"Gårsdagens" tilvekst - Officine Panerai, Radiomir PAM337
Da ble det en relativt rask supplering av samlingen, etter at Girard-Perregaux kom inn for et par uker siden.
Men, denne har egentlig vært et noe etterlengtet objekt.
Jeg har nemlig "siklet" på en PAM337 lenge. (Sågar erindrer jeg å ha opprettet egen tråd om denne for et par år siden. Hvilket bare bekrefter at i denne hobbyen tar ting tid.)
Officine Panerai representerer en så altfor sterk historie, og en ditto tiltrekningskraft på meg, at jeg ikke kan unngå å ha en ”klassiker” som en Radiomir i samlingen.
Dette er jo manufakturen med en av horologiens kanskje mest fascinerende historie.
Opprinnelig italiensk produsent etablert allerede i 1860, lokalisert på Piazza San Giovanni i Firenze, av Giovanni Panerai. Senere ”konvertert” til sveitsisk manufaktur. Oppkjøpt av Richemont S.A. i 1997. Og, ikke før i 1972 endres navnet fra ”G. Panerai & Figlio” til ”Officine Panerai S.r.L.”
Forretningen på Piazza San Giovanni er den dag i dag en Officine Panerai Boutique – Bottega d´arte – og gjenstand for all mulig historie om manufakturen, modeller og annen fascinerende kunnskap om Panerai. Og det er et yndet besøkssted for hardcore Paneristis.
Det er en helt spesiell forhistorie som preger Officine Panerai.
Officine Panerai er et fenomen. Ja, nærmest en sosialantropologisk studie verdt.
Over hele verden inngår den harde kjerne av eiere i et sterkt fellesskap i fascinasjon for urene og i dyp respekt for den unike historie urene skapte og var en del av. Og ikke minst; - de verdier historien hviler på. Modellseriene er klassikere, det vil si tidløse og universelle. Det er kun to hovedmodeller det hele tiden har dreiet seg om; - Radiomir og Luminor.
Men, jeg tar det fra begynnelsen.
Officine Panerai er tuftet på tre pilarer; - italiensk design, sveitsisk teknologi og maritim dedikasjon. Maritimt i betydningen sjømilitært. Fordi Officine Panerai startet nærmest som ”hoffleverandør” av avanserte instrumenter og ur til det italienske sjøforsvaret.
Under ledelse av grunnleggerens sønnesønn Guido Panerai, inngikk Officine Panerai i 1900 samarbeidsavtale med Marina Militare (Det italienske sjøforsvaret). Leveransen var hovedsakelig avanserte optiske og mekaniske presisjonsinstrumenter til fartøy og undervannsbruk, kjennetegnet ved solid ytelse og optimal visibilitet. Sistnevnte takket være det unike rhadium-baserte kjemikaliet Radiomir. I 1916 tar Officine Panerai patent på Radiomir.
Samarbeidet og produktutviklingen for det italienske forsvaret økte disse årene, og ga stor fremgang for begge parter.
I 1936 – ved opptakten til Den andre verdenskrig - ba den italienske marinen Officine Panerai om å utvikle en klokke for armen, som kunne tåle ekstrem påkjenning og var lett å lese under vann og i mørke. Officine Panerai skulle nå bistå Italias mest profesjonelle kommandodykkere – deres elitestyrke - i ”First Submarine Group Command of the Royal Italian Navy”.
Resultatet kom i 1938, med historiens første Radiomir. Vi kjenner den igjen i dag; - 47mm kasse, dial med 3, 6, 9 og 12 i arabiske numerals, ingen sekundviser og urverk i samarbeid med Rolex.
Et ikonisk ur var skapt.
Officine Panerai leverte Radiomir til Marina Militares fulle tilfredshet, og den preget hånden til Italias beste dykkere når de opererte ”Submersible” under ekstreme oppdrag. To år senere - i 1940 - produseres en mer robust versjon av Radiomir; - Radiomir 1940. Det var behov for et ur som tålte enda sterkere påkjenninger og lengre opphold under vann. (Vi kjenner modellen i dag som Radiomir 1940 Special Edition - lansert under SiHH i 2012. Uret er en ”tribute” til den opprinnelige 1940 og dens historie).
I 1943 presenterer Officine Panerai Mare Nostrum - en chronograph. Denne prototypen var spesielt designet for dekksoffiserene på fartøyene. Det påstås at det bare ble laget 2-3 av disse prototypene, og at en av dem ble funnet i 2005. Men, innovasjon og utvikling stod uansett sentralt i OP på denne tiden, og 40-tallet ga ideen om den unike kronebeskyttelsen som til slutt skulle bli ett av de tydeligste Officine Panerai-DNA.
I 1949 endret Panerai det radioaktive materialet Radiomir til det Tritiumbaserte Luminor, og tok patent på Luminor 11. januar 1949. Som for Radiomir gir Luminor navnet på det som skulle bli den nye modellen i portefølje.
Etter Den andre verdenskrig, på slutten av 40-tallet, utvikles Luminor. I 1950 produseres Luminor med den ikoniske kronebeskytteren. Luminor har da klare likhetstrekk til Radiomir 1940, men skiller seg ved en enda mer robust kasse, lugs og ikke minst kronebeskyttelsen. Luminor kom som resultat av sjøforsvarets kravspesifikasjoner om et enda mer robust ur.
Dette er bakgrunnen for at Luminor i nyere tid fikk navnet ”1950”-kasse, etter dette viktige årstallet. Som 1940 var for Radiomir.
I 1956 signeres avtale med den Egyptiske marine, om leveranse av Radimoir-modellen ”Egiziano” – en 60mm rugg av et dykkerur. Dette året tar Panerai også patent på den ikoniske kronebeskytteren på Luminor, og for all fremtid er selve DNA´et i Officine Panerai som merkevare sikret.
En naturlig transformasjon – og konsolidering - følger nå for Officine Panerai. Forsvarsfokuset tones ned, og modeller utvikles med tanke på andre markeder. Etter en sped begynnelse skulle det gå ekstremt raskt når det først "tok av".
I 1993 ser de første ”sivile” modeller dagens lys – alle i ”Limited Edition”; - Luminor, Luminor Marina og Mare Nostrum Chronograph. Alle modeller med klar historisk kobling til de tidlige leveransene til elitestyrkene i det italienske sjøforsvaret.
Det hjalp også på salg og markedsføring at en viss skuespiller i 1995 ønsket en spesialversjon av Submersible til filmen ”Daylight”. Officine Panerai produserte deretter en egen serie med Sylvester Stallone´s signatur; - Slytech. En boost for Panerai, ”fersk” manufaktur som de på denne tiden var i det kommersielle markedet.
Panerai var imidlertid – muligvis på grunn av dette - mer ”fashion & hype” med høy Hollywood-faktor og Sly-effekt, enn anerkjent for de mekaniske egenskaper. Officine Panerai posisjonerte seg uansett beundringsverdig sterkt i et meget krevende marked.
Richemont S.A. (da Vendome Group) ser potensialet, og kjøper Officine Panerai i 1997. Dette gir Officine Panerai muskler, både økonomisk og horologisk. Overgangen fra å være produsent for italiensk marine og levere små kvantum ”spesialbestillinger” til å bli lansert world-wide i 1998 går over all forventning.
Når man i 2002 også samlokaliserer all produksjon i nye lokaliteter i Neuchatel i Sveits, bidrar dette ytterligere i utviklingen av manufakturen. Og ikke minst; - det oppfyller Panerais egen ambisjon om å bli en 100% in-house manufaktur.
Det første in-house kaliber (Calibre P.2002) ser dagens lys i 2005. Kaliberet gis benevnelsen P.2002 som minne om årstallet for samlokaliseringen i Neuchatel, som muliggjorde dette første in-house kaliberet. Den horologiske anseelse økte. Ytterligere nye in-house kalibre lanseres de påfølgende år. I 2007; - Calibre P.2003, P.2004 og P.2005. I 2008 lanseres P.9000 og P.2006, for så i 2010 å levere verket til blant annet denne Radiomir 337; - P.999.
I 2011 lanseres P.3000, og i 2013 de foreløpig siste med P.9100, P.9100/R og P.5000. Panerai samarbeidet i starten lenge med andre manufakturer om baseverk, da oftest ETA. Av manufakturer kan nevnes Rolex (jfr. den første Radiomir i 1938), mens man i 2004 lanserer Radiomir med JLCs verk. OP har også benyttet rent Zenith-verk (Elite).
Radiomir og Luminor er fordelt i to hovedserier; - Historic og Contemporary. Forskjellen mellom dem er viktig.
Historic-linjen representerer….. ja, riktig; historien. Modellene søker å være mest mulig historisk korrekt tuftet på originalen, og har likhetstrekk som; - manuelt urverk, sandwich dial og innsyn, og av dette fremstår noe mer ”eksklusive”/unike da de er produsert i ”Radiomir 1938-ånd”. Ingen/minimale komplikasjoner.
Contemporary-linjen derimot inkluderer de mer ”moderne” modellene, tilpasset ”nåtidens” marked og behov; - de er mer eksperimentelle i fargevalg, innehar en rekke komplikasjoner, automatiske urverk, ikke sandwich dial. Dette er viktig for noen. Mindre viktig for andre.
Personlig har jeg alltid vært svak for Officine Panerai, uavhengig av linje.
Luminor og 1950-kassen fascinerte meg imidlertid først (ja, jeg har hatt en PAM270). Men, irritasjonen over en oversized kasse ga ikke slipp. Jeg solgte. At Panerai etter hvert ga svar på tiltale og produserte Luminor i 42mm, hjalp lite. Jeg revurderte mitt forhold til Officine Panerai.
Hardcore purister mener nok en PAM under 44 ikke er ”en ekte PAM”. Jeg vil si Panerai ”har skjønt det” når modeller lanseres i ulike størrelser for å dekke andre preferanser og man evner å se nye markeder og kundegrupper.
Revurderingen ga følgende erkjennelse:
- Dette er en historie og manufaktur jeg vil være en del av.
- 42mm er ideelt.
- Radiomir fremstår ekstremt tiltalende.
Radiomir har dessuten historisk vært produsert i både 42, 45 og 47mm. Min søken etter Radiomir 42mm viste meg raskt at de tidlige 42mm-modellene ikke var ”interessante nok”. Men så kom en ny serie på banen. I 2010. Radiomir PAM337 (sammen med de tilhørende 336 og 338) ble dette året lansert ved SIHH. Og, "the beauty of the deal"; - PAM337 blir utstyrt med et nyutviklet 100% manuelt in-house Calibre P.999/1.
Dette er det første in-house produserte urverk i en Radiomir 42mm.
Modellen er særdeles stilren og klassisk. Alt ved uret appellerer til meg. At den tilhører Historic-linjen og av den grunn også bygger på originalen fra 1938 er selvsagt bare et utsøkt pre for PAM337.
Jeg mener Radiomir er som mest tiltalende når den fremstår ukomplisert. Som originalen var. PAM337 funker i alle settinger, til casual like godt som til dress. Der sistnevnte muligvis er nåtidens definisjon på en Radiomir for majoriteten av eierne. Dress-ur. Det er da det er kult å vite historien bak uret, og at dette var et ur eliten av italienske kampdykkere benyttet i ekstremt krevende operasjoner for over 70 år siden.
Å bære en PAM337 med det første 100% in-house OP Calibre P.999/1 og manuelt opptrekk er horologisk sett også ganske kult. En ting er at dette er en Panerai ”per se”. En annen at dette er en Radiomir med det ”riktige” Officine Panerai-DNA med tanke på historien.
I tillegg har denne en velplassert seconds-dial kl 0900 – den velkjente Officine Panerai-signaturen alle modeller med seconds-counter har. Tar vi med at jeg er stor ”fan” av bevegelse på dial, passer det meg utmerket at Panerai la inn en seconds-dial på den.
PAM337 sitter perfekt på hånden, og den bærer akkkurat så mye "større" som et ”rektangulært” ur gjerne gjør ift sine runde kolleger.
Det er samtidig et meget elegant ytre som møter deg når du studerer det. Den vakre Radiomir-kassen, blankpolert sådan (vakkert, men en brutal ”hairline-magnet”), sandwich dial og en utsøkt krone utstråler et meget classy inntrykk.
Ledsaget som den er med en matchende mørk brun strap med tang buckle, gravert ”Panerai”. I sum et meget tiltalende ur pent plassert på horologiens høye hylle. Og på den øverste av dem i Officine Panerai.
En PAM337 er samtidig en utmerket ”base-PAM”, i all sin enkelhet og historiske korrekthet. Typisk nok for Officine Panerai er denne modellen produsert i et begrenset antall eksemplarer. Det er likevel ikke en "Special Edition".
Officine Panerai har bare en sær tradisjon for å produsere et visst antall eksemplarer av de ulike modeller. En småsmart markedsførings- og salgsstrategi.
PAM337 ble produsert i perioden 2010-2012 og er da M, N og O årgang, i et totalt opplag på 1500. Min er nummer N789/800.
Nok om det. Bottom line er at jeg trives utmerket med en Radiomir.
Muligens så godt at jeg etter noe tid vil vurdere den i mer edelt metall.
Det får tiden vise.
Noen bilder: