Opprinnelig postet i Salon Privé, deler den her også
29. mai 1953 nådde Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay toppen av verden. De besteg endelig jordas høyeste fjell http://en.wikipedia.org/wiki/Mount_Everest 8848m over havet. Det var på den tiden en sensasjon, mange ekspedisjoner før dem hadde forsøkt seg, blant dem åtte britiske lag, men alle hadde måtte gi tapt for vær og vanskelig forserbare partier i ekstrem høyde.
I etterkant av bestigningen ble de to klatrerne megakjendiser, og figurerte blant annet i reklamekampanjer for ur. Det er klart, et ur som tåler de ekstreme påkjenningene en slik ekspedisjon påfører dem, er nødt til å være solide greier. Problemet er bare at det ikke er helt klart hva Sir Hillary egentlig hadde på armen.
I denne reklamen kan han melde at han hadde en Smiths, og at den fungerte upåklagelig:
Mens han i denne reklamen kan rapportere at Rolexen hans fungerte utmerket, og at han bar den dag og natt:
Her antydes også en Rolexlink:
Okke som, etter det jeg forstår er det slik at de fleste i dag er enige om at han hadde en Smiths. Det hjalp ikke det britiske ingeniørfirmaet Smiths Groups uravdeling nevneverdig. Firmaet består i dag, mens uravdelingen opphørte på åttitallet.
Navnet ble for noen år siden kjøpt opp av Eddie Platts, en britisk klokkenerd som driver nettsiden Time Factors. Han har relansert merket, og har et lite utvalg modeller til salgs på nettsiden.
Dette bringer oss endelig frem til dagens tema, Passaround-andrelagets Smiths Everest. Klokken er en slags hommage til Smiths, Hillary og Everestekspedisjonen. Den ligner imidlertid ikke noe på klokken Hillary etter sigende hadde på seg på fjellet. Hvilke grunner Platts hadde for å gjøre den svært lik en moderne versjon av det andre uret det påstås Hillary hadde på seg, er imidlertid komplett uforståelig for meg. Klokken er nemlig svært tydelig inspirert av en Rolex Explorer I. Jeg har absolutt ingenting i mot en god hommage, snarere tvert mot. Men jeg må nok si at her fremstår det definitivt som et noe pussig designvalg.
Nok om det, over til de harde fakta. Kassen på klokken skal etter sigende være designet fra scratch, dette er ikke noe kina-standardkasse. Den måler ganz nøyaktig 40 mm uten kronen, en størrelse som ikke er så gal, i alle fall så lenge den er bezelfri. Jeg synes derimot at lengden, altså lug-lug-lengden, på 50 mm er i overkant. Det gir en for meg noe underlig kasseform, størrelsen føles dermed ikke så harmonisk på min arm. Lugbredden er 22mm og det er helt ok her.
Størrelses-sammenligning med SKX009 og Submariner:
Jeg er begeistret foir lugholes, det er praktisk og gir en tøff je-ne-sais-quoi.
Verket er Miyota 9015, et utmerket valg. 9015 sammenlignes med ETA 2824, og er på få år blitt kjent som et pålitelig og godt verk. Det har dato, men den vises ikke på Everesten. Verket er selvtrekkende, og har en PR oppgitt til over 42 timer. Jeg kan bekrefte at den antagelig er nærmere 50 timer etter at den ble liggende på nattbordet mens jeg var på reise et par dager. En justering hadde ikke vært feil, den går en del for fort uten at jeg fikk målt dette nøyaktig.
Lenken er en kraftig og god Oysterlenke som smalner fra 22mm ved kassen til 20mm ved den elegante, signerte claspen.
Solide endeledd og skrudde ledd gir god kvalitetsfølelse, men claspen er ikke godt nok designet. Den har en tendens til å sprette opp under bruk, og særlig hvis microjusteringen er tatt inn noen hakk. En dobbel-sikring hadde gjort seg, selv om det hadde tatt bort noe av den elegante looken.
Skiven er bortimot identisk som den på Rolex 1016, med tall på 3, 6 og 9 og omvendt trekant på 12. Mercedeshendene er også rappet derfra. En Smiths-logo er plassert under 12, samt at modellnavnet Everest er diskret, nesten usynlig, lagt på skiven over 6.
Glasset er et forhøyet Pleksiglass, som gir et tøft retroutseende. Det er en ripemagnet av en annen verden fordi det stikker sånn ut fra kassen, så Polywatchen har vært fremme noen ganger.
Lumen er knallgod, helt på Seikonivå, men ikke så holdbar. Noen få timer etter leggetid var det nesten mørkt, mens de to andre i testpanelet, Seiko SKX009 og Rolex Submariner ennå glødet litt.
Baksiden synes jeg er kul, med gravering av modellnavn og WR, som for øvrig er på 100m, noe den skrudde, usignerte kronen bidrar til.
Jeg brukte ikke den vedlagte Natoen i noe særlig grad, på grunn av kasseformen, og da særlig lengden, synes jeg ikke den passer så godt på Nato.
Brun skinnrem kledde den uuuutmerket.
Wristshot med lenke:
Dette er absolutt en klokke jeg kunne hatt i samlingen, selv om det kanskje skinner gjennom at jeg ikke er helt fornøyd med alle aspekter av den. Linken til Hillary og Everest er søkt, kasseformen ikke helt optimal og jeg savner alltid dato når det ikke er der. Men dette er en flott klokke, og den forsvarer i høyeste grad den tilnærmet latterlig lave prisen disse går for.
29. mai 1953 nådde Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay toppen av verden. De besteg endelig jordas høyeste fjell http://en.wikipedia.org/wiki/Mount_Everest 8848m over havet. Det var på den tiden en sensasjon, mange ekspedisjoner før dem hadde forsøkt seg, blant dem åtte britiske lag, men alle hadde måtte gi tapt for vær og vanskelig forserbare partier i ekstrem høyde.
I etterkant av bestigningen ble de to klatrerne megakjendiser, og figurerte blant annet i reklamekampanjer for ur. Det er klart, et ur som tåler de ekstreme påkjenningene en slik ekspedisjon påfører dem, er nødt til å være solide greier. Problemet er bare at det ikke er helt klart hva Sir Hillary egentlig hadde på armen.
I denne reklamen kan han melde at han hadde en Smiths, og at den fungerte upåklagelig:
Mens han i denne reklamen kan rapportere at Rolexen hans fungerte utmerket, og at han bar den dag og natt:
Her antydes også en Rolexlink:
Okke som, etter det jeg forstår er det slik at de fleste i dag er enige om at han hadde en Smiths. Det hjalp ikke det britiske ingeniørfirmaet Smiths Groups uravdeling nevneverdig. Firmaet består i dag, mens uravdelingen opphørte på åttitallet.
Navnet ble for noen år siden kjøpt opp av Eddie Platts, en britisk klokkenerd som driver nettsiden Time Factors. Han har relansert merket, og har et lite utvalg modeller til salgs på nettsiden.
Dette bringer oss endelig frem til dagens tema, Passaround-andrelagets Smiths Everest. Klokken er en slags hommage til Smiths, Hillary og Everestekspedisjonen. Den ligner imidlertid ikke noe på klokken Hillary etter sigende hadde på seg på fjellet. Hvilke grunner Platts hadde for å gjøre den svært lik en moderne versjon av det andre uret det påstås Hillary hadde på seg, er imidlertid komplett uforståelig for meg. Klokken er nemlig svært tydelig inspirert av en Rolex Explorer I. Jeg har absolutt ingenting i mot en god hommage, snarere tvert mot. Men jeg må nok si at her fremstår det definitivt som et noe pussig designvalg.
Nok om det, over til de harde fakta. Kassen på klokken skal etter sigende være designet fra scratch, dette er ikke noe kina-standardkasse. Den måler ganz nøyaktig 40 mm uten kronen, en størrelse som ikke er så gal, i alle fall så lenge den er bezelfri. Jeg synes derimot at lengden, altså lug-lug-lengden, på 50 mm er i overkant. Det gir en for meg noe underlig kasseform, størrelsen føles dermed ikke så harmonisk på min arm. Lugbredden er 22mm og det er helt ok her.
Størrelses-sammenligning med SKX009 og Submariner:
Jeg er begeistret foir lugholes, det er praktisk og gir en tøff je-ne-sais-quoi.
Verket er Miyota 9015, et utmerket valg. 9015 sammenlignes med ETA 2824, og er på få år blitt kjent som et pålitelig og godt verk. Det har dato, men den vises ikke på Everesten. Verket er selvtrekkende, og har en PR oppgitt til over 42 timer. Jeg kan bekrefte at den antagelig er nærmere 50 timer etter at den ble liggende på nattbordet mens jeg var på reise et par dager. En justering hadde ikke vært feil, den går en del for fort uten at jeg fikk målt dette nøyaktig.
Lenken er en kraftig og god Oysterlenke som smalner fra 22mm ved kassen til 20mm ved den elegante, signerte claspen.
Solide endeledd og skrudde ledd gir god kvalitetsfølelse, men claspen er ikke godt nok designet. Den har en tendens til å sprette opp under bruk, og særlig hvis microjusteringen er tatt inn noen hakk. En dobbel-sikring hadde gjort seg, selv om det hadde tatt bort noe av den elegante looken.
Skiven er bortimot identisk som den på Rolex 1016, med tall på 3, 6 og 9 og omvendt trekant på 12. Mercedeshendene er også rappet derfra. En Smiths-logo er plassert under 12, samt at modellnavnet Everest er diskret, nesten usynlig, lagt på skiven over 6.
Glasset er et forhøyet Pleksiglass, som gir et tøft retroutseende. Det er en ripemagnet av en annen verden fordi det stikker sånn ut fra kassen, så Polywatchen har vært fremme noen ganger.
Lumen er knallgod, helt på Seikonivå, men ikke så holdbar. Noen få timer etter leggetid var det nesten mørkt, mens de to andre i testpanelet, Seiko SKX009 og Rolex Submariner ennå glødet litt.
Baksiden synes jeg er kul, med gravering av modellnavn og WR, som for øvrig er på 100m, noe den skrudde, usignerte kronen bidrar til.
Jeg brukte ikke den vedlagte Natoen i noe særlig grad, på grunn av kasseformen, og da særlig lengden, synes jeg ikke den passer så godt på Nato.
Brun skinnrem kledde den uuuutmerket.
Wristshot med lenke:
Dette er absolutt en klokke jeg kunne hatt i samlingen, selv om det kanskje skinner gjennom at jeg ikke er helt fornøyd med alle aspekter av den. Linken til Hillary og Everest er søkt, kasseformen ikke helt optimal og jeg savner alltid dato når det ikke er der. Men dette er en flott klokke, og den forsvarer i høyeste grad den tilnærmet latterlig lave prisen disse går for.
