000. Nuvel, den hyggelige fyren bak disken lar meg se nærmere på Breitlingen, og det er utvilsomt kjærlighet ved første blikk. Tyngden, glansen, spillet i skiva og den solide størrelsen passet meg perfekt. Vi snakker en mann med bjørnelabber og tømmerstokker som armer. På klassisk Sonen-vis, så ble budsjettet sprengt så til de grader, men klokkegleden var enorm. Prisen? Vel, jeg gjorde et ekstremt godt kjøp, og etter hyggelig prat med butikken om pris, så endte jeg opp med å få den til en rund sum tilnærmet halv pris, hele 6000 under allerede godt nedsatt tilbud. Det var de feriepenga...
Året etter spanderte jeg grønn skinnreim på Breitlingen, og lar den nå variere mellom lenke i sommersesongen, og reim på høsten og om vinteren. Jeg elsker forskjellen mellom denne og Milgaussen. Hvordan den brutalt står frem og sier "HER ER JEG!". Du kan liksom ikke unngå å legge merke til den, samtidig som den i mine øyne er såpass pent utført at den ikke blir ei monsterklokke. Jeg tror jeg fint kunne gått i krigen med den, og den ville stått trofast med min side til siste åndedrag.
Vel, her har dere altså meg og mine klokker. Håper det har vært artig lesing!
