Hjemme hos Montblanc og Minerva

På jakt etter linken mellom en tradisjonsrik kronograftilvirker og en pennemaker.

Den røde tråden er ikke så lett å finne som en kanskje skulle tro.

– De fleste som kommer hit spør om nettopp dette, sier Christian Lasalmonie. Han er markedsføringssjef for Montblancs klokkedivisjon. Jeg møter han i deres lokaler i Le Locle i Sveits, hvor den Richemont-eide tilverkeren har kjøpt en gammel prydvilla – og gravd seg ned i hagen for å få plass til deres økende antall urmakere.

Det samme som markedssjefen påpeker har jeg tatt meg selv å fundere i mange ganger. Hvorfor har ikke Montblanc og Richemont bare latt Minerva være i fred, som en frittstående produsent? Men, som jeg har lært er det nettopp det de har gjort. Og det har fått både positive og negative konsekvenser. Før jeg går nærmere inn på dette, la oss ta en gjennomgang av historien til begge merkevarer, samt deres felles historie.

Fra folkelig kronograftilvirker til haute horlogerie

Fortellingen starter i 1858 i Villeret, med Robert-brødrene som begynte å tilvirke lommeur i sitt familiehjem. Bedriften tikket avgårde. I 1902 måtte de flytte til større lokaler – rett over gaten, hvor virksomheten fortsatt pågår. Dette året ble også deres første egenproduserte kaliber unnfaget.

---

ANNONSE

---

Senere på 1900-tallet fikk hele fabrikken og merkevaren navnet «Minerva», oppkalt etter den romerske gudinnen for krig og håndtverk. Som et symbol på dette stemplet de alle sine urverk med en pil, ett av hennes verktøy.

I 1909 kom Minerva ut med sin første kronograf – naturligvis i form av et lommeur. Dette skulle blir deres merkevare. De ble etter hvert svært kjent for sine kronografer og leverte etter få år til militæret. Nevnte innovasjon ble fulgt opp i 1920 med verdens første integrert kronograf, i form av det manuelle kaliberet 13.20. Dette urverket produseres fortsatt hos Minerva i dag, men nå under navnet 13.21. Selv om dette snart er et 100 år gammelt design er nåværende utgave svært likt. Det eneste som er oppgradert er tannhjulenes giring og noe av materialvalget, et håndfast bevis på en opprinnelig god gjennomførelse.

Som produsent holdt Minerva ut gjennom både verdenskriger og kvartskrisen. Fabrikken har vært i kontinuerlig drift siden oppstarten, og er sånn sett en av få. Noen gigant ble de derimot aldri, i motsetning til deres nabo i Saint-Imier-dalen: Longines. Likevel gikk det videre for merkevaren. Kronografene deres var populære i alt fra idrett, på håndleddet til piloter og på dashbordet i rallybiler.

• 

• 

På 90-tallet hadde det blitt roligere hos Minerva. Kundene som en gang hadde flokket til dem for mekaniske kronografer hadde gått over til digitale – og sjelløse – løsninger. Likevel fortsatte produksjonen av fantastiske håndopptrukkede ur. Modellen Pyhtagore er et eksempel på dette. Denne referansen huser et annet kjendisurverk fra Minerva: Kaliber 48, som ble utformet etter det gylne snitt i 1943. Flotte greier.

I 2001 kjøpte Richemont hele Minerva og i 2007 ble Montblanc tildelt det gamle manufakturet. Merkene har til dels blitt hold separert geografisk, men ikke i markedsføringen – kanskje noe til forvirring hos kunder. Samtidig har Minerva også klatret oppover på den horologiske stigen og blitt mer ekslusivt enn tidligere, dog uten sitt eget navn på skivene av urene de produserer.

For et par år tilbake kom Davide Cerrato på banen hos Montblanc. Han var en personene bak Tudors virkelige tilbakekomst og den svært suksessfulle Black Bay-serien. At noe av den samme filosofien som ligger bak Black Bay nå kan sees hos Montblanc er det liten tvil om.

En fot i alle segmenter

Dagens kolleksjon er tredelt. Kjernen er basert på ur priset under 5.000 sveitsiske franc. Her brukes som oftest Sellita-baserte urverk – både kvarts og mekanisk. Over dette finner vi såkalt «manufacture», som er ur utviklet og produsert av Richemont og Montblanc selv. Her produseres Richemont sentralt det meste, mens Montblanc setter urene sammen i sine lokaler i Le Locle. På toppen er Minerva i Villeret, hvor alle referansene som kommer ut dørene koster over 25.000 sveitsiske franc. Hos sistnevnte er hele urverket og finisjen håndlaget. Vi snakker altså skikkelig høyhorologi. På denne måten har Montblanc på kort tid satt sine føtter i alle segmenter. Ja, selv smartklokker har de prøvd seg på.

Les om da Montblanc lanserte en rem du kunne koble til telefonen her.

Montblancs viktigste prioriteringer nå om dagen er å skape en klar segmentering mellom sine kolleksjoner, samt bygge såkalte «hero products». Dette er kultproduktene som en gjerne umiddelbart forbinder med gitt merkevare. Et eksempel på dette er Tudors Black Bay-serie. For Montblancs del er dette per dags dato modellen Geosphere (til venstre i bildet ovenfor).

Ovennevnte prioritering med tanke på segmentering er spesielt interessant. Det er ikke bare Montblanc som den siste tiden har sett seg nødt til å konsolidere deres mange referanser og kolleksjoner. I stedet for et endeløst utvalg av kassestørrelser, skiver og komplikasjoner prioriteres det nå en klar segmentering mellom delene av utvalget. Det har betyr at mange overfløde modeller har blitt tatt vekk fra hyllene. For Montblanc vil dette være et viktig steg i å vise hvordan de skiller seg ut blant konkurrentene, spesielt ovenfor nye kunder.

La oss ta en titt på hva det ovennevnte betyr i praksis ved å besøke de to forskjellige fabrikkene.

Montblanc Manufacture i Le Locle

Den lille byen Le Locle ruver 1.000 meter over havet, tett opp mot den tyske grensen i den nord-vestlige delen av Sveits. I flere århundrer har byen huset en mengde urmakere: Tissot, Zenith, Zodiac, Ulysse Nardin og Mido – for å nevne noen. For Montblancs del foregår tre primæraktiviteter her: Design, montering og testing. Vi ble vist gjennom hele prossesen, fra drodling av prototyper til testing av ferdigstilte ur.

• 

• 

I 1858- og Heritage-kolleksjonen lånes det mange elementer fra Minervas gamle arkiver, noe som er artig for en entusiast å se. Dette flyter også over til andre deler av Montblancs utvalg. De satser på konvensjonelle og enkle kasseformer, med klare retroinspill på skivene. Dette året har de allerede eksempelvis lansert flere modeller med lakserosa skiver. De ansatte i designavdelingen var også ivrige på å peke ut indeksinkrementene på noen av kronografene, som var speiselt markert for hvert tredje minutt. Hvorfor? Fordi slik kunne du holde oversikten på hvor mye du måtte betale for telefonsamtalen din – i gamle dager.

Som nevnt foregår brorparten av produksjonen gjennom Richemont sentralt. Primærfunksjonen til urmakerne i Le Locle er dermed å gjennomføre montering og testing før urene pakkes inn for videresending til forhandlerne.

Les om da Montblanc Collection Villeret Tourbillon Cylindrique Geosphères Vasco da Gama stjal showet under SIHH i 2015 her.

Monteringen av urene innebærer sammensetting av kasse, uverk, skive og visere fra de forskjellige Richemont-leverandørene. Det hele gjøres i svært moderne lokaler og urene testes grunding før levering: Vannresistens, antimagnetisme, temperaturforandringer, samt knall og fall. For ikke å glemme nøyaktighet. Montblanc benytter seg ikke av sertifiseringer fra tredjeparter, som COSC, men ifølge dem selv er deres tester minst like grundige.

Minerva i Villeret

Det er i Villeret den mest imponerende urmakerkunsten i dag foregår. Her holder som sagt Minerva til. Opplegget har fått et passende navn – som tegner om nettopp dette – under Richemont-paraplyen: Institute Minerva de Recherce en Haute Horlogerie.

• 

• 

I all hovedsak har Minerva fått bestå som en tradisjonsrik tilverker. Det er åpenbart fra første steg inn i bygningen. Gamle maskiner står fortsatt i de mange små produksjonslokalene. De moderne møblene fra Le Locle er her byttet ut med godt brukte urmakerbord i tungt gammelt trevirke. Elektriske verktøy er byttet ut med håndverktøy. På mange måter er det som å gå fra en tannlege til en tømrer – bare her med hakket mer finesse. Villeret står igjen som et levende museum og til tross for et beskjedent ytre skjer det horologisk magi på innsiden.

– Alle Minerva-urverk er og vil alltid være håndopptrukket. Ingen automatikk, understreker guiden.

Kombinasjonen av ambisiøs haute horlogerie, gamle metoder og håndverk, betyr at Minerva har begrenset seg selv produksjonsmessig. Kun omkring 350 urverk produseres årlig. Til gjengjeld gjøres hele urverket in-house. Selv balansefjæren produseres innenfor egne vegger, noe kun få andre gjør (Rolex, Patek Philippe og A. Lange & Söhne, for å nevne noen).

Sistnevnte er en svært kompleks del av urmakeriet. Hele 7 år tok det Minerva å utvikle en metode som sikret en perfekt spiral. Når selve fjæren er ferdigprodusert festes den til balansehjulet, som i tur manuelt justeres for riktig slagrytme mot en referanse på et dedikert verktøy.

Kun de mikroskopiske skruene som holder delene på plass og urverkets juveler er anskaffet fra utsiden. Ut dørene i Saint-Imer-dalen kommer det med andre ord mikromekanikk som med rette kan kalles in-house.

Fra basemetaller til røff maskinering. Fra CNC til håndfinisjering. Alle steg gjøres i hvert sitt rom, med hver sin nye eller gamle maskin i Villeret. I hver avdeling jobber det kun en håndfull urmakere, med sine spesialiserte arbeidsområder.

• 

• 

Urverkets siste stopp er avdelingen hvor alle delene skal monteres.

– Andre steder er alt klargjort til dette steget. Men, hos oss setter én urmaker alltid sammen uret, polerer og gjøre alle siste justeringer, fortsetter guiden.

Ferdigstillingen kan ta alt fra to dager til to uker for de mest kompliserte urene. Resultatet er – som du kan se nedenfor – intet annet enn fortryllende.

En vesentlig ting sitter jeg igjen med når jeg tenker tilbake på besøket hos Minerva: Bedriftens åpenhet. Det samme gjelder visitten hos Montblanc i Le Locle. Hva enn jeg spurte om fikk jeg et ærlig svar tilbake. Det virket som at det ikke var noen skyggelegging – som kanskje andre deler av industrien er kjent for.

Eksempelvis var jeg personlig svært nysgjerrig på hva Minerva hadde i safen. De ansatte fortalte at bygningen snart skulle huse et museum, men at dette ikke var klart enda. Jeg enset dermed at det muligens var noen skikkelig vintage-godbiter på is her. Da jeg forespurte om å få titte, tok det bare minutter før hele bordet var dandert med svært sjeldne referanser. Gjestfriheten skulle det ikke stå på. Det er utvilsomt at Richemont har skjønt at denne åpenhetet er helt essensiell i å kunne selge merket til entusiastene.

Den røde tråden

En analogi jeg har funnet passende for forholdet mellom disse to merkevarene er pilen: Styrefjærene på enden er Montblancs andre businessområder. Selve hoveddelen – treet – er Montblancs klokkedivisjon. Pilspissen er Minerva. Og det er med Minerva de ønsker å penetrere klokkemarkedet. Gjennom dette besøket ble det åpenbart for meg at Minerva er skarp nok til å fylle den rollen. Derimot vet jeg ikke om Montblanc har det som trengs for å gi nok tyngde bak pilspissen. Det er litt for mye fjær på enden, med en mangel på substans. Fortsatt er det noe som ikke vekker nok følelser ved flere deler av kolleksjonen.

Derimot handler dette kun om merkevare. Realiteten er at Minerva ikke har mer med Montblanc (historiemessig) å gjøre enn dagens Panerai har med den versjonen av merket vi kjenner fra 40-tallet. Slik er det med mange av merkene i dagens marked. De er merkevarer – og historien er merkevarebygging. Så hvorfor har så mange reagert på akkuratt Montblancs oppkjøp av Minerva? Personlig tror jeg det er grunnet Montblancs primæraktivitet: Produksjon av penner (og annet stæsj). Forbrukerne sliter med å se den røde tråden. Naturlig nok er det opp til Richemont å tegne denne opp. Men, eksempelvis har Montblancs nettsider fryktelig lite informasjon om deres to historier. Ei heller noen forklaring på kolleksjonen slik vi ble forklart tidligere i denne teksten.

Likevel er det en helt klar rød tråd vi kan observere: Sansen for håndtverk. Kvalitet. En respekt for historie. Og pasjon. Begge merkevarer viser dette. Et luksusmerke fra Tyskland skulle til for at et lite sveitsisk manufaktur skulle blomstre til haute horlogerie. En slags påtvunget symbiose.

Richemont kunne ha kjøpt opp Minerva og beholdt de som frittstående merkevare. I stedet integreres den historiske produsenten med nykommeren som ønsker seg inn i markedet. Og her tror jeg vi kommer til kjernen av dette valget: Det er mer sannsynlig for markedspotensiale med Montblanc som kjent merkevare enn Minerva alene. Totalt sett passet nok det bedre i Richemonts portefølje. La oss ikke heller glemme at Montblanc som klokkemerke er relativt nytt. De er utvilsomt villige til å kjempe for anerkjennelsen.

Mer nysgjerrig? Ta en titt på Montblancs hjemmesider. Sjekk også ut bildekarusellen under for flere bilder fra visitten.

---

ANNONSE

---