Jeg har lenge vært i markedet for et dressur, men har dessverre fått erfare at å flytte til England for å studere fotografi (spesielt når man sverger til analogt mellom- og storformat) ikke tillater de helt store klokkekjøpene. Det var veldig kjedelig å innse, men sånn er livet. Kjøp av remmer og en fin, grønn bezel gjorde litt for å stagge kjøpelysten, men langt fra nok. Samtidig har de fleste dressur jeg har prøvd føltes litt for små på lanken min, så jeg har ikke helt funnet det riktige uret i min prisklasse enda
Etter å ha dratt med vennene mine til de fleste urdealere i Bournemouth for en ukes tid siden, fant jeg uret hos Goldsmiths. Stainless steel, svart crocorem og en kjempepen dial, men det var noe galt, det var rett og slett ikke riktig ur. Så ytret min venninne Beckie noen enkle men sanne ord: "feil farge". Og hun hadde selvsagt rett. Jeg vil ikke ha stainless steel. Klokkedealeren hørte selvsagt dette, og opp av skuffen kom broren til det uret jeg da hadde på armen. Jeg var solgt.
Og selvsagt et ws:
En Tissot Le Locle, altså. Det er bare noe med den enkle, kremfargede skiven som får meg til å smile. Skulle selvsagt ønske den var massivt gull, men det får komme siden.
Etter å ha dratt med vennene mine til de fleste urdealere i Bournemouth for en ukes tid siden, fant jeg uret hos Goldsmiths. Stainless steel, svart crocorem og en kjempepen dial, men det var noe galt, det var rett og slett ikke riktig ur. Så ytret min venninne Beckie noen enkle men sanne ord: "feil farge". Og hun hadde selvsagt rett. Jeg vil ikke ha stainless steel. Klokkedealeren hørte selvsagt dette, og opp av skuffen kom broren til det uret jeg da hadde på armen. Jeg var solgt.
Og selvsagt et ws:
En Tissot Le Locle, altså. Det er bare noe med den enkle, kremfargede skiven som får meg til å smile. Skulle selvsagt ønske den var massivt gull, men det får komme siden.
