- Medlem
- 29. april 2015
- Innlegg
- 102
God aften.
Tenkte jeg skulle dele noen erfaringer og tanker jeg har gjort meg etter at jeg ble selvdiagnostisert med tvangslidelsen "horologisk nevrose" for noen år siden. Jeg er på ingen måte noen samler, og har mer eller mindre vært en "one watch guy". Selv om jeg har, og har hatt en del forskjellige G-Shocks og diverse annet som beaters, vil disse dog ikke være omfattet av følgende innlegg. Dette er mitt forsøk på å reflektere rundt egen interesse for feltet, og de valg jeg har tatt i forsøket på å oppnå "the grail".
Jeg har alltid hatt en facsinasjon for klokker, og observerte tidlig at et ordentlig armbåndsur ofte var gjenstand for diskusjon i familieselskaper og andre ansamlinger, hvor det tilsynelatende var en viss form for interesse rundt dette. Jeg har selv alltid gått med klokke, og fikk min første av nevneverdig kvalitet til min konfirmasjon, en Seiko Kinetic. Denne ble brukt med entusiasme i mange år, uten at jeg reflekterte noe videre utover at jeg selv syntes det var en fin klokke. I dag har den kun affeksjonsverdi, og teknisk sett ingen kvaliteter som interesserer meg i betydelig grad. Alt dette skulle forandre seg en dag da jeg tilfeldigvis fikk et tilbud av min onkel om å kjøpe hans Longines Heritage Military 1938 gmt. Jeg hadde aldri reflektert over omfanget av et mekanisk urverk før dette. Dessuten var dette mer enn bare en tidsangivende gjenstand. Her var det tradisjon og historie. Et verktøy fremstilt til mer eller mindre spesifikke formål, med røtter tilbake til en tid der presisjon og håndtverk var av absolutt nødvendighet for å fremstille produkter som i dag er avløst av masseproduksjon og digitalisering. Jeg elsket den røde gmt-viseren. Jeg var solgt!
Det skulle derimot ikke gå lang tid før jeg oppdaget at det eksisterte klokker av langt større betydning innen historiske høydepunkter. Longinesen var jo dessuten en slags reissue, mens Omega Speedmaster hadde vært mer eller mindre uforandret, og i kontinuerlig produksjon siden Apollo-programmet. At nettopp denne også var delaktig i menneskehetens største teknologiske begivenhet kunne jo nesten ikke overgås av noen annen klokke? Ekstra sjarmerende at disse leveres med hesalite og har en annen beat rate enn de fleste andre klokker fra nyere tid. Jeg kom over en brukt Speedmaster Professional ref: 3590.50 her på forumet, og var i himmelen, eller i verdensrommet.. Veldig fornøyd i det minste.
Speedmaster Pro ble likevel ikke så spennende etter hvert. Dette var i en tid det nærmest gikk inflasjon i Speedmastere. Klokke-boomen medførte at en og annen kollega også gikk til anskaffelse av Speedy’s. En dame på jobb kommenterte til og med at jeg også hadde "Nasa-klokken" uten selv å ha frontet dette. Plutselig virket det lite unikt og originalt med Speedmaster likevel. I et forsøk på å utvide horisonten, begynte jeg å se etter andre ting. Dykkerklokker har også en fascinerende historie og tekniske finesser. Langt mer enn jeg var klar over før jeg begynnte å studere sjangeren.
Valget falt på en Omega Seamaster 300 Master Co-Axial. Dette er en utrolig pen klokke, og i mine øyne en mesterlig kombinasjon av klassisk design, moderne teknologi, topp kvalitet og et stykke historie av Omega’s tilnærming til vannsport og dykking fra tiden dette ble gjort kommersielt. Det er bare et problem: dimensjoner! Klokken er for stor, for høy, for lang, og lenken føles klumpete og lite sofistikert i form av at den ikke smalner nedover mot låsen. Den er dessuten litt for blank og skinnende i virkeligheten til å oppleves som en toolwatch. Vi ble aldri kompiser.
Selv om jeg egentlig følte at jeg hadde opparbeidet meg litt merkelojalitet til Omega, fikk jeg øynene opp for en ny verden da en kompis av min far lot meg prøve sin relativt nye Submariner ref 116610. Wow… Alt føltes bedre enn Seamasteren jeg nettopp hadde solgt. Bezel action, lenke og lås, opptrekket, ja, til og med lyden man hører når man håndterer klokken gir en følelse av at dette er produsert til tightere toleranser og i bedre materialer. Den satt som et skudd på håndleddet også. Han lot seg til slutt overtale, og klokkekontoen var straks tom igjen. Dette var i tiden da en Submariner var å finne i butikkvinduene, og bruktprisene enda var langt under retail. Jeg hadde forut for dette heller ikke noe spesielt forhold til merkevaren Rolex, og var av den oppfatning av at Omega kunne tilby like gode produkter som Rolex, men til en hyggeligere pris. Dette kan selvfølgelig også være tilfelle ut i fra en del parametere, men ikke i min subjektive opplevelse av selve produktet.
I ettertid tenker jeg at det er en god grunn til at Submariner som konsept har hatt en kontinuerlig evolusjon fra sin spede barndom og frem til i dag. Rett og slett et ikon.
Rolex er på mange måter et eget "rabbit hole". Jeg tror de fleste med interesse for merket på et eller annet tidspunkt, eller på et eller annet nivå havner i en situasjon der små detaljer plutselig blir en big deal. Slik var det i hvert fall for meg. Sterkt påvirket av at det skulle slankes både lugs og kasseform, ble Submarineren etterhvert byttet i en Seadweller 16600.
Dette er etter min mening en forsterket Submariner, og virkelig en klokke som kan beskrives som en toolwatch med stor T. Helium escape valve, tykt og solid glass, og generelt kraftigere enn en submariner på alle måter. Vanntett til 1220 meter virket mer enn tilstrekkelig for mitt bruk, med en og annen dukkert om sommeren. Dette var forøvrig et meget godt bevart eksemplar, og aldri polert. Sea Dwelleren ble beholdt en stund, og var i en periode i et samboerskap med nestemann på listen.
Omega Seamaster ref: 21230412001003.
Jeg ser ironien i at alle egenskapene Submarineren henførte meg med i utgangspunktet, mer eller mindre var fraværende på Seadwelleren, og at Seamasteren nå skulle dekke behovet for en moderne klokke med blant annet solid lenke og keramisk bezel. Seamasteren fikk mye armtid, og er en balansert og meget behagelig klokke å gå med. Sea Dwelleren opplevde jeg etterhvert som top heavy og ubehagelig å gå med. Den gikk ut til fordel for enda en Submariner
Nærmere bestemt "No Date" ref: 14060.
Klassisk look, kjempefin bærekomfort. Slank og elegant. Denne hadde levd et liv. Var tidligere polert, og bar litt preg av tidens tann. Jeg brukte denne til alt, uten å være for redd for den. Dessuten ga den meg lysten på noe mer, noe med plexi kanskje? Jeg solgte både Seamaster og Submariner for å atter en gang bevege meg inn i upløyd territorium.
Inn kom denne lekkerbisken. Ref: 1680 fra rundt 1972, en "Red Sub" om man vil. Utrolig flott klokke. Denne hadde en tykk og skarp kasse, men dessverre noen andre issues. Nyere lenke, insert, krystall og visere mv. Planen var å få utbedret dette på sikt, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg skjønte etterhvert at det var like hensiktsmessig å finne et bedre bevart eksemplar, enn å koste på og spore opp deler til denne. Jeg fryktet for dings eller andre skader og tenkte meg om hvilke situasjoner man skulle benytte den i. Samtidig som at dette ikke var et fullverdig og godt bevart eksemplar, følte jeg etterhvert at det ikke var et klokt valg å ha denne som eneste klokke. Vintage får bli eventuelt bli en greie i fremtiden hvis jeg får nok kunnskap til å finne et godt eksemplar, og den eventuelt kan bli et tilskudd til noe annet i samlingen. Jeg begynte å savne kvaliteten av nyere Rolex igjen.
Vi er nå kommet til høsten 2020. En ny generasjon Submariner er nettopp lansert, og jeg er uten klokke. De har alle tre i stål som Exhibition Only hos min lokale forhandler, og jeg får muligheten til å klå på et par av de. De er selvfølgelig ikke til salgs, og bruktmarkedet er bananas. Jeg bestemmer meg uansett for å jobbe mot anskaffelse av en ny Submariner. I mellomtiden derimot, til jeg har funnet ut hvordan jeg skal løse dette, trenger jeg jo selvfølgelig et armbåndsur. Jeg kjøper impulsivt en Explorer II ref: 216570, og blir meget positivt overrasket.
Jeg hadde ikke viet disse mye oppmerksomhet, men du verden for ei stilig klokke det egentlig er. Balanserte proposjoner, flat profil, gmt og dato hadde gjort denne til en keeper om det ikke var for en liten ting: 42mm. Den er for stor. Den føles ikke som en Rolex i den forstand jeg har erfart fra tidligere eierforhold. Dessuten var denne aldri tenkt som en keeper. At det i det heletatt ble en Explorer var helt tilfeldig i forhold til hva som var tilgjengelig i markedet. Jeg vurderte både Datejust og Oyster Perpetual for å teste noe annet.
Sommeren 2021: Submariner No Date ref: 124060.
Om du mot formodning har orket å lese dette innlegget helt hit, vil jeg minne om at 116610 var min første Rolex, og dette er uten tvil den som ligner mest - av alt jeg har hatt, både i utseende, så vel som i funksjon.
Tilbake til scratch?
Det første som slår meg er at lenken er bredere. Den har også mindre avsmalning mot låsen og en bredere lås enn det man er kjent med fra tidligere. Videre er crown guards ørlite granne mindre enn på forrige modell. Skiven oppleves et lite hakk større, uten at jeg har sjekket om dette faktisk er tilfelle, mens bezel er silkemyk og samtidig presis som kjent fra 11xxxx serien. Urverket er oppgradert med blant annet en ny type escapement, annen rotormekanisme og 70 timer gangreserve. Et urverk som skal yte meget høy presisjon. I skrivende stund har min sakket fire sekunder på tre uker. Rett og slett utrolig.
Det mest påfallende er likevel kasseformen. Det var jo dette den gemene hop tilsynelatende ønsket seg. Rent teknisk er denne nå blitt en millimeter større enn forgjengeren, uten at jeg kan si at dette merkes. Den oppleves i hvert fall ikke større enn forrige generasjon Submariner, og betydelig mindre enn Explorer II. Lugs er noe slankere enn de var, noe som sammen med 21 mm lenke har en dobbeltvirkende effekt på det helhetlige inntrykket. Overgangen mellom kasse og lenke fremstår utrolig elegant, og den nye, litt bredere lenken harmonerer meget godt med størrelsen på urkassen. Totalt sett vil jeg påstå at Rolex har gjort en genistrek. En millimeter her, litt slanking der, og vipps så har man en ny type Submariner, med et annet uttrykk enn det forrige modell leverte. Alt dette mens de fortsatt på mesterlig vis har klart å fremstille dette som en del av evolusjonen, ikke som et tilbakeskritt. For en ting er klart: Dette er en ny Rolex på alle måter, som tross alt er betydelig mer lik forgjengeren enn noen av de øvrige referanser innen Submariner-serien.
Denne tenner den samme klokkegleden i meg som det jeg først opplevde med min første Submariner, og forelskelsen er like sterk etter å ha hatt den i over et halvt år. Jeg ser ofte på klokken uten å registrere hva tiden faktisk er, men tenker i mitt stille sinn "fy flate. Nydelig"
Den gir godfølelsen hver eneste gang jeg slenger den på lanken.
Så, har Rolex perfeksjonert den perfekte klokken? Tja.. kanskje? Det vil i høyeste grad være en subjektiv forståelse hos den enkelte. Jeg tror heller at jeg for min del har truffet noe som passer meg veldig bra denne gangen. Jeg vil ikke beskrive denne som noen grail. Jeg tror rett og slett at dette med en grail i utgangspunktet er et flytende konsept som forandrer seg over tid. Det ligger jo latent i oss mennesker å søke fremskritt uansett hvor man befinner seg, men hvis man er velsignet med muligheten til å anskaffe seg slike premiumprodukter, bør det heller ikke resultere i frustrasjon over å ikke oppnå det uoppnåelige. Jeg har definitivt vært i et spor hvor en annen modell frister så mye at man begynner å lete etter manglende egenskaper på den man allerede har, for så å bli skuffet over andre faktorer man ikke tok høyde for på den modellen man trodde man egentlig ville ha. I mine øyne står dette i motsetning til hva denne hobbyen egentlig dreier seg om: klokkeglede.
Ønsker samtlige lesere av dette innlegget en hyggelig kveld.
Tenkte jeg skulle dele noen erfaringer og tanker jeg har gjort meg etter at jeg ble selvdiagnostisert med tvangslidelsen "horologisk nevrose" for noen år siden. Jeg er på ingen måte noen samler, og har mer eller mindre vært en "one watch guy". Selv om jeg har, og har hatt en del forskjellige G-Shocks og diverse annet som beaters, vil disse dog ikke være omfattet av følgende innlegg. Dette er mitt forsøk på å reflektere rundt egen interesse for feltet, og de valg jeg har tatt i forsøket på å oppnå "the grail".
Jeg har alltid hatt en facsinasjon for klokker, og observerte tidlig at et ordentlig armbåndsur ofte var gjenstand for diskusjon i familieselskaper og andre ansamlinger, hvor det tilsynelatende var en viss form for interesse rundt dette. Jeg har selv alltid gått med klokke, og fikk min første av nevneverdig kvalitet til min konfirmasjon, en Seiko Kinetic. Denne ble brukt med entusiasme i mange år, uten at jeg reflekterte noe videre utover at jeg selv syntes det var en fin klokke. I dag har den kun affeksjonsverdi, og teknisk sett ingen kvaliteter som interesserer meg i betydelig grad. Alt dette skulle forandre seg en dag da jeg tilfeldigvis fikk et tilbud av min onkel om å kjøpe hans Longines Heritage Military 1938 gmt. Jeg hadde aldri reflektert over omfanget av et mekanisk urverk før dette. Dessuten var dette mer enn bare en tidsangivende gjenstand. Her var det tradisjon og historie. Et verktøy fremstilt til mer eller mindre spesifikke formål, med røtter tilbake til en tid der presisjon og håndtverk var av absolutt nødvendighet for å fremstille produkter som i dag er avløst av masseproduksjon og digitalisering. Jeg elsket den røde gmt-viseren. Jeg var solgt!
Det skulle derimot ikke gå lang tid før jeg oppdaget at det eksisterte klokker av langt større betydning innen historiske høydepunkter. Longinesen var jo dessuten en slags reissue, mens Omega Speedmaster hadde vært mer eller mindre uforandret, og i kontinuerlig produksjon siden Apollo-programmet. At nettopp denne også var delaktig i menneskehetens største teknologiske begivenhet kunne jo nesten ikke overgås av noen annen klokke? Ekstra sjarmerende at disse leveres med hesalite og har en annen beat rate enn de fleste andre klokker fra nyere tid. Jeg kom over en brukt Speedmaster Professional ref: 3590.50 her på forumet, og var i himmelen, eller i verdensrommet.. Veldig fornøyd i det minste.
Speedmaster Pro ble likevel ikke så spennende etter hvert. Dette var i en tid det nærmest gikk inflasjon i Speedmastere. Klokke-boomen medførte at en og annen kollega også gikk til anskaffelse av Speedy’s. En dame på jobb kommenterte til og med at jeg også hadde "Nasa-klokken" uten selv å ha frontet dette. Plutselig virket det lite unikt og originalt med Speedmaster likevel. I et forsøk på å utvide horisonten, begynte jeg å se etter andre ting. Dykkerklokker har også en fascinerende historie og tekniske finesser. Langt mer enn jeg var klar over før jeg begynnte å studere sjangeren.
Valget falt på en Omega Seamaster 300 Master Co-Axial. Dette er en utrolig pen klokke, og i mine øyne en mesterlig kombinasjon av klassisk design, moderne teknologi, topp kvalitet og et stykke historie av Omega’s tilnærming til vannsport og dykking fra tiden dette ble gjort kommersielt. Det er bare et problem: dimensjoner! Klokken er for stor, for høy, for lang, og lenken føles klumpete og lite sofistikert i form av at den ikke smalner nedover mot låsen. Den er dessuten litt for blank og skinnende i virkeligheten til å oppleves som en toolwatch. Vi ble aldri kompiser.
Selv om jeg egentlig følte at jeg hadde opparbeidet meg litt merkelojalitet til Omega, fikk jeg øynene opp for en ny verden da en kompis av min far lot meg prøve sin relativt nye Submariner ref 116610. Wow… Alt føltes bedre enn Seamasteren jeg nettopp hadde solgt. Bezel action, lenke og lås, opptrekket, ja, til og med lyden man hører når man håndterer klokken gir en følelse av at dette er produsert til tightere toleranser og i bedre materialer. Den satt som et skudd på håndleddet også. Han lot seg til slutt overtale, og klokkekontoen var straks tom igjen. Dette var i tiden da en Submariner var å finne i butikkvinduene, og bruktprisene enda var langt under retail. Jeg hadde forut for dette heller ikke noe spesielt forhold til merkevaren Rolex, og var av den oppfatning av at Omega kunne tilby like gode produkter som Rolex, men til en hyggeligere pris. Dette kan selvfølgelig også være tilfelle ut i fra en del parametere, men ikke i min subjektive opplevelse av selve produktet.
I ettertid tenker jeg at det er en god grunn til at Submariner som konsept har hatt en kontinuerlig evolusjon fra sin spede barndom og frem til i dag. Rett og slett et ikon.
Rolex er på mange måter et eget "rabbit hole". Jeg tror de fleste med interesse for merket på et eller annet tidspunkt, eller på et eller annet nivå havner i en situasjon der små detaljer plutselig blir en big deal. Slik var det i hvert fall for meg. Sterkt påvirket av at det skulle slankes både lugs og kasseform, ble Submarineren etterhvert byttet i en Seadweller 16600.
Dette er etter min mening en forsterket Submariner, og virkelig en klokke som kan beskrives som en toolwatch med stor T. Helium escape valve, tykt og solid glass, og generelt kraftigere enn en submariner på alle måter. Vanntett til 1220 meter virket mer enn tilstrekkelig for mitt bruk, med en og annen dukkert om sommeren. Dette var forøvrig et meget godt bevart eksemplar, og aldri polert. Sea Dwelleren ble beholdt en stund, og var i en periode i et samboerskap med nestemann på listen.
Omega Seamaster ref: 21230412001003.
Jeg ser ironien i at alle egenskapene Submarineren henførte meg med i utgangspunktet, mer eller mindre var fraværende på Seadwelleren, og at Seamasteren nå skulle dekke behovet for en moderne klokke med blant annet solid lenke og keramisk bezel. Seamasteren fikk mye armtid, og er en balansert og meget behagelig klokke å gå med. Sea Dwelleren opplevde jeg etterhvert som top heavy og ubehagelig å gå med. Den gikk ut til fordel for enda en Submariner
Nærmere bestemt "No Date" ref: 14060.
Klassisk look, kjempefin bærekomfort. Slank og elegant. Denne hadde levd et liv. Var tidligere polert, og bar litt preg av tidens tann. Jeg brukte denne til alt, uten å være for redd for den. Dessuten ga den meg lysten på noe mer, noe med plexi kanskje? Jeg solgte både Seamaster og Submariner for å atter en gang bevege meg inn i upløyd territorium.
Inn kom denne lekkerbisken. Ref: 1680 fra rundt 1972, en "Red Sub" om man vil. Utrolig flott klokke. Denne hadde en tykk og skarp kasse, men dessverre noen andre issues. Nyere lenke, insert, krystall og visere mv. Planen var å få utbedret dette på sikt, noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg skjønte etterhvert at det var like hensiktsmessig å finne et bedre bevart eksemplar, enn å koste på og spore opp deler til denne. Jeg fryktet for dings eller andre skader og tenkte meg om hvilke situasjoner man skulle benytte den i. Samtidig som at dette ikke var et fullverdig og godt bevart eksemplar, følte jeg etterhvert at det ikke var et klokt valg å ha denne som eneste klokke. Vintage får bli eventuelt bli en greie i fremtiden hvis jeg får nok kunnskap til å finne et godt eksemplar, og den eventuelt kan bli et tilskudd til noe annet i samlingen. Jeg begynte å savne kvaliteten av nyere Rolex igjen.
Vi er nå kommet til høsten 2020. En ny generasjon Submariner er nettopp lansert, og jeg er uten klokke. De har alle tre i stål som Exhibition Only hos min lokale forhandler, og jeg får muligheten til å klå på et par av de. De er selvfølgelig ikke til salgs, og bruktmarkedet er bananas. Jeg bestemmer meg uansett for å jobbe mot anskaffelse av en ny Submariner. I mellomtiden derimot, til jeg har funnet ut hvordan jeg skal løse dette, trenger jeg jo selvfølgelig et armbåndsur. Jeg kjøper impulsivt en Explorer II ref: 216570, og blir meget positivt overrasket.
Jeg hadde ikke viet disse mye oppmerksomhet, men du verden for ei stilig klokke det egentlig er. Balanserte proposjoner, flat profil, gmt og dato hadde gjort denne til en keeper om det ikke var for en liten ting: 42mm. Den er for stor. Den føles ikke som en Rolex i den forstand jeg har erfart fra tidligere eierforhold. Dessuten var denne aldri tenkt som en keeper. At det i det heletatt ble en Explorer var helt tilfeldig i forhold til hva som var tilgjengelig i markedet. Jeg vurderte både Datejust og Oyster Perpetual for å teste noe annet.
Sommeren 2021: Submariner No Date ref: 124060.
Om du mot formodning har orket å lese dette innlegget helt hit, vil jeg minne om at 116610 var min første Rolex, og dette er uten tvil den som ligner mest - av alt jeg har hatt, både i utseende, så vel som i funksjon.
Tilbake til scratch?
Det første som slår meg er at lenken er bredere. Den har også mindre avsmalning mot låsen og en bredere lås enn det man er kjent med fra tidligere. Videre er crown guards ørlite granne mindre enn på forrige modell. Skiven oppleves et lite hakk større, uten at jeg har sjekket om dette faktisk er tilfelle, mens bezel er silkemyk og samtidig presis som kjent fra 11xxxx serien. Urverket er oppgradert med blant annet en ny type escapement, annen rotormekanisme og 70 timer gangreserve. Et urverk som skal yte meget høy presisjon. I skrivende stund har min sakket fire sekunder på tre uker. Rett og slett utrolig.
Det mest påfallende er likevel kasseformen. Det var jo dette den gemene hop tilsynelatende ønsket seg. Rent teknisk er denne nå blitt en millimeter større enn forgjengeren, uten at jeg kan si at dette merkes. Den oppleves i hvert fall ikke større enn forrige generasjon Submariner, og betydelig mindre enn Explorer II. Lugs er noe slankere enn de var, noe som sammen med 21 mm lenke har en dobbeltvirkende effekt på det helhetlige inntrykket. Overgangen mellom kasse og lenke fremstår utrolig elegant, og den nye, litt bredere lenken harmonerer meget godt med størrelsen på urkassen. Totalt sett vil jeg påstå at Rolex har gjort en genistrek. En millimeter her, litt slanking der, og vipps så har man en ny type Submariner, med et annet uttrykk enn det forrige modell leverte. Alt dette mens de fortsatt på mesterlig vis har klart å fremstille dette som en del av evolusjonen, ikke som et tilbakeskritt. For en ting er klart: Dette er en ny Rolex på alle måter, som tross alt er betydelig mer lik forgjengeren enn noen av de øvrige referanser innen Submariner-serien.
Denne tenner den samme klokkegleden i meg som det jeg først opplevde med min første Submariner, og forelskelsen er like sterk etter å ha hatt den i over et halvt år. Jeg ser ofte på klokken uten å registrere hva tiden faktisk er, men tenker i mitt stille sinn "fy flate. Nydelig"
Den gir godfølelsen hver eneste gang jeg slenger den på lanken.
Så, har Rolex perfeksjonert den perfekte klokken? Tja.. kanskje? Det vil i høyeste grad være en subjektiv forståelse hos den enkelte. Jeg tror heller at jeg for min del har truffet noe som passer meg veldig bra denne gangen. Jeg vil ikke beskrive denne som noen grail. Jeg tror rett og slett at dette med en grail i utgangspunktet er et flytende konsept som forandrer seg over tid. Det ligger jo latent i oss mennesker å søke fremskritt uansett hvor man befinner seg, men hvis man er velsignet med muligheten til å anskaffe seg slike premiumprodukter, bør det heller ikke resultere i frustrasjon over å ikke oppnå det uoppnåelige. Jeg har definitivt vært i et spor hvor en annen modell frister så mye at man begynner å lete etter manglende egenskaper på den man allerede har, for så å bli skuffet over andre faktorer man ikke tok høyde for på den modellen man trodde man egentlig ville ha. I mine øyne står dette i motsetning til hva denne hobbyen egentlig dreier seg om: klokkeglede.
Ønsker samtlige lesere av dette innlegget en hyggelig kveld.
