Nye størrelser, materialer og komplikasjoner er kulepunktene for årets slipp.
Da IWC avduket nye Ingenieur 40 i 2023, mente mange at merket var for sent ut til «sportsklokker med integrert lenker»-festen. Med den Gérald Genta-designede Ingenieur SL fra 1976 i arkivet, hadde det Schaffhausen-baserte selskapet lenge vært på åpent mål, men likevel surret Ingenieur-familien bort på mer eller mindre vellykkede sidespor.
Tidsbruken før «relanseringen» av SL-utgaven ble forklart med at IWC ikke hadde råd til å bomme med så mye som en fasett. Med Evelyna Genta på laget gjorde Ingenieur 40 også en brakdebut, hvor publikums eneste ankepunkt var sifrene på prislappen og antydning til ventelister. Strategien om at Ingenieur skulle brukes for å løfte IWC på prestisjestigen virket med ett åpenbar.
Selv om hypen rundt klokker fra corona-årene har avtatt, har Ingenieur blitt en suksess og bestselger for IWC. Nå utvides de fem eksisterende med syv nye familiemedlemmer – og med nye materialer, størrelser og komplikasjoner økes valgmulighetene betydelig.
Industriell arv
I min tidligere artikkel, hvor jeg gikk tett på nye Ingenieur 40, omtalte jeg historien til Ingenieur som både uoversiktlig og rotete. Det gjelder enda, men modellserien virker nå å ha funnet sin moderne vei som luksussportsklokke. Borte er modellene som så mot den opprinnelige ref. 666 og likeså de som ble unnfanget i tiden hvor bulkete macho-klokker var det heiteste i markedet.
ANNONSE
Som navnet antyder var imidlertid Ingenieur opprinnelig ment som en robust hverdagskompanjong for ingeniører og teknisk personell, som trengte anti-magnetiske egenskaper i sitt arbeid. I sin moderne form er fokuset utvilsomt litt endret mot det luksuriøse, men man går fortsatt aktivt inn for å beholde et litt røffere og mer industrielt ytre enn det man finner på både Nautilus og Royal Oak.
Ingenieur Automatic 35
Den bokstavelig talt minste nyheten denne gangen er Ingenieur Automatic 35. Modellen, som retter seg både mot kvinner og menn, tar med seg alle karakteristikkene fra sitt større søsken, men i forminsket form og hvor de ytre målene tikker inn på 35 x 9,4 millimeter. Det er 1-2 millimeter mindre enn mange hadde spådd (og kanskje håpet) på forhånd.
Alle med erfaring fra design vet imidlertid at å øke eller minske størrelsen på noe, samtidig som proporsjoner og uttrykk skal forbli likt, ikke alltid er en enkel øvelse. Det ble også behørig understreket under presentasjonen, og er noe selskapet har lagt mye arbeid i å få riktig. CEO Chris Grainger-Herr påpekte også at formålet er at de mindre størrelsene skal gi den riktige «Ingenieur-følelsen» rundt håndleddet, på tross av sin nettere innpakning.
To utgaver i stål, med henholdsvis sølvhvit eller sort skive, får selskap av en utgave i 5N gull og alle utgavene deler det velkjente og karakteristiske mønsteret på tallskiven. Felles er også øvrige designelementer, med unntak av innpakningens materiale, herunder valget om polerte midtledd på den integrerte lenken.
På Ingenieur Automatic 40 valgte man å beholde en innerkasse av bløtjern, slik de originale hadde for å skjerme mot magnetisme. Med moderne materialer i urverkene var det strengt tatt ikke lengre på grunn av nødvendighet, og i Automatic 35 har man heller valgt å gå for innsyn til mekanikken gjennom safirglass i baklokket.
Titter man inn vil man finne IWC kaliber 47110, som byr på 42 timers gangreserve. I skrivende stund vites lite om urverket, annet enn at det oppgis å være et nytt «manufaktur-urverk» med 4Hz frekvens, som etter hva jeg forstår også denne gangen er utviklet i samarbeid med Val Fleurier.
Slankeoperasjonen treffer uansett blink på samtlige av modellene, som alle ser strålende ut på litt mindre håndledd. Endelige norske priser er ikke bekreftet i skrivende stund, men foreløpig ser stålmodellene ut til å havne på 134.000 kroner, mens helgullvarianten hopper til hele 495.000 kroner. Spesielt sistnevnte oppleves dessverre i overkant drøyt.
Ingenieur Automatic 40
I den opprinnelige 40 millimeter store størrelsen kommer også to utvidelser, som legger seg som et tillegg til de nåværende fem eksisterende variantene (hvorav fire er i stål og en i titan).
Først ut er en utgave i stål med grønn tallskive, hvor visere og indekser får innslag roségull. Klokken er direkte inspirert av den kommende F1-filmen, som ligger an til premiere i slutten av juni og lyder derfor navnet Ingenieur Automatic APX.
I filmen bruker hovedpersonen «Sonny Hayes», spilt av Brad Pitt, en modifisert og grønnskivet Ingenieur SL 1832, og hvor fargen skal være nært knyttet opp mot racinghistorien i familiedynastiet til den fiktive Hayes.
Utover nye farger er oppskriften identisk med stålvariantene vi allerede kjenner. Det betyr en kasse som måler 40 x 10,8 millimeter og hvor man under baklokket finner IWCs selvtrekkende 32111. Urverket omtales som et manufakturkaliber, men skal være utviklet/produsert i tett samarbeid med Richemont-eide Val Fleurier.
Klokken vil bli lansert i et begrenset opplag på 1000 eksemplarer og veiledende pris skal ligge på 168.000 kroner, som er 16.000 riksdaler over hyllevariantene (med mindre en ryktet prisjustering rulles ut i dag).
Den andre nyheten i 40 millimeters størrelse byr på urkasse og lenke i helgull, kombinert med en sort tallskive. Materialet, og herunder tyngden på gullet, endrer klokkens opplevelse rundt håndleddet ganske dramatisk, selv om designet og målene på papiret er helt likt.
Modellen seiler opp som min personlige favoritt i hele Ingenieur-familien, med en fantastisk tilstedeværelse og hvor den sorte tallskiven matcher perfekt med den duse overflatebehandlingen på gullet. Det hele brytes opp av polerte flanker på både bezel, kasse og lenke. Det skaper en effekt som understreker designet, samtidig som klokken beholder et ujålete preg. I den grad det kan sies om en klokke i helgull.
Dessverre ser Ingenieur Automatic 40 i gull ut til å havne på 608.000 norske kroner. Det er useriøst mye penger for en trehånds-klokke med et masseprodusert urverk på innsiden, men dessverre i tråd med strategien man valgte for stålmodellen da den ble lansert. Nemlig å plassere klokken (til dels godt) over sammenlignbare modeller fra prestisjemerker som Rolex og Omega.
Ingenieur Automatic 42
Med sine 42 millimeter i diameter (og en høyde på 11,6 millimeter) går Ingenieur Automatic 42 i sort zirkoniumoksid-keramikk inn som familiens hittil største. Den lette vekten og fargen på materialet gjør likevel sitt til at klokken ikke oppleves vesentlig større enn stålutgavene, som måler 2 millimeter mindre.
Grainger-Herr understreket at overflatebehandlingen/finisjen på klokken var spesielt viktig for selskapet å treffe på, ettersom keramikk fort kan fremstå litt kjip og plastikk-aktig. Materialets beskaffenhet gjør det også vanskeligere å polere og behandle, sammenlignet med konvensjonelle metaller.
Suksessoppskriften ble derfor en nøye kombinasjon av børstet finisj, sandblåsing og polering, som virkelig har blitt svært vellykket. Keramikkutgaven representerer samtidig på noe helt nytt i kolleksjonen, hvor materialet gjør at den skiller seg markant fra både stål-, gull- og titanutgavene.
IWC selv peker på utfordringene det var å få klokken vanntett til 100 meter, gitt materialets porøse egenskaper når man presser delene sammen med skruer. Dette har man løst med en indre ring av titan, som bezel og baklokk skrus direkte inn i. Ringen av titan har videre en «integrert» pakning som, sammen med trykket fra skruene, sikrer nødvendig tetthet.
På innsiden har man denne gangen valgt selskapets eget 82110, som prestisjemessig kanskje kan sies å ligge et knepp over 32111. Blant de tekniske detaljene verdt å nevne er deler av zirkoniumoksid-keramikk, Pellaton-opptrekksmekanisme og en gangreserve på 60 timer. Alt synlig gjennom et sotet safirglass i baklokket.
Med kasse, og ikke minst lenke, av keramikk, løftes også prisen ganske betydelig og norsk veiledende pris er satt til 254.000 kroner.
Ingenieur Perpetual Calendar 41
Som nytt teknisk familieoverhode avsluttes nyhetsslippet med Ingenieur Perpetual Calendar 41. Modellen leveres i første omgang i stål med blå tallskive – og underskiver som følger samme fargekode.
Under min samtale med Grainger-Herr forklarte han at man siktet på en evighetskalender som skulle være lettlest og elegant for brukeren, mer enn at den skulle være prangende eller skille seg ut på bilder og sosiale medier. Det har også selskapet lyktes godt med, for på litt avstand kan fort den tekniske godbiten passere som en helt vanlig Ingenieur.
Studert litt nærmere vil man imidlertid finne at kassen har vokst både i bredden og høyden, og sammenlignet med Automatic 40 økes sistnevnte med 2,6 millimeter til 13,4 millimeter. Det merkes litt på håndleddet, selv om IWC forklarer at det er gjort en innsats for å holde klokken så slank som mulig. Med en riktig tilpasset lenke oppleves heller ikke evighetskalenderen som nevneverdig stor eller topptung.
Et helblått fargetema smelter evighetskalenderen sammen med det generelle designet, men klokken oppleves likevel ganske lettlest. Kalenderoppsettet, samt en enkel helpolert måne, føles også godt i tråd med det industrielle og ujålete som kjennetegner Ingenieur-serien.
Urverket på innsiden har fått navnet 82600 og er i praksis samme mekanikk som vi finner både i Portofino Perpetual Calendar og Portugieser Perpetual Calendar 42. Det betyr blant annet merkets Pellaton-opptrekk, 4Hz frekvens og en gangreserve på 60 timer. I tillegg har IWC valgt å produsere flere av delene i keramikk, som nærmest eliminerer slitasje på de respektive.
Ingenieur Perpetual Calendar 41 har fått en norsk pris på 483.000 kroner.
Avsluttende tanker
Under mitt første møte med Ingenieur Automatic 40 skrev jeg at det var en «jækla fin klokke». Samtidig vitnet prispolitikken om at IWC ønsket å bruke sin viktige Genta-arv til å aktivt høyne både kolleksjonens og merkets egen markedsposisjon, etterspørsel og anseelse.
Ganske nøyaktig to år etter står begge påstandene seg godt, for Ingenieur er både råflott og litt for dyr. Riktignok har prisgaloppen hos mange av konkurrentene gjort at basemodellene i stål ikke lengre virker fullt så urimelig priset, men fortsatt er Ingenieuren dyr – også sammenlignet med andre modeller fra IWC selv. Som eksempel kan vi nevne at med evighetskalender er påslaget for nytt kassedesign og en lenke i stål på 167.000 kroner, om vi tar utgangspunkt i en Portofino med samme urverk.
Helgullmodellen – som jeg virkelig digger og som ser helt strålende ut – har også fått en pris som dessverre er uforståelig drøy. Med sin utsalgspris på over 600.000 kroner ligger den bare 10-12 prosent under en Audemars Piguet Royal Oak Selfwinding. Også den i helgull.
Begge klokkene er riktignok designet av samme mann, men i prestisje, finisj på urverk og generell markedsposisjon er fortsatt Audemars Piguet flere hakk over det internasjonale klokkekompaniet IWC. En pris i underkant av en halv million ville vært langt mer spiselig, og etter mitt skjønn, også evig tilstrekkelig sett i perspektivet om å bygge opp selskapets posisjon.
Isolert sett treffer uansett IWC definitivt blink med de nye Ingenieurene. De ferske modellene supplerer kolleksjonen på en svært god måte og gir valgmuligheter både mot det røffe og det sofistikerte. Det kan kanskje være nok til å krone det hele med suksess, selv om økonomirapportene fra alpelandet tilsier at veien videre kan bli utfordrende for både IWC og mange andre produsenter.
Mer informasjon er tilgjengelig på iwc.com.
ANNONSE
