- Medlem
- 10. sep. 2009
- Innlegg
- 707
En søvnig by på sørvest-landet midt på 80-tallet. Jeg var 16 og kjørte en firetakts Honda CB100 som jeg hadde brukt alle sommerjobbpengene mine på å få noe livslyst i; borret til 125cc, portet topp, større ventiler, større dyser, trimluftfilter og trimpotte. Allikevel ble jeg frakjørt av enhver totakts hundrekubikker som hadde fått en tilfeldig runde med baufilen i en mørk kjeller. Tjuvlåningen av storebrors Kawasaki Z400 dempet fartssuget noe, men den var tung og treg. På en av mine nattlige turer med tjuvlånt sykkel ble jeg frakjørt av en liten rød 250. Jeg trodde jeg kjørte fort, men den smekre sykkelen med den velklingende og velduftende lille livsgleden av en motor smatt ifra meg i hårnalssvingene og forsvant i en sky av blårøyk. Det var en Suzuki T250 Hustler. Den ble kjørt (stort sett på bakhjulet) av en av de tøffe gutta i klassen til storebror. En Phil Lynott lookalike, 20 cm høyere enn alle andre i klassen og bart fra konfirmasjonen til i dag.
Etter det fikk totaktere en helt spesiell plass hos meg og det ble bare forsterket da storebror kjøpte Hustleren av Phil Lynott. Jeg overtok da hans andre prosjekt, en 1969 Suzuki T500. Problemet var at den kom i form av et assortert utvalg av deler spredd tilsynelatende tilfeldig i et stort antall esker og bæreposer. Det var ikke to deler som var festet til hverandre og han hadde kun selgerens ord på at den var noenlunde komplett. Dette var lenge før markedet for klassiske japanere var stort nok til at det var mulig å få tak i deler. Det ble sene kvelder med puslespill og girkassemontering etter prøve-og-feile-metoden. Læringskurven var bratt, men det skulle gå noen år med både Suzuki GT750, Yamaha SRX-6 og Guzzi T3 California før jeg faktisk fikk kjøre det som var min første egne tunge motorsykkel. Jeg skulle studere i Trondheim og mente at det rette transportmiddelet for den 1200 km lange turen var den gamle Suzukien jeg sikkert kom til å ha ferdig før reisen. Tankerekker som ender i slike beslutninger er dessverre blitt min bane.
Det gikk som det måtte gå. Allerede etter en time på veien oppdaget jeg at jeg ikke hadde bakbremser. Typisk nok ble dette oppdaget da behovet for bremser (og flaks og improviseringsevne) var størst. Flaks, improviseringsevne og en busk som så myk ut reddet situasjonen, men jeg var fremdeles bakbremseløs. Bolten som koblet bremsepedalen til wiren hadde ristet løs. Fortvilet så jeg meg rundt og ble som så ofte før overrasket over hvor mye nyttig man kan finne i grøftekanten. En rusten spiker ble ved hjelp av en stein bøyd til formålet og fungerte som bakbremsebolt helt til jeg solgte sykkelen. Neste ut var girkassen, nærmere bestemt femtegiret som opphørte å eksistere omtrent ved Notodden. En T500 drikker som en bryggesjauer og det hjalp lite å måtte kjøre i et lavere gir, selv om jeg prøvde å spare bensin ved å ligge i turbulensen rett bak lastebiler. En halv mil før Hamar gikk jeg tom for bensin og måtte dytte den fullpakkede sykkelen ned til Hamar sentrum. Der spanderte jeg på meg en reservekanne som ble stroppet på den allerede topptunge ekvipasjen. Fjerdegiret holdt til Dombås. Derfra og til Trondheim gikk det langsomt i 3. giret på en motor som strengt tatt fortsatt var under innkjøring. Nattestid med kun tidvis fungerende lys og kjøreklær som var mer tilpasset skiturer. Mørkt, vått og bikkjekaldt. Sjelden har en melkeglass med Whisky smakt bedre enn ved ankomst på hybelen.
Da vinteren kom oppdaget jeg at jeg ikke hadde noe sted å sette sykkelen. I et forbigående anfall av fornuft ble sykkelen solgt. Sukk! Jeg hater å selge motorsykler, men var ung og trengte pengene. I ettertid har jeg jevnlig og med stadig økende frekvens sjekket finn.no for å se hva som dukker opp av T500er. Jeg har fortalt meg selv at jeg ikke er i kjøpsmodus, men da jeg i forrige uke oppdaget en mistenkelig billig T500 fra mitt fødeår ble gamle minner om min første tunge motorsykkel vekket til live. Sykkelen stod i Fredrikstad og jeg skulle to dager senere dit i jobbsammenheng. Også dette gikk som det måtte gå. Timingen er redselsfullt dårlig (mer om det trolig innen en uke), men sykkelen og prisen var rett og slett for bra.
Etter det fikk totaktere en helt spesiell plass hos meg og det ble bare forsterket da storebror kjøpte Hustleren av Phil Lynott. Jeg overtok da hans andre prosjekt, en 1969 Suzuki T500. Problemet var at den kom i form av et assortert utvalg av deler spredd tilsynelatende tilfeldig i et stort antall esker og bæreposer. Det var ikke to deler som var festet til hverandre og han hadde kun selgerens ord på at den var noenlunde komplett. Dette var lenge før markedet for klassiske japanere var stort nok til at det var mulig å få tak i deler. Det ble sene kvelder med puslespill og girkassemontering etter prøve-og-feile-metoden. Læringskurven var bratt, men det skulle gå noen år med både Suzuki GT750, Yamaha SRX-6 og Guzzi T3 California før jeg faktisk fikk kjøre det som var min første egne tunge motorsykkel. Jeg skulle studere i Trondheim og mente at det rette transportmiddelet for den 1200 km lange turen var den gamle Suzukien jeg sikkert kom til å ha ferdig før reisen. Tankerekker som ender i slike beslutninger er dessverre blitt min bane.
Det gikk som det måtte gå. Allerede etter en time på veien oppdaget jeg at jeg ikke hadde bakbremser. Typisk nok ble dette oppdaget da behovet for bremser (og flaks og improviseringsevne) var størst. Flaks, improviseringsevne og en busk som så myk ut reddet situasjonen, men jeg var fremdeles bakbremseløs. Bolten som koblet bremsepedalen til wiren hadde ristet løs. Fortvilet så jeg meg rundt og ble som så ofte før overrasket over hvor mye nyttig man kan finne i grøftekanten. En rusten spiker ble ved hjelp av en stein bøyd til formålet og fungerte som bakbremsebolt helt til jeg solgte sykkelen. Neste ut var girkassen, nærmere bestemt femtegiret som opphørte å eksistere omtrent ved Notodden. En T500 drikker som en bryggesjauer og det hjalp lite å måtte kjøre i et lavere gir, selv om jeg prøvde å spare bensin ved å ligge i turbulensen rett bak lastebiler. En halv mil før Hamar gikk jeg tom for bensin og måtte dytte den fullpakkede sykkelen ned til Hamar sentrum. Der spanderte jeg på meg en reservekanne som ble stroppet på den allerede topptunge ekvipasjen. Fjerdegiret holdt til Dombås. Derfra og til Trondheim gikk det langsomt i 3. giret på en motor som strengt tatt fortsatt var under innkjøring. Nattestid med kun tidvis fungerende lys og kjøreklær som var mer tilpasset skiturer. Mørkt, vått og bikkjekaldt. Sjelden har en melkeglass med Whisky smakt bedre enn ved ankomst på hybelen.
Da vinteren kom oppdaget jeg at jeg ikke hadde noe sted å sette sykkelen. I et forbigående anfall av fornuft ble sykkelen solgt. Sukk! Jeg hater å selge motorsykler, men var ung og trengte pengene. I ettertid har jeg jevnlig og med stadig økende frekvens sjekket finn.no for å se hva som dukker opp av T500er. Jeg har fortalt meg selv at jeg ikke er i kjøpsmodus, men da jeg i forrige uke oppdaget en mistenkelig billig T500 fra mitt fødeår ble gamle minner om min første tunge motorsykkel vekket til live. Sykkelen stod i Fredrikstad og jeg skulle to dager senere dit i jobbsammenheng. Også dette gikk som det måtte gå. Timingen er redselsfullt dårlig (mer om det trolig innen en uke), men sykkelen og prisen var rett og slett for bra.
