Hei, alle sammen,
Jeg har akkurat vasket de siste tingene på kjøkkenet, sveipa over benkeplatene med en fuktig klut, satt på oppvaskmaskinen, slått av alle lys i leiligheten - med unntak av pendellampa over spisebordet som jeg har dimma ned til laveste nivå - og lagt meg på sofaen med babycallen på brystet og telefonen i hånda, klar for å leve videre i min nåværende tid; de små timene, minuttene, sekundene, før jeg skal/må legge meg for å hvile ut dagen og våkne i morgen. Og i kveld, heller enn alle foregående kvelder med youtuberaid for å dykke dypere inn i horologiens verden, tenkte jeg å gjøre et forsøk på å skrive et innlegg her på forumet som, i tillegg til å være et slags dagboknotat, forhåpentligvis kan ha en merverdi for flere. Og hvem vet - kanskje det tenner en tidsgnist av mer filosofisk karakter som kan si oss noe om hva tiden er i dag.
La meg starte med det første, og mest absurde som har definert livet mitt til nå: helt fram til november 2024 hadde jeg hatt som prinsipp at jeg ikke skulle gå med armbåndsur. Dette var en gammel idé fra en periode hvor tiden for meg skulle fremstå ikke-eksisterende. Bare tanken på å ha tiden på armen var nærmest truende, og da passet selvfølgelig ikke armbåndsuret inn i det konseptet. Men det kommer nok også av at tiden for meg stort sett alltid har vært for kort, det har rett og slett alltid vært for lite tid, i hvert fall innenfor de rammene vi liker å kalle kjernetid. Den tiden alle mener vi har felles. Den vi kaller dag. Jeg har prøvd alt jeg kan å skjule meg fra dagen, erobret natten som mitt tidsrom. Mentalt åpner det seg et rom for meg når jeg sitter og arbeider i det jeg liker å kalle udefinert tid; i tiden de fleste andre mennesker ligger og sover, eller er inaktive på andre måter. Og la det være klart at natten også er en arbeidstid for mange, men av en helt annen nødvendighet, og det har jeg stor respekt for. Og sånn sett passer det bra at dette innlegget kommer et sted i midten, i Tidssonen der kveld møter natt.
Allerede nå er jeg litt usikker på hva dette blir, som vanlig når jeg skriver, men jeg skal prøve å pense teksten inn i et litt annet eksistensielt spor.
Så hva skjedde i november 2024?
Vi må enda litt tilbake i tid. Juli 2023. Da ble tvillingene våre født. Og hvis betraktningene som ble gjort noen avsnitt over handlet om å unndra seg tiden, innebar det å bli far til tvillinger en fullstendig hengivelse til en tidsform jeg aldri har opplevd noen gang før. Synkronisering av to små menneskers liv - det er tung materie. Og det krever en fullstendig kontroll av tiden. Våre to har inntil nylig ikke klart å finne søvnen på dagen i sengene sine inne, så vi har trillet de, tre dupper, to dupper, én dupp om dagen helt til desember 2024. Og her er det mest fascinerende med tiden og hvordan den låser deg fast i denne situasjonen, at den nærmest opphører idet begge tvillingene har funnet søvnen samtidig i en lettristet vogn på grusvei inne i skogen, og stresset avtar idet luften og lyset og roen melder seg.
Det er stort sett jeg som har gått disse turene for å gi ektefelle fullstendig fred og ro til å gjøre andre ting. Tenke på andre ting. Slippe å tenke.
Mens jeg har gått og trillet disse tusenvis av turene det siste halvannet året, har jeg oppsøkt lydkilder som har beskjeftiget seg med tiden som konsept, hvilken retning den har; oppover, nedover, horisontal, vertikal. Hvordan fremtid og fortid skifter retning mellom kulturer avhengig av hvordan de ser tiden. Ligger fortiden bak dem, eller foran dem? Jeg hørte Tidens historie av Trond Berg Eriksen på lydbok, hvor han i innledningen forteller om en kafé i Oerlikon i Zürich hvor gamle veggur kommer for å ha sin siste tid - sin egen tid - og hvor ingen ur er synkronisert med hverandre. Om hvordan bøndene satt og produserte urverkskomponenter i lavsesongen for å spe på inntektene. De satt utenfor tiden og arbeidet med den mekaniske tidens små bestanddeler. Det er så poetisk og et utrolig bilde å forestille seg i den store kronologiske sammenhengen.
Og en del av disse bildene må ha fått feste i hjernens indre kamre,
for her er vi tilbake igjen i november 2024: Det begynner å bli så kaldt igjen at telefonen ikke bør tas for mye opp og ned av lomma før den går tom for strøm, og da begrenses kontrollen på tiden, og i tillegg er det utrolig tungvint å hele tiden måtte ta av vottene for å dra opp telefonen. Og tidspunktet er så jævla definitivt på den digitale klokka. Det finnes kun ett tidspunkt der - i motsetning til det vi kan kalle tidsfeltet, som er den tradisjonelle urskivas tolv timer. Jeg bestemmer meg for å skaffe meg et armbåndsur igjen.
Jeg husker ei Casioklokke jeg hadde som barn, det som må ha vært en FW91 eller noe lignende. Og jeg har det på dette tidspunktet med klokker som jeg har det med biler. Praktisk, billig og holdbart. Klokkenes Toyota Corolla: Casio MQ-24. Og selvfølgelig nostalgien som bestemmer merket.
Jeg finner den på salg. Jeg er usikker på om jeg skal ha den svarte eller den hvite urskiva. Jeg bestiller begge! Når de kommer i posten finner vi ut av at jeg skal ha den svarte og kona mi tar den hvite.
Og nå er jeg ferdig, tenker jeg. Det var veldig enkelt og greit. Den tikker fint, og 34 mm passer bra på mitt håndledd som er forholdsvis smalt.
Men jeg blir plutselig oppmerksom på hva slags klokker andre folk har på. Kikker liksom litt ekstra på om andre faktisk bruker klokker, eller om de bruker telefonen. Har andre samme tanker som meg om den synlige tiden?
Det slår meg at en klokke med urskive hvor 12 av 24 timer er representert, bærer med seg en større tidsmessig kontekst, et større erfaringsrom for tid enn en digital klokke. I den digitale tidens rom kan man bli overfalt av ett enkelt tidspunkt - ja, men den var jo 12:15 nå nylig! Mens den fysiske urskiven bærer med seg tiden som har vært, og tiden som skal komme. Hierarkiløst på en måte. En annen tidserfaring. Gissel hos en makt uten ansikt. Tallene er bare øynene - den digitale klokka er tidens øyne, mens den fysiske urskiven er tidens ansikt, eller maske.
Jeg begynner å bli oppslukt av disse ansiktene. Ikke menneskenes, klokkebrukernes ansikter, men urskivene.
Jeg vil ha en klokke uten tall, kun med timemarkører, den føles mer åpen, mer løsrevet fra tidens numeriske valør
Jeg ser et par videoer på youtube. Litt nysgjerrig på hva som faktisk finnes av klokker for tiden.
Det viser seg å være mange.
Pengene er en utfordring. Men så kommer jeg på at jeg fyller 40 på slutten av året, og hva hadde vel vært bedre enn å markere dette med ei fin klokke? Må finne best value, drar gjennom et par videoer. Mekanisk urverk er spennende, tanken om et indre som lever uavhengig av elektrisitet. Det føles på ekte tidløst. Jeg ramler over en video av Teddy Baldassarre. Best dress watches under $500. Jeg lever jo på budsjett, særlig nå med to ekstra her hjemme. Orient Bambino 38 mm dukker opp. Den var jo veldig fin. Ingen tall. Den er rimelig her. Jeg kjøper den i gave til meg selv.
Men vi er fremdeles bare i november. Mens jeg venter på Orienten kan jeg like gjerne kikke litt mer for å se om jeg faktisk har gjort et bra kjøp. Andre kanaler. De fleste omtaler den som en god klokke, best value. Det går et drag gjennom meg, her er det så mye å lære. Og så mange ulike fortellinger om hvordan tiden kan fremstilles.
Innen 2024 er ferdig eier jeg plutselig fem klokker, og to av de må allerede selges igjen for å delfinansiere den neste klokka.
…og sånn går tiden.
Takk til den som har lest. Et introduksjonsinnlegg fra meg?
Jeg har lest et par klokkestafetter her inne allerede, og synes virkelig det er mange gripende historier om klokkene dere eier. Jeg er såpass fersk at jeg ikke skal hive meg på en klokkestafett helt ennå, men jeg hadde lyst til å gjøre noe litt annet. En slags oppstartsskildring, lenge før noen brikker er på plass. Jeg gleder meg til å fortsette å lese det som skrives her inne, og lære mer. Og forhåpentligvis er det noen som har lyst til å fortsette noe her inne også. Hvordan vet jeg ikke, men jeg ser frem til å se hva enn det er.
Jeg har akkurat vasket de siste tingene på kjøkkenet, sveipa over benkeplatene med en fuktig klut, satt på oppvaskmaskinen, slått av alle lys i leiligheten - med unntak av pendellampa over spisebordet som jeg har dimma ned til laveste nivå - og lagt meg på sofaen med babycallen på brystet og telefonen i hånda, klar for å leve videre i min nåværende tid; de små timene, minuttene, sekundene, før jeg skal/må legge meg for å hvile ut dagen og våkne i morgen. Og i kveld, heller enn alle foregående kvelder med youtuberaid for å dykke dypere inn i horologiens verden, tenkte jeg å gjøre et forsøk på å skrive et innlegg her på forumet som, i tillegg til å være et slags dagboknotat, forhåpentligvis kan ha en merverdi for flere. Og hvem vet - kanskje det tenner en tidsgnist av mer filosofisk karakter som kan si oss noe om hva tiden er i dag.
La meg starte med det første, og mest absurde som har definert livet mitt til nå: helt fram til november 2024 hadde jeg hatt som prinsipp at jeg ikke skulle gå med armbåndsur. Dette var en gammel idé fra en periode hvor tiden for meg skulle fremstå ikke-eksisterende. Bare tanken på å ha tiden på armen var nærmest truende, og da passet selvfølgelig ikke armbåndsuret inn i det konseptet. Men det kommer nok også av at tiden for meg stort sett alltid har vært for kort, det har rett og slett alltid vært for lite tid, i hvert fall innenfor de rammene vi liker å kalle kjernetid. Den tiden alle mener vi har felles. Den vi kaller dag. Jeg har prøvd alt jeg kan å skjule meg fra dagen, erobret natten som mitt tidsrom. Mentalt åpner det seg et rom for meg når jeg sitter og arbeider i det jeg liker å kalle udefinert tid; i tiden de fleste andre mennesker ligger og sover, eller er inaktive på andre måter. Og la det være klart at natten også er en arbeidstid for mange, men av en helt annen nødvendighet, og det har jeg stor respekt for. Og sånn sett passer det bra at dette innlegget kommer et sted i midten, i Tidssonen der kveld møter natt.
Allerede nå er jeg litt usikker på hva dette blir, som vanlig når jeg skriver, men jeg skal prøve å pense teksten inn i et litt annet eksistensielt spor.
Så hva skjedde i november 2024?
Vi må enda litt tilbake i tid. Juli 2023. Da ble tvillingene våre født. Og hvis betraktningene som ble gjort noen avsnitt over handlet om å unndra seg tiden, innebar det å bli far til tvillinger en fullstendig hengivelse til en tidsform jeg aldri har opplevd noen gang før. Synkronisering av to små menneskers liv - det er tung materie. Og det krever en fullstendig kontroll av tiden. Våre to har inntil nylig ikke klart å finne søvnen på dagen i sengene sine inne, så vi har trillet de, tre dupper, to dupper, én dupp om dagen helt til desember 2024. Og her er det mest fascinerende med tiden og hvordan den låser deg fast i denne situasjonen, at den nærmest opphører idet begge tvillingene har funnet søvnen samtidig i en lettristet vogn på grusvei inne i skogen, og stresset avtar idet luften og lyset og roen melder seg.
Det er stort sett jeg som har gått disse turene for å gi ektefelle fullstendig fred og ro til å gjøre andre ting. Tenke på andre ting. Slippe å tenke.
Mens jeg har gått og trillet disse tusenvis av turene det siste halvannet året, har jeg oppsøkt lydkilder som har beskjeftiget seg med tiden som konsept, hvilken retning den har; oppover, nedover, horisontal, vertikal. Hvordan fremtid og fortid skifter retning mellom kulturer avhengig av hvordan de ser tiden. Ligger fortiden bak dem, eller foran dem? Jeg hørte Tidens historie av Trond Berg Eriksen på lydbok, hvor han i innledningen forteller om en kafé i Oerlikon i Zürich hvor gamle veggur kommer for å ha sin siste tid - sin egen tid - og hvor ingen ur er synkronisert med hverandre. Om hvordan bøndene satt og produserte urverkskomponenter i lavsesongen for å spe på inntektene. De satt utenfor tiden og arbeidet med den mekaniske tidens små bestanddeler. Det er så poetisk og et utrolig bilde å forestille seg i den store kronologiske sammenhengen.
Og en del av disse bildene må ha fått feste i hjernens indre kamre,
for her er vi tilbake igjen i november 2024: Det begynner å bli så kaldt igjen at telefonen ikke bør tas for mye opp og ned av lomma før den går tom for strøm, og da begrenses kontrollen på tiden, og i tillegg er det utrolig tungvint å hele tiden måtte ta av vottene for å dra opp telefonen. Og tidspunktet er så jævla definitivt på den digitale klokka. Det finnes kun ett tidspunkt der - i motsetning til det vi kan kalle tidsfeltet, som er den tradisjonelle urskivas tolv timer. Jeg bestemmer meg for å skaffe meg et armbåndsur igjen.
Jeg husker ei Casioklokke jeg hadde som barn, det som må ha vært en FW91 eller noe lignende. Og jeg har det på dette tidspunktet med klokker som jeg har det med biler. Praktisk, billig og holdbart. Klokkenes Toyota Corolla: Casio MQ-24. Og selvfølgelig nostalgien som bestemmer merket.
Jeg finner den på salg. Jeg er usikker på om jeg skal ha den svarte eller den hvite urskiva. Jeg bestiller begge! Når de kommer i posten finner vi ut av at jeg skal ha den svarte og kona mi tar den hvite.
Og nå er jeg ferdig, tenker jeg. Det var veldig enkelt og greit. Den tikker fint, og 34 mm passer bra på mitt håndledd som er forholdsvis smalt.
Men jeg blir plutselig oppmerksom på hva slags klokker andre folk har på. Kikker liksom litt ekstra på om andre faktisk bruker klokker, eller om de bruker telefonen. Har andre samme tanker som meg om den synlige tiden?
Det slår meg at en klokke med urskive hvor 12 av 24 timer er representert, bærer med seg en større tidsmessig kontekst, et større erfaringsrom for tid enn en digital klokke. I den digitale tidens rom kan man bli overfalt av ett enkelt tidspunkt - ja, men den var jo 12:15 nå nylig! Mens den fysiske urskiven bærer med seg tiden som har vært, og tiden som skal komme. Hierarkiløst på en måte. En annen tidserfaring. Gissel hos en makt uten ansikt. Tallene er bare øynene - den digitale klokka er tidens øyne, mens den fysiske urskiven er tidens ansikt, eller maske.
Jeg begynner å bli oppslukt av disse ansiktene. Ikke menneskenes, klokkebrukernes ansikter, men urskivene.
Jeg vil ha en klokke uten tall, kun med timemarkører, den føles mer åpen, mer løsrevet fra tidens numeriske valør
Jeg ser et par videoer på youtube. Litt nysgjerrig på hva som faktisk finnes av klokker for tiden.
Det viser seg å være mange.
Pengene er en utfordring. Men så kommer jeg på at jeg fyller 40 på slutten av året, og hva hadde vel vært bedre enn å markere dette med ei fin klokke? Må finne best value, drar gjennom et par videoer. Mekanisk urverk er spennende, tanken om et indre som lever uavhengig av elektrisitet. Det føles på ekte tidløst. Jeg ramler over en video av Teddy Baldassarre. Best dress watches under $500. Jeg lever jo på budsjett, særlig nå med to ekstra her hjemme. Orient Bambino 38 mm dukker opp. Den var jo veldig fin. Ingen tall. Den er rimelig her. Jeg kjøper den i gave til meg selv.
Men vi er fremdeles bare i november. Mens jeg venter på Orienten kan jeg like gjerne kikke litt mer for å se om jeg faktisk har gjort et bra kjøp. Andre kanaler. De fleste omtaler den som en god klokke, best value. Det går et drag gjennom meg, her er det så mye å lære. Og så mange ulike fortellinger om hvordan tiden kan fremstilles.
Innen 2024 er ferdig eier jeg plutselig fem klokker, og to av de må allerede selges igjen for å delfinansiere den neste klokka.
…og sånn går tiden.
Takk til den som har lest. Et introduksjonsinnlegg fra meg?
Jeg har lest et par klokkestafetter her inne allerede, og synes virkelig det er mange gripende historier om klokkene dere eier. Jeg er såpass fersk at jeg ikke skal hive meg på en klokkestafett helt ennå, men jeg hadde lyst til å gjøre noe litt annet. En slags oppstartsskildring, lenge før noen brikker er på plass. Jeg gleder meg til å fortsette å lese det som skrives her inne, og lære mer. Og forhåpentligvis er det noen som har lyst til å fortsette noe her inne også. Hvordan vet jeg ikke, men jeg ser frem til å se hva enn det er.
Redigert:
