Lik Tidssonen.no på Facebook og hold deg oppdatert på siste nytt fra urenes verden!
Og ikke bare det – hvorfor må de være flere tiår gamle? Ofte får jeg dette spørsmålet. Det er ikke bare et legitimt spørsmål, det er også et godt spørsmål. Jeg har jo grublet på dette selv også. I mitt første blogg-innlegg skal jeg prøve å svare på dette. Og siden jeg liker gamle klokker, skal jeg prøve å sette det hele i et historisk perspektiv.
Som de fleste vet, forventet man at mekaniske klokker skulle gå en hurtig død i møte da quartz-klokkene ble introdusert for fullt på begynnelsen av åtti-tallet. Sveitserne hadde sovet i timen og kom på banen for seint. Japanerne ble så og si enerådende med sine billige og nøyaktige quartz-klokker, de tradisjonelle sveitsiske produsentene forsvant en etter en. Riktignok reddet de seg inn med Swatch-konseptet, men det er en annen historie.
Fra slutten av åtti-tallet og utover på nitti-tallet var mekaniske klokker noe for svært spesielt interesserte. Hvorfor i all verden skulle man kjøpe en unøyaktig mekanisk klokke som enten måtte trekkes eller holdes i bevegelse, og som attpåtil måtte vedlikeholdes av en urmaker med jevne mellomrom? Og det til en pris som gjerne var mange ganger høyere enn for en quartz-klokke?
Disse holdningene var rasjonelle da, til dels også nå. Det er viktig å huske på at klokkene på denne tiden hadde følgende primærfunksjon: Vise tiden så nøyaktig som mulig og helst uten at brukeren trengte å trekke den så altfor ofte. Resultatet av dette var at sveitserne opprettet en egen organisasjon som sertifiserte klokkene for nøyaktighet (Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres, forkortet COSC). Samtidig ble de automatiske urverkene som allerede var blitt utviklet på 1700-tallet perfeksjonert da armbåndsurene ble allemannseie etter første verdenskrig. I tillegg til åpenbare ting som design, var det i hovedsak disse to tingene som drev utviklingen og konkurransen mellom produsentene av armbåndsur.
ANNONSE
Så kom quartz-klokkene og revolusjonerte hele industrien. Man utviklet en teknologi som gjorde at man for en billig penge kunne levere klokker som ikke bare var like nøyaktig som de beste mekaniske urverkene. De gikk og gikk, gjerne i årevis uten at eieren trengte å gjøre noe som helst, bortsett fra å få skiftet batteri når klokka stoppet. Et formidabelt paradigmeskifte med andre ord. Den mekaniske klokka ble erklært død og begravet. Klokker gikk fra å være noe man brukte månedslønner på til å bli en forbruksvare.
Hva har skjedd? Hvorfor er det slik at mekaniske klokker har hatt en renessanse siden slutten av nitti- og begynnelsen av totusen-tallet? Det er skrevet sider opp og sider ned om akkurat dette. Selvsagt har nostalgi noe å si her, men slik jeg ser det skyldes mye den digitale revolusjonen og ikke minst utbredelsen av digitale klokker i alle dingsene vi omgir oss med. Det å vite hva klokka er betyr ikke nødvendigvis at du må ha noe på armen. Nesten uansett hvor man er kan man heve hodet, se seg rundt, og sannsynligheten er stor for at du enten ser hva klokka er eller at du har et eller annet innenfor en armlengdes avstand som kan fortelle deg hva den er. Mobiltelefonen, komfyren, dashbordet på bilen, TV-en, Get-boksen. Listen er lang. Klokkens primærfunksjon som tidsmåler og tidsviser er blitt mer og mer borte. For mange har klokka blitt et smykke, noe du kjøper sammen med den nye buksa og genseren, men ikke for alle skal det vise seg.
Og det er her den teknisk interesserte mannen kommer inn i bildet. Ja, for det er stort sett menn som interesserer seg for mekaniske klokker. Jeg tør dessuten påstå at teknisk utdannede menn, gjerne ingeniører er i flertall. Tidsvisningen har blitt irrelevant, det er urverket som er hovedfokuset for disse brukerne (I rettferdighetens navn skal det nevnes at det finnes forfengelige mannfolk også. De kjøper mekaniske klokker, men ofte fordi de har noe å kommunisere til andre vedrørende sin egen status og lønnsslipp. Det er merket og ikke klokka som er viktig. Men det er ikke disse jeg snakker om her).
For mange klokke-interesserte er det tekniske aspektet interessant nok, og det er spennende å følge med på den horologiske utviklingen. Produksjonsmulighetene man har i dag gjør at man kan utvikle komplikasjoner og klokker man bare kunne drømme om for 50 år siden.
Men for noen av oss er ikke dette nok, vi er like interessert i den historiske utviklingen. Det er noe veldig fascinerende å se hvordan armbåndsuret har utviklet seg fra å være en i hovedsak skjør gjenstand til å bli et essensielt verktøy som har vært både i verdensrommet og på de største havdyp. Når det er sagt, var ikke armbåndsuret noen «skjør gjenstand» i sin spede begynnelse, men det skal jeg komme tilbake til.
Alt dette skjedde i løpet av førtiårsperiode, fra ca. 1940 frem til 1980. I tillegg fikk man design-klassikere på rekke og rad i denne perioden. Veldig mange moderne klokker vi ser i dag kan spores tilbake til en eller annen modell fra denne tiden.
Her tror jeg vi er ved essensen av det som gjør meg så fascinert av gamle armbåndsur. En fantastisk utvikling i teknologi, design og bruksområder innenfor en relativt kort tidsperiode.
La oss eksempelvis se på hva som skjedde i utviklingen av urverkene. Selv om mange av de viktigste oppfinnelsene skjedde før andre verdenskrig, var det i etterkrigstiden vi så perfeksjoneringen av automatiske urverk, støtsikrede balansehjul, dobbelkronografer og trykktestede kasser. Den største innovasjonen var muligens utviklingen av den automatiske kronografen på slutten av seksti-tallet. Dette hadde vært en utfordring i mange år, og måtte til slutt løses gjennom et storstilt samarbeid som involverte noen av de største sveitsiske urprodusentene. Litt morsomt er det da at det muligens var Seiko som var først ute med et automatisk kronograf-urverk. Men ikke alle er enige, og diskusjonen går fortsatt den dag i dag.
I denne perioden så man også fremveksten av de profesjonelle klokkene eller verktøyklokkene; klokker tiltenkt piloter, bilførere, dykkere, seilere, ingeniører og militært personell. Går man litt lenger tilbake i tid er dette forståelig. Det er rimelig grunn til å hevde at de første armbåndsurene så dagens lys på slutten av 1800-tallet, da som et lommeur festet til armen med ei lærreim og brukt av soldatene under Boer-krigen. Rasjonalet var muligheten å kunne lese av tiden samtidig som man var aktiv i felten. Man kan derfor hevde at helt fra starten var armbåndsuret et resultat av behovene til en profesjon, i dette tilfellet soldaten. Det var først etter Boerkrigen og til dels andre verdenskrig at armbåndsuret ble vanlig blant sivilister. Disse klokkene måtte da tilpasses det sivile liv, og ble både mindre, skjørere og ikke minst tilpasset tidens motebilde.
Dette bringer meg videre til designet. Generelt kan man si at etterkrigstiden bar preg av at designet skulle følge funksjonen. Design-utviklingen innenfor armbåndsur var intet unntak, og det gjaldt spesielt for verktøyklokkene. Et dykker-ur fikk fort store lettleselige tall, gjerne med radioaktivt luminerende materiale. Heldigvis utviklet man en erstatning til det radioaktive materialet på slutten av 50-tallet, og klokker etter det kunne brukes uten frykt for forgiftning. De hadde ofte en roterende bezel-ring for å kunne kontrollere tiden man var under vann. Kassene var trykk-testet og vanntette, gjerne ned til 100, 300, 500 og etterhver helt ned til 600 meter. Pilot-klokkene var som regel kronografer (vanlig tidsavlesning og stoppeklokkefunksjonalitet), hvor bezel-ringen ofte satt fast med en såkalt tachymeter-skala for avlesning av hastighet. Ingeniørklokkene hadde regnehjul og var i realiteten både klokker og kalkulatorer. Men man designet dress- og pen-klokker også. Disse var ofte mindre i størrelse, preget av reine linjer og som regel uten kronograf-funksjonalitet (her finnes unntak men det får være tema for et fremtidig innlegg). Målsetningen var å få disse tynne også, slik at de kunne smyge seg under skjortekanten. Kobler du alt dette med klassisk femti-, seksti- og sytti-tallsestetikk treffer det ikke bare det rasjonelle hos meg men også det emosjonelle. Som dere skjønner ligger nostalgien og lurer i bakgrunnen her.
Så der har vi det. Jeg er glad i gamle klokker. Og nå er jeg så heldig at jeg skal få min egen blogg her på Tidssonen hvor jeg skal få skrive sider opp og sider ned om min lidenskap. Hvis dere lurer på hva jeg skal fokusere på er svaret derfor enkelt: Gamle klokker fra andre verdenskrig og frem til quartz-revolusjonen på begynnelsen av åtti-tallet, med fokus på teknologisk utvikling, spennende bruksområder og ikke minst, klassisk design. Jeg ønsker å skrive om klassikerne og de klassiske merkene, men ønsker også å ta frem de mer ukjente klokkene. Forhåpentligvis vil dere oppdage nye spennende klokker som dere kan forelske dere i, enten på grunn av bruksområdet, urverket eller innovative design-løsninger. Eller kanskje alle tre på en gang?
Til slutt må vi ikke glemme at det er noe eget å ha et stykke horologisk historie på armen.
ANNONSE
«Omega Speedmaster Professional fra 1966. Fortsatt i produksjon, koster like mye som en Apple Watch Edition, men trenger ikke programvareoppdateringer.» Siden Omegaen ikke har program blir det vel litt søkt å sammenligne oppdateringsbehov med en armbånds pc? «Kan ikke oppdateres/vil aldri få nye fuksjoner i fremtiden» ville kanskje vært mer relevant?