- Medlem
- 10. sep. 2009
- Innlegg
- 707
Inspirert av flere fine presentasjoner av klokkesamlinger her på forumet, men uten ambisjoner om å måle meg med f.eks. Hopalongs tekster eller Bullits bilder, prøver jeg meg på en presentasjon av min aktuelle samling.
Interessen for estetikk og mekanikk ligger til familien, så jeg var et lett bytte da jeg for rundt 20 år siden fikk øynene opp for mekaniske ur. Intensiteten i interessen har vært varierende og det har også fokuset. Mange samlere velger et tema (merke/funksjon/stil/periode) og jobber seg mot å komplettere samlingen sin, men den eneste fellesnevneren i min samling er at det er klokker jeg liker. Når det er sagt har jeg hatt perioder med overrepresentasjon av vintage, kronografer, Heuer, Zenith og i de siste årene Omega. Uten noen tematikk å følge i presentasjonen velger jeg derfor å presentere dem noenlunde kronologisk, fritt etter hukommelsen. Tråden vil bli oppdatert med ujevne mellomrom.
Mitt første ur var også mitt første mekaniske ur: En Uranus med blå skive med skyggeeffekt og blå rem. Dets fremste egenskap var at det var morsomt å uttale navnet på engelsk, men det fant jeg dessverre ut 10 år for sent. Jeg er usikker på hvor det befinner seg nå, men mistenker at det blir mishandlet av en av mine nevøer.
En gang på midten av barneskolen kom pappa hjem fra Sveits med – o store lykke! – en digital klokke fra Bucherer. Jeg var den tøffeste gutten i klassen i opptil flere uker før Jonny stilte med digital klokke med kalkulator. Jeg har tøffere klokker enn Jonny i dag.
Den neste klokken jeg kan huske er en gråstripete Swatch som jeg synes var skikkelig fjong da jeg kjøpte den på språkskole i England. Jeg kom ellers gjennom 80-tallet med verdigheten i behold (aldri hockeysveis eller Ball-genser).
Under Nijmegenmarsjen som femtenårig HV-ungdom kjøpte jeg en sort Tissot på gummirem på den amerikanske PXen. Egentlig en ganske fin klokke, men jeg har ingen anelse hvor den er. Blir trolig også i dag utsatt for alskens eksperimenter av mine nevøer.
Eterna-Matic 3000
Etter dette kommer det en periode med vage minner om klokker og livet generelt, men i løpet av videregående begynte låningen av pappas gamle Eterna-Matic 3000 å bli så hyppig at jeg etter en stund mente å ha hevd på den. Pappa skal ha respekt for sitt valg av stilig klokke, men fortjener stålbørste-kokos for den manglende dømmekraft han viste ved å låne en så flott klokke bort til en døgenikt som var mest interessert i piker, vin og sang (les: hotbabes, øl og motorsykler). Først da jeg i studietiden gikk innom en urmaker for å bytte den utslitte remmen og fikk beskjed om at jeg ikke fikk kjøpe en så billig rem som jeg planla til denne flotte klokken, forsto jeg at dette var noe å ta vare på. Som eneste klokke ble den allikevel de neste årene utsatt for min skibumslignende tilværelse og fikk først service mange år senere. Servicen endte til gjengjeld med å koste rundt tre ganger markedsverdien på klokken.
Mange hevder mye innenfor klokkeverden, men at Eterna var først ute med kulelagret rotor regnes som ganske sikkert, selv om det var andre produsenter som bedre klarte å markedsføre det. Eternas verk dannet grunnlaget for ETA og verkene deres har klare familiære trekk med verkene som i dag driver mesteparten av klokkemarkedet. Som Longines, Certina, Tissot og veldig mange andre, er Eterna i dag kun en skygge av hva de var før quartz-revolusjonen, og jeg synes ikke at de har noen spennende ur i sortimentet i dag.
Litt om verket:
Betegnelsen 3000 indikerte toppmodellen fra Eterna (1000 bra, 2000 bedre og 3000 best). Modellen kom på markedet i 1962 og ble drevet av Eternas da nye caliber 1453 som på denne tiden var det tynneste verket på markedet med dato og sentral sekundviser. En videreutvikling av dette verket (caliber 1504) er tilnærmet identisk med dagens ETA 2892.
Klokken går overraskende nøyaktig og har en imponerende power reserve. Den brukes i dag i festlige anledninger, gjerne med smoking.
Camel Watch – Watches for Adventures
Ikke akkurat nevneverdig i dette selskapet. Denne var en av tingene jeg ble sponset med på en motorsykkelekspedisjon i studenttiden. Importøren ga oss disse mot at vi sendte postkort med lovord om klokkene til alle norske urmakere, postlagt i Iran. Det var ikke verdt det, men vi var unge og trengte pengene….eh, klokkene. De var langt ifra så robuste som de ser ut og skiven løsnet inne i huset. Vel tilbake ble jeg upopulær blant studinene på lesesalen fordi remmen luktet gymsokk etter å ha vært på armen i tre måneder med monsun, ørken, saltvann, tvilsom personlig hygiene og enorme mengder svette og veistøv. Den har ikke vært på armen siden og som belønning våkner jeg hver dag opp med den søteste av studinene fra lesesalen ved min side.
Mitt neste ur var et stort steg opp den horologiske stigen: Jaeger LeCoultre Master Date.
Som eksamensgave etter endt studium, stod det mellom denne, Omega Speedmaster Pro, Rolex Submariner, IWC Fliegerchronograf og IWC Portugueiser. Sett i lys av dagens megarektiske klokkemote kan det nå virke rart, men jeg mente da at de andre klokkene var for store for mine pinglehåndledd (17,5 cm). Dessuten mente jeg at et sportsur er noe man kan kjøpe selv (det har jeg senere til de grader gjort), men en gave som man aldri kan selge bør være til finere bruk. Ettersom klokken er så konservativ at den nesten ser kjedelig ut på bilder, hadde den gått under radaren min i vurderingen. Men da jeg fikk prøvd den på armen var jeg solgt.
Urverket er JLCs nydelige caliber 891/447 med 36 steiner, 28 800 vph, ca 40 timer power reserve, kif shock protection og sentralrotor i gull. Dette har JLC levert til flere andre produsenter og finnes i bl. a. IWCs gamle Portugueiser. Verket har gjennomgått JLCs egne 1000 hours test, som JLC mener er mye strengere enn Chronometer-testene. Heldigvis lever jeg ikke et liv hvor de par sekundene i døgnet betyr noe.
For noen år siden ble den og jeg utsatt for enhver WIS' mareritt: I hastig gange på vei til jobb dulter jeg borti en annen fotgjenger og remfestet treffer perfekt kanten av ringpermen han bærer. Klokken løsner fra remmen og deiser i bakken, noe som resulterer i oppskrapt hus, knust safirglass og glasskår i hele urverket. Det var selvfølgelig eksamensgaven jeg hadde valgt å gå med den dagen. Heldigvis ble komplett overhaling hos JLC dekket av forsikringen, men det er fortsatt et lite merke å se på kanten av kassen. Jeg kunne sikkert insistert på at de skulle bytte kassen, men slik den er nå er den mer personlig. Bæreren har da tross alt også merker og arr etter levd liv.
Philippe Watch Company
Jeg er ikke en mann for å kle meg i gull, men jeg falt for denne gamle gullkronografen fra 40 tallet. Det er nesten umulig å finne noe informasjon om denne klokken, men etter mye mailing kom jeg frem til at dette er en produsent som fortsatt er i live, men at den har skiftet navn til Philip Watch Company, trolig etter en navnetvist med PP, og eies av Morellato. Klokken er en entrykkers kronograf med et valjoux 23 verk og både glass og baklokk kan åpnes. Bor permanent i klokkeskrinet.
Speedmaster 321.
Drømmen om en Speedmaster var ikke glemt, men det måtte være en caliber 321. Dette var lenge min grail og jeg var sikker på at evig lykke ville lyse opp min sti dersom jeg skulle finne et fint eksemplar. Vel, det gikk nesten sånn – hvis jeg nå bare hadde hatt….dere kjenner logikken.
Da en ellers oppegående klokkesamler (Hopalong) i et sinnsforvirret øyeblikk var villig til å bytte denne bort var jeg for en gang skyld rask til å hive meg rundt. Klokken er fra ’69, har ikke boks eller papirer, men jeg vet hvem som kjøpte den ny og kjenner butikken han kjøpte i. Den har en strøken original hair-puller lenke og en nyere fra en senere modell, men jeg foretrekker mørk brun rem som får frem den gulnende tritiumen. Klokken er aldri polert og nydelig patinert med matchende patina på visere og indekser. Den er nå på en velfortjent service, men jeg har gitt streng beskjed om ikke å polere kassen. Viserne vil dessverre bli byttet pga løsnende maling som kan komme inn i urverket. Jeg er spent på å se hvordan den ser ut når den kommer tilbake.
Alle mine klokker blir jevnlig utsatt for trusselen om å bli solgt for å finansiere andre drømmer, men jeg skal ha overnattet på en benk i parken minst fem østlandsvintere i strekk før jeg vurderer å selge denne, Eternaen eller JLCen.
TO BE CONTINUED
Interessen for estetikk og mekanikk ligger til familien, så jeg var et lett bytte da jeg for rundt 20 år siden fikk øynene opp for mekaniske ur. Intensiteten i interessen har vært varierende og det har også fokuset. Mange samlere velger et tema (merke/funksjon/stil/periode) og jobber seg mot å komplettere samlingen sin, men den eneste fellesnevneren i min samling er at det er klokker jeg liker. Når det er sagt har jeg hatt perioder med overrepresentasjon av vintage, kronografer, Heuer, Zenith og i de siste årene Omega. Uten noen tematikk å følge i presentasjonen velger jeg derfor å presentere dem noenlunde kronologisk, fritt etter hukommelsen. Tråden vil bli oppdatert med ujevne mellomrom.
Mitt første ur var også mitt første mekaniske ur: En Uranus med blå skive med skyggeeffekt og blå rem. Dets fremste egenskap var at det var morsomt å uttale navnet på engelsk, men det fant jeg dessverre ut 10 år for sent. Jeg er usikker på hvor det befinner seg nå, men mistenker at det blir mishandlet av en av mine nevøer.
En gang på midten av barneskolen kom pappa hjem fra Sveits med – o store lykke! – en digital klokke fra Bucherer. Jeg var den tøffeste gutten i klassen i opptil flere uker før Jonny stilte med digital klokke med kalkulator. Jeg har tøffere klokker enn Jonny i dag.
Den neste klokken jeg kan huske er en gråstripete Swatch som jeg synes var skikkelig fjong da jeg kjøpte den på språkskole i England. Jeg kom ellers gjennom 80-tallet med verdigheten i behold (aldri hockeysveis eller Ball-genser).
Under Nijmegenmarsjen som femtenårig HV-ungdom kjøpte jeg en sort Tissot på gummirem på den amerikanske PXen. Egentlig en ganske fin klokke, men jeg har ingen anelse hvor den er. Blir trolig også i dag utsatt for alskens eksperimenter av mine nevøer.
Eterna-Matic 3000
Etter dette kommer det en periode med vage minner om klokker og livet generelt, men i løpet av videregående begynte låningen av pappas gamle Eterna-Matic 3000 å bli så hyppig at jeg etter en stund mente å ha hevd på den. Pappa skal ha respekt for sitt valg av stilig klokke, men fortjener stålbørste-kokos for den manglende dømmekraft han viste ved å låne en så flott klokke bort til en døgenikt som var mest interessert i piker, vin og sang (les: hotbabes, øl og motorsykler). Først da jeg i studietiden gikk innom en urmaker for å bytte den utslitte remmen og fikk beskjed om at jeg ikke fikk kjøpe en så billig rem som jeg planla til denne flotte klokken, forsto jeg at dette var noe å ta vare på. Som eneste klokke ble den allikevel de neste årene utsatt for min skibumslignende tilværelse og fikk først service mange år senere. Servicen endte til gjengjeld med å koste rundt tre ganger markedsverdien på klokken.
Mange hevder mye innenfor klokkeverden, men at Eterna var først ute med kulelagret rotor regnes som ganske sikkert, selv om det var andre produsenter som bedre klarte å markedsføre det. Eternas verk dannet grunnlaget for ETA og verkene deres har klare familiære trekk med verkene som i dag driver mesteparten av klokkemarkedet. Som Longines, Certina, Tissot og veldig mange andre, er Eterna i dag kun en skygge av hva de var før quartz-revolusjonen, og jeg synes ikke at de har noen spennende ur i sortimentet i dag.
Litt om verket:
Betegnelsen 3000 indikerte toppmodellen fra Eterna (1000 bra, 2000 bedre og 3000 best). Modellen kom på markedet i 1962 og ble drevet av Eternas da nye caliber 1453 som på denne tiden var det tynneste verket på markedet med dato og sentral sekundviser. En videreutvikling av dette verket (caliber 1504) er tilnærmet identisk med dagens ETA 2892.
Klokken går overraskende nøyaktig og har en imponerende power reserve. Den brukes i dag i festlige anledninger, gjerne med smoking.
Camel Watch – Watches for Adventures
Ikke akkurat nevneverdig i dette selskapet. Denne var en av tingene jeg ble sponset med på en motorsykkelekspedisjon i studenttiden. Importøren ga oss disse mot at vi sendte postkort med lovord om klokkene til alle norske urmakere, postlagt i Iran. Det var ikke verdt det, men vi var unge og trengte pengene….eh, klokkene. De var langt ifra så robuste som de ser ut og skiven løsnet inne i huset. Vel tilbake ble jeg upopulær blant studinene på lesesalen fordi remmen luktet gymsokk etter å ha vært på armen i tre måneder med monsun, ørken, saltvann, tvilsom personlig hygiene og enorme mengder svette og veistøv. Den har ikke vært på armen siden og som belønning våkner jeg hver dag opp med den søteste av studinene fra lesesalen ved min side.
Mitt neste ur var et stort steg opp den horologiske stigen: Jaeger LeCoultre Master Date.
Som eksamensgave etter endt studium, stod det mellom denne, Omega Speedmaster Pro, Rolex Submariner, IWC Fliegerchronograf og IWC Portugueiser. Sett i lys av dagens megarektiske klokkemote kan det nå virke rart, men jeg mente da at de andre klokkene var for store for mine pinglehåndledd (17,5 cm). Dessuten mente jeg at et sportsur er noe man kan kjøpe selv (det har jeg senere til de grader gjort), men en gave som man aldri kan selge bør være til finere bruk. Ettersom klokken er så konservativ at den nesten ser kjedelig ut på bilder, hadde den gått under radaren min i vurderingen. Men da jeg fikk prøvd den på armen var jeg solgt.
Urverket er JLCs nydelige caliber 891/447 med 36 steiner, 28 800 vph, ca 40 timer power reserve, kif shock protection og sentralrotor i gull. Dette har JLC levert til flere andre produsenter og finnes i bl. a. IWCs gamle Portugueiser. Verket har gjennomgått JLCs egne 1000 hours test, som JLC mener er mye strengere enn Chronometer-testene. Heldigvis lever jeg ikke et liv hvor de par sekundene i døgnet betyr noe.
For noen år siden ble den og jeg utsatt for enhver WIS' mareritt: I hastig gange på vei til jobb dulter jeg borti en annen fotgjenger og remfestet treffer perfekt kanten av ringpermen han bærer. Klokken løsner fra remmen og deiser i bakken, noe som resulterer i oppskrapt hus, knust safirglass og glasskår i hele urverket. Det var selvfølgelig eksamensgaven jeg hadde valgt å gå med den dagen. Heldigvis ble komplett overhaling hos JLC dekket av forsikringen, men det er fortsatt et lite merke å se på kanten av kassen. Jeg kunne sikkert insistert på at de skulle bytte kassen, men slik den er nå er den mer personlig. Bæreren har da tross alt også merker og arr etter levd liv.
Philippe Watch Company
Jeg er ikke en mann for å kle meg i gull, men jeg falt for denne gamle gullkronografen fra 40 tallet. Det er nesten umulig å finne noe informasjon om denne klokken, men etter mye mailing kom jeg frem til at dette er en produsent som fortsatt er i live, men at den har skiftet navn til Philip Watch Company, trolig etter en navnetvist med PP, og eies av Morellato. Klokken er en entrykkers kronograf med et valjoux 23 verk og både glass og baklokk kan åpnes. Bor permanent i klokkeskrinet.
Speedmaster 321.
Drømmen om en Speedmaster var ikke glemt, men det måtte være en caliber 321. Dette var lenge min grail og jeg var sikker på at evig lykke ville lyse opp min sti dersom jeg skulle finne et fint eksemplar. Vel, det gikk nesten sånn – hvis jeg nå bare hadde hatt….dere kjenner logikken.
Da en ellers oppegående klokkesamler (Hopalong) i et sinnsforvirret øyeblikk var villig til å bytte denne bort var jeg for en gang skyld rask til å hive meg rundt. Klokken er fra ’69, har ikke boks eller papirer, men jeg vet hvem som kjøpte den ny og kjenner butikken han kjøpte i. Den har en strøken original hair-puller lenke og en nyere fra en senere modell, men jeg foretrekker mørk brun rem som får frem den gulnende tritiumen. Klokken er aldri polert og nydelig patinert med matchende patina på visere og indekser. Den er nå på en velfortjent service, men jeg har gitt streng beskjed om ikke å polere kassen. Viserne vil dessverre bli byttet pga løsnende maling som kan komme inn i urverket. Jeg er spent på å se hvordan den ser ut når den kommer tilbake.
Alle mine klokker blir jevnlig utsatt for trusselen om å bli solgt for å finansiere andre drømmer, men jeg skal ha overnattet på en benk i parken minst fem østlandsvintere i strekk før jeg vurderer å selge denne, Eternaen eller JLCen.
TO BE CONTINUED
