Helt siden jeg startet seriøst med klokkeinteressen så har jeg vært en særing. Med det så mener jeg at Rolexer ikke sto så høyt i kurs til å starte med, og Paneraier har fortsatt ikke vokst helt på meg.
En av de klokkene som dro meg inn som klokkekjøper var IWC Ingenieur ref.666, og jeg fikk los på en utgave i 18K til en grei pengesum. Denne glapp fordi selger trakk seg. Jeg endte jakten i 2011 med å kjøpe en nyvintage, nemlig IWC 3233-01, inspirert av ref.666AD.
Denne typen klokker med enkelt estetisk utrykk og urverk som tåler juling har fortsatt å fascinere meg siden den gangen, og nå de siste årene er det mange brands som følger på med samme type nyvintage ur. Kan nevne den siste tidens utgivelser Tudor Ranger og JLC Geophysic 1958, hvor jeg er eksepsjonelt svak for sistnevnte.
Ok, hva er så meningen med innlegget. Min oppfatning av nyvintage er delt.
For å starte med det positive: Jeg som klokkeinteressert, vintagenerd med begrenset lommebok kan kjøpe og eie en liten del av klokkehistorien med en nyvintage. Dette er ofte klokker med gode og slitesterke verk og i ny tilstand tilpasset det moderne håndledd (dvs >38mm).
De ser ut som en million dollars!
Det negative er åpenbart: Dette er jo ikke klokkehistorie egentlig. De mangler litt "den følelsen". Både JLC og Tudor kommer "fabrikkspatinert", noe som er forkastelig IMHO. Og sist, men ikke minst, det fører ofte til at klokken de er basert på øker prisene på vintagemarkedet.
Likevel finner jeg meg selv i en posisjon hvor den "nye" Geophysic får meg til å bli litt som en småjente på Justin Bieber konsert.
Kjære dagbok, hva er galt med meg?
Er det fler der ute som har meninger om nyvintage? Rams gjerne opp andre negative og positive sider ved trenden, og kom gjerne med side-by-side bilder.
En av de klokkene som dro meg inn som klokkekjøper var IWC Ingenieur ref.666, og jeg fikk los på en utgave i 18K til en grei pengesum. Denne glapp fordi selger trakk seg. Jeg endte jakten i 2011 med å kjøpe en nyvintage, nemlig IWC 3233-01, inspirert av ref.666AD.
Denne typen klokker med enkelt estetisk utrykk og urverk som tåler juling har fortsatt å fascinere meg siden den gangen, og nå de siste årene er det mange brands som følger på med samme type nyvintage ur. Kan nevne den siste tidens utgivelser Tudor Ranger og JLC Geophysic 1958, hvor jeg er eksepsjonelt svak for sistnevnte.
Ok, hva er så meningen med innlegget. Min oppfatning av nyvintage er delt.
For å starte med det positive: Jeg som klokkeinteressert, vintagenerd med begrenset lommebok kan kjøpe og eie en liten del av klokkehistorien med en nyvintage. Dette er ofte klokker med gode og slitesterke verk og i ny tilstand tilpasset det moderne håndledd (dvs >38mm).
De ser ut som en million dollars!
Det negative er åpenbart: Dette er jo ikke klokkehistorie egentlig. De mangler litt "den følelsen". Både JLC og Tudor kommer "fabrikkspatinert", noe som er forkastelig IMHO. Og sist, men ikke minst, det fører ofte til at klokken de er basert på øker prisene på vintagemarkedet.
Likevel finner jeg meg selv i en posisjon hvor den "nye" Geophysic får meg til å bli litt som en småjente på Justin Bieber konsert.
Kjære dagbok, hva er galt med meg?
Er det fler der ute som har meninger om nyvintage? Rams gjerne opp andre negative og positive sider ved trenden, og kom gjerne med side-by-side bilder.
Redigert:
