Urverket som motoriserte luksussportsklokkene fra alle «de tre store».
Om 1970-tallet skal omtales som kvartskrisen eller kvartsrevolusjonen avhenger nok litt av hvem du spør. Sveitsere flest vil nok favne om førstnevnte, for 70-tallet markerte starten på en æra som var nær å utrydde landets kulturarv innen mekanisk urmakeri en gang for alle – utkonkurrert på både pris og nøyaktighet av den moderne kvartsteknologien.
De neste tiårene viste seg tøffe for mekaniske urverksprodusenter, og mangt et ærverdig selskap måtte kaste inn håndkleet i kampen mot den elektroniske revolusjonen. Veien frem til nåtidens renessanse og stadige gjenoppdagelse av mekanisk klokkekunst skulle vise seg lang og krevende. Ett urverk får imidlertid mye av æren for at «de tre store» – Audemars Piguet, Patek Philippe og Vacheron Constantin – ja sågar mekanisk urmakeri som helhet, overlevde perioden. Kaliber 920 fra «urmakernes urmaker» – Jaeger-LeCoultre.
Royal Oak, Nautilus og 222
Da Audemars Piguet lanserte den Gerald Genta-designede «Royal Oak» i 1972, visste ingen hvilken enorm innflytelse den skulle få. Sammen med Patek Philippes «Nautilus» – som ble designet av samme mann og kom på markedet noen få år senere – ble de selve definisjonen på kategorien luksussportsklokker, revolusjonerende som de var. Også Vacheron Constantin kastet seg på trenden med «222» som kom i 1977 (i anledning merkets 222-årsdag) og som er en forløper til dagens «Overseas»-kolleksjon.
Likheten mellom de tre klokkene strakk seg imidlertid utover det ytre. For å drive tidsvisningen var det nemlig samme urverket som ble benyttet på innsiden. Det 1967-lanserte og meget slanke kaliber 920 fra Jaeger-LeCoultre.
ANNONSE
Da Jaeger-LeCoultre lanserte urverket, som ble unnfanget av Jaeger med økonomisk støtte fra de andre, var det verdens tynneste selvtrekkende (automatiske) urverk. Med en diameter på 26 millimeter og en høyde på kun 2,45 millimeter er det faktisk fortsatt verdens tynneste selvtrekkende verk med konvensjonell rotor – kun forbigått av urverk med mikro- eller perifert montert rotor.
Det slanke konstruksjonen gjorde urverket perfekt for den nye kategorien sportsklokker. Slankt nok til at klokkene kunne ha et elegant ytre, samtidig som brukeren også fikk den praktiske selvtrekkende egenskapen med på kjøpet.
JLC 920 – AP 2120 – PP 28-255 – VC 1120
Som produsent av urverk er det få – om noen – som kan vise til en like rikholdig historie som Vallée de Joux-baserte Jaeger-LeCoultre. De var blant de aller første som samlet flere deler av urmakerkompetanse under ett tak og det har resultert i langt over tusen patenter og mange hundre ulike urverk. Mange laget nettopp for andre produsenter, hvis navn har nådd høyere på den horologiske himmelen enn den «hviskende» urverksprodusenten selv.
Kaliber 920 (som aldri ble benyttet i noen av Jaeger-LeCoultres egne klokker) ble levert til de tre selskapene som ébauche. Merkene gjorde derfor mye av dekorering, montering og justering av verkene – og som normalt fikk verket derfor også egne navn fra de ulike produsentene. I baseversjon var det 2120 hos Audemars Piguet, 28-255 hos Patek Philippe og 1120 hos Vacheron Constantin. Det betyr at kaliber 920 er eneste urverk som er benyttet av samtlige tre selskaper – og hos både Audemars og Vacheron er moderne (og nå helt egenproduserte) varianter fortsatt i bruk, som et stødig testament på kvaliteten.
Og nettopp produksjonskvaliteten og (ikke minst) montering og justering av hvert urverk, gjort av høyst kompetente urmakere hos de ulike merkene, har også påvirket prestasjonene i positiv forstand. Tradisjonelt sett vil et såpass tynt urverk kunne lide på nøyaktigheten – både på grunn av krafttapet som oppstår mellom løpeverk/balansen og den beskjedne frekvensen på 19.800 halvsvingninger per time. Originalen – og også de mange ulike derivatene fra kaliber 920 – har likevel vist gode resultater gjennom sin levetid, mye på grunn av finjusteringen av hvert enkelt verk.
Modernisering og videreutvikling
Baseurverket har i tillegg vært gjenstand for en rekke moderne oppgraderinger, med eksempler som endring av profil/polering på tennene i tannhjulene (for å optimalisere kraftoverføringen), balansehjul av GyromaxSi (silisium), samt andre varianter av moderne materialer i gangen og balansen for øvrig. Slike moderniseringer er også grunnen til at urverket fortsatt finnes i flere klokker fra både Vacheron Constantin og Audemars Piguet den dag i dag.
Det slanke urverket viste seg også som en meget anvendelig base for å bygge på ytterligere komplikasjoner, samtidig som urverkets totale høyde forble slank. Mest kjent er varianter med evighetskalender som har vært hyppig brukt av både Audemars Piguet og Vacheron Constantin gjennom flere tiår. For førstnevntes del det tok det nemlig tid før Royal Oak fikk skikkelig vind i seilene og ble den suksessen vi kjenner den i dag. Selskapets Quantième Perpetuel-klokker ble imidlertid høyt verdsatt av kundene i de kritiske 70- og 80-årene, og mange peker på evighetskalenderen ref. 5548 som klokken som reddet Audemars Piguet fra kvartskrisen. Også den med Jaeger-LeCoultres 920 som hovedmotor.
Hvorvidt kaliber 920 skal få hele æren for å ha reddet mekaniske armbåndsur fra de evige jaktmarker skal man kanskje være forsiktige med å påstå. Men det slanke selvtrekkende mesterverket fra Jaeger-LeCoultre spilte utvilsomt en viktig rolle i en tid som nesten brakk ryggen på en hel industri. Udiskutabel er derfor kaliber 920s plassering – høyt på stjernehimmelen blant tidenes viktigste urverk.
ANNONSE
