Fant en interessant artikkel i Morgenbladet:
Den norske urmakeren var i ferd med å forsvinne. Nå svinger pendelen den andre veien.
Urpopulær: Marlén Elverhøi Milsons (20) finmotorikk som urmaker er svært etterspurt, også utenfor klokkeindustrien. Om noen år kan det tenkes at hun skrur på noen av verdens mest avanserte kirurgiske apparater.
Fire centimeter skiller øyeeplet fra et fullmekanisk drivverk verdt omtrent fire tusen kroner. Tid er penger, ikke minst for norske urmakere, som har levd lenge med erkjennelsen av at faget deres er i ferd med å dø ut. Men nå jubles det stille i urmakerkretser. Det mekaniske uret er tilbake og folk kjøper. Kan det gamle håndverket reddes av økonomisk velstand og noen av verdens dyreste klokker?
– De fleste sier hæ? Urmaker? Trenger man utdannelse for å bli dét?
Marlén Elverhøi Milson (20) møter liten forståelse når hun forteller jevngamle om sitt yrkesvalg. Hun er én av syv elever som for tiden utdanner seg ved Kongsberg videregående skole, den eneste skolen i Norge som tilbyr yrkesteoretisk opplæring i urmakerfaget. Denne sommeren har Milson fått praksis og sommerjobb i agenturfirmaet K. Kleiser på Tveita i Oslo. Her får hun trent opp finmotorikken.
– De fleste ser for seg gamle, krokete menn med lupe på øyet. Urmakeryrket er nok litt sært, sier hun.
Rekruttering. I flere år har urmakerlinjen i Kongsberg vært truet av nedleggelse. Interessen for klokker og drivverk har vært så dårlig at skolen har måttet holde stengt i perioder. Bransjen innså til slutt at noe måtte gjøres for å holde håndverkertradisjonen i live. Var det noen som sa arbeidsgruppe?
– Hele bransjen har gått sammen om en pr-offensiv for å sikre utdanningen på Kongsberg. Informasjon om yrket er sendt til alle landets grunnskoler, forteller initiativtaker og grossist, Sigbjørn Berg.
De siste ti årene har det blitt utdannet fem eller seks urmakere i året. Før sommeren ble kun to urmakere utdannet i Norge.
– Vi ser en utfasing av faget. Stadig flere urmakere nærmer seg pensjonsalder, sier Berg.
Nå kan det kan se ut som om Berg og arbeidsgruppen hans har lykkes. Nye tall fra Urmakerforeningen viser at 50 søkere har meldt seg til 12 ledige plasser i Kongsberg.
Tidens natur. De heldige 12 starter et utdannelsesløp med lange tradisjoner. De første apparatene som målte tid benyttet seg av tyngdekraften og lot vann eller sand løpe gjennom ulike beholdere. Et ur drevet av mekaniske prinsipper skal ha vært oppfunnet så tidlig som i år 900 av en fransk munk. Nordens eldste ur befinner seg i Sverige og er fra 1300-tallet, og i Norge har urmakeryrket en over 250 år lang historie.
– Mellom 1750 og 1850 ble det laget massevis av klokker i Norge. I nesten alle bygder i Sør-Norge var det klokkemakere som laget mer eller mindre gode gulvur. Disse er i dag høyt verdsatt og regnet som familieklenodier, sier Erik Ødegaard i Fagurmakerne Norge (FUN).
Uret ble ikke vanlig i Norge før sjøfolk begynte å ta dem med seg fra England, og med de engelske urene kom de første urmakerne. Før i tiden var det mange som grublet over tidens natur, og klokken trengte ikke å vise det samme i Oslo som i Bergen.
Klokkens makt kunne også være vanskelig å akseptere. Da biskopen av Exeter på begynnelsen av 1500-tallet skaffet seg et mekansik ur, plasserte han det i spisesalen, ettersom det var viktig å være nøye med tidspunktene for måltidene. Middagen skulle serveres klokken elleve, og kveldsmaten presis klokken fem. Men ble biskopen sulten i løpet av dagen, lot han en tjener straks stille klokken til nærmeste servering.
Norske pirater. Her hjemme var de fleste urmakere amatører. Dersom en klokke gikk i stykker var det ofte ingen andre muligheter enn å gå til en nabo eller noen man kjente som var fingernem eller god til å reparere saker. Den norske bygdeklokkemakeren åpnet ur, studerte innholdet, kopierte deler og fant ut hvordan de fungerte. Deretter kunne han lage klokker på egenhånd.
– Det er interessant at historien gjentar seg. I dag er det Kina som kjøper eksemplarer av originalklokker for å lage egne piratkopier, forteller Ødegaard.
Drivfjær. På Tveita ser Milson lite til piratkopierte klokker fra Kina. I stedet kommer det folk innom med gamle ur som de har gitt opp for mange år siden. Det er lite penger å tjene på slike jobber, mange kunder velger å donere klokkene til forretningen og lærlingen. Med litt flaks kan Milson få liv i dem igjen.
– Kommer det inn et gammelt lommeur, er det som å åpne en presang på julaften. Hva finner jeg inni? Står det noe på det? Er det rustent? Kan jeg fikse det? Det er hundrevis av små deler, og alt kan gå rundt i evigheter. Drevet av minimalt med energi, sier hun.
Milson kommer fra en urmakerfamilie. Yrkesvalget var ikke helt fremmed.
Med et pinsettlignende verktøy piller Milson i klokken på arbeidsbenken foran seg. Noen av skruene er så små at de kjennes som sandkorn mellom fingrene. Med ett springer fjæren ut og en liten metallbit flyr gjennom luften. Halvparten av en urmakers tid tilbringes på gulvet.
– Det gjelder å ikke sitte igjen med deler etter at uret er skrudd sammen.
Trussel fra øst. Armbåndsuret ble introdusert som en millitær oppfinnelse under første verdenskrig, men ble ikke riktig populært før etter 1945. Fikk man et armbåndsur til konfirmasjonen, beholdt man det gjerne livet ut. Og gikk det i stykker, måtte det repareres. Det var gode tider for urmakere.
– Jeg husker at mitt Omega armbåndsur kostet 297 kroner. Rundt 1960 var det sårt oppsparte penger, sier Erik Ødegaard.
Det er først når uret blir en forbruksvare at panikken griper norske og internasjonale urmakere. På 1980-tallet oversvømmer asiatiske lavprisklokker butikkene. Disse går på batteri og holder tiden ved hjelp av svingningene i mineralet kvarts. Flere klokkefabrikker i Sveits gikk konkurs.
– Norske urmakere var dårlige til å takle overgangen til billigklokker. Mange nektet å skifte batterier på klokker som ikke var kjøpt i forretningen, forteller Ødegaard.
Ikke bare kostet de nye kvartsurene mindre, de var fullkomment presise og trengte ikke mer tilsyn enn et batteribytte i ny og ne. Så hvorfor reparere en klokke når det kostet like mye å kjøpe en ny?
– Vi trodde kvartsuret betød slutten for faget, sier Ødegaard.
Garantert jobb. Milson jobber på et mekanisk drivverk av en type mange urmakere vil treffe på i yrkeslivet. Det er et slikt verk man vil få i oppgave å sette sammen til svenneprøven. Her finnes det ikke noe batteri. Klokken drives av en spent metallfjær som man enten må trekke opp selv, eller som gjør jobben automatisk ved å utnytte eierens naturlige armbevegelser.
Det er denne typen ur bransjen nå setter sin lit til. Etterspørselen er stor, takket være velstandsøkningen og de fete norske lommebøkene. For mekaniske ur er svært dyre, en kvalitetsklokke koster mellom 50 000 og 500 000 kroner.
– De er et overskuddsfenomen, men i bransjen og på de store klokkefabrikkene i Sveits snakkes det ikke om annet enn mekaniske ur for tiden, sier Ødegaard.
Ferdigutdannede urmakere er garantert jobb. I Sveits økte produksjonen av mekaniske ur fra 2,5 millioner i 2003, til 4,3 millioner i 2008. Resultatet er at det i dag er manko på urmakere i verden. Det finnes 14 000 urmakere globalt, men bare i den sveitsiske klokkeindustrien er det behov for 50 000 urmakere. Men vil ikke faget alltid være sårbart for finanskriser, kvartskrystaller og billige piratkopier fra Asia? Grossist Sigbjørn Berg tror den tiden er over.
– Urmakerens finmotorikk er etterspurt. Ikke minst i legemiddelindustrien og av produsenter som lager sonder, hjertemaskiner og andre småsaker til bruk i kirurgien. En urmaker trenger ikke lenger å bare jobbe med klokker.
Den norske urmakeren var i ferd med å forsvinne. Nå svinger pendelen den andre veien.
Urpopulær: Marlén Elverhøi Milsons (20) finmotorikk som urmaker er svært etterspurt, også utenfor klokkeindustrien. Om noen år kan det tenkes at hun skrur på noen av verdens mest avanserte kirurgiske apparater.
Fire centimeter skiller øyeeplet fra et fullmekanisk drivverk verdt omtrent fire tusen kroner. Tid er penger, ikke minst for norske urmakere, som har levd lenge med erkjennelsen av at faget deres er i ferd med å dø ut. Men nå jubles det stille i urmakerkretser. Det mekaniske uret er tilbake og folk kjøper. Kan det gamle håndverket reddes av økonomisk velstand og noen av verdens dyreste klokker?
– De fleste sier hæ? Urmaker? Trenger man utdannelse for å bli dét?
Marlén Elverhøi Milson (20) møter liten forståelse når hun forteller jevngamle om sitt yrkesvalg. Hun er én av syv elever som for tiden utdanner seg ved Kongsberg videregående skole, den eneste skolen i Norge som tilbyr yrkesteoretisk opplæring i urmakerfaget. Denne sommeren har Milson fått praksis og sommerjobb i agenturfirmaet K. Kleiser på Tveita i Oslo. Her får hun trent opp finmotorikken.
– De fleste ser for seg gamle, krokete menn med lupe på øyet. Urmakeryrket er nok litt sært, sier hun.
Rekruttering. I flere år har urmakerlinjen i Kongsberg vært truet av nedleggelse. Interessen for klokker og drivverk har vært så dårlig at skolen har måttet holde stengt i perioder. Bransjen innså til slutt at noe måtte gjøres for å holde håndverkertradisjonen i live. Var det noen som sa arbeidsgruppe?
– Hele bransjen har gått sammen om en pr-offensiv for å sikre utdanningen på Kongsberg. Informasjon om yrket er sendt til alle landets grunnskoler, forteller initiativtaker og grossist, Sigbjørn Berg.
De siste ti årene har det blitt utdannet fem eller seks urmakere i året. Før sommeren ble kun to urmakere utdannet i Norge.
– Vi ser en utfasing av faget. Stadig flere urmakere nærmer seg pensjonsalder, sier Berg.
Nå kan det kan se ut som om Berg og arbeidsgruppen hans har lykkes. Nye tall fra Urmakerforeningen viser at 50 søkere har meldt seg til 12 ledige plasser i Kongsberg.
Tidens natur. De heldige 12 starter et utdannelsesløp med lange tradisjoner. De første apparatene som målte tid benyttet seg av tyngdekraften og lot vann eller sand løpe gjennom ulike beholdere. Et ur drevet av mekaniske prinsipper skal ha vært oppfunnet så tidlig som i år 900 av en fransk munk. Nordens eldste ur befinner seg i Sverige og er fra 1300-tallet, og i Norge har urmakeryrket en over 250 år lang historie.
– Mellom 1750 og 1850 ble det laget massevis av klokker i Norge. I nesten alle bygder i Sør-Norge var det klokkemakere som laget mer eller mindre gode gulvur. Disse er i dag høyt verdsatt og regnet som familieklenodier, sier Erik Ødegaard i Fagurmakerne Norge (FUN).
Uret ble ikke vanlig i Norge før sjøfolk begynte å ta dem med seg fra England, og med de engelske urene kom de første urmakerne. Før i tiden var det mange som grublet over tidens natur, og klokken trengte ikke å vise det samme i Oslo som i Bergen.
Klokkens makt kunne også være vanskelig å akseptere. Da biskopen av Exeter på begynnelsen av 1500-tallet skaffet seg et mekansik ur, plasserte han det i spisesalen, ettersom det var viktig å være nøye med tidspunktene for måltidene. Middagen skulle serveres klokken elleve, og kveldsmaten presis klokken fem. Men ble biskopen sulten i løpet av dagen, lot han en tjener straks stille klokken til nærmeste servering.
Norske pirater. Her hjemme var de fleste urmakere amatører. Dersom en klokke gikk i stykker var det ofte ingen andre muligheter enn å gå til en nabo eller noen man kjente som var fingernem eller god til å reparere saker. Den norske bygdeklokkemakeren åpnet ur, studerte innholdet, kopierte deler og fant ut hvordan de fungerte. Deretter kunne han lage klokker på egenhånd.
– Det er interessant at historien gjentar seg. I dag er det Kina som kjøper eksemplarer av originalklokker for å lage egne piratkopier, forteller Ødegaard.
Drivfjær. På Tveita ser Milson lite til piratkopierte klokker fra Kina. I stedet kommer det folk innom med gamle ur som de har gitt opp for mange år siden. Det er lite penger å tjene på slike jobber, mange kunder velger å donere klokkene til forretningen og lærlingen. Med litt flaks kan Milson få liv i dem igjen.
– Kommer det inn et gammelt lommeur, er det som å åpne en presang på julaften. Hva finner jeg inni? Står det noe på det? Er det rustent? Kan jeg fikse det? Det er hundrevis av små deler, og alt kan gå rundt i evigheter. Drevet av minimalt med energi, sier hun.
Milson kommer fra en urmakerfamilie. Yrkesvalget var ikke helt fremmed.
Med et pinsettlignende verktøy piller Milson i klokken på arbeidsbenken foran seg. Noen av skruene er så små at de kjennes som sandkorn mellom fingrene. Med ett springer fjæren ut og en liten metallbit flyr gjennom luften. Halvparten av en urmakers tid tilbringes på gulvet.
– Det gjelder å ikke sitte igjen med deler etter at uret er skrudd sammen.
Trussel fra øst. Armbåndsuret ble introdusert som en millitær oppfinnelse under første verdenskrig, men ble ikke riktig populært før etter 1945. Fikk man et armbåndsur til konfirmasjonen, beholdt man det gjerne livet ut. Og gikk det i stykker, måtte det repareres. Det var gode tider for urmakere.
– Jeg husker at mitt Omega armbåndsur kostet 297 kroner. Rundt 1960 var det sårt oppsparte penger, sier Erik Ødegaard.
Det er først når uret blir en forbruksvare at panikken griper norske og internasjonale urmakere. På 1980-tallet oversvømmer asiatiske lavprisklokker butikkene. Disse går på batteri og holder tiden ved hjelp av svingningene i mineralet kvarts. Flere klokkefabrikker i Sveits gikk konkurs.
– Norske urmakere var dårlige til å takle overgangen til billigklokker. Mange nektet å skifte batterier på klokker som ikke var kjøpt i forretningen, forteller Ødegaard.
Ikke bare kostet de nye kvartsurene mindre, de var fullkomment presise og trengte ikke mer tilsyn enn et batteribytte i ny og ne. Så hvorfor reparere en klokke når det kostet like mye å kjøpe en ny?
– Vi trodde kvartsuret betød slutten for faget, sier Ødegaard.
Garantert jobb. Milson jobber på et mekanisk drivverk av en type mange urmakere vil treffe på i yrkeslivet. Det er et slikt verk man vil få i oppgave å sette sammen til svenneprøven. Her finnes det ikke noe batteri. Klokken drives av en spent metallfjær som man enten må trekke opp selv, eller som gjør jobben automatisk ved å utnytte eierens naturlige armbevegelser.
Det er denne typen ur bransjen nå setter sin lit til. Etterspørselen er stor, takket være velstandsøkningen og de fete norske lommebøkene. For mekaniske ur er svært dyre, en kvalitetsklokke koster mellom 50 000 og 500 000 kroner.
– De er et overskuddsfenomen, men i bransjen og på de store klokkefabrikkene i Sveits snakkes det ikke om annet enn mekaniske ur for tiden, sier Ødegaard.
Ferdigutdannede urmakere er garantert jobb. I Sveits økte produksjonen av mekaniske ur fra 2,5 millioner i 2003, til 4,3 millioner i 2008. Resultatet er at det i dag er manko på urmakere i verden. Det finnes 14 000 urmakere globalt, men bare i den sveitsiske klokkeindustrien er det behov for 50 000 urmakere. Men vil ikke faget alltid være sårbart for finanskriser, kvartskrystaller og billige piratkopier fra Asia? Grossist Sigbjørn Berg tror den tiden er over.
– Urmakerens finmotorikk er etterspurt. Ikke minst i legemiddelindustrien og av produsenter som lager sonder, hjertemaskiner og andre småsaker til bruk i kirurgien. En urmaker trenger ikke lenger å bare jobbe med klokker.
