Mange armer og håndledd prydes først og fremst av en klokke. Enten det er en billig eller dyr, ny eller gammel klokke. Her på Tidssonen vil jeg tippe at klokker verdt mindre enn tre til fem tusen kroner utgjør starten på prisnivået, og toppnivået er fantasifullt høyt! Som urmaker med åpen dør mot gaten møter jeg daglig folk som mener at 1500 kroner er dyrt for en klokke. Det er flere som skryter av sin presise Inex klokke, for den viser kanskje tiden vesentlig bedre enn naboens dyre mekaniske klokke. Jeg tror vi kan slå fast at det ikke er presis tidsmåling vi er ute etter når vi blar opp for et ”glis” på armen. Derimot vil vi gjerne at uret skal vise tiden så godt som mulig, gitt de mekaniske forutsetninger.
Hvem lager de beste mekaniske urverkene, og hva er forskjellen mellom dem? Jeg skal nå beskrive en liten bit av et urverk for å gi et inntrykk av hvor inn i gampen høy nerdefaktor det er i urmakerfaget.
Et mekanisk urverk er egentlig ganske enkelt, og jeg skal oppsummere i en setning hva som skjer:
Kraft fra en fjær setter i gang et hjul som svinger frem og tilbake, for å gi en jevn puls.
ANNONSE
Mer hokus pokus er det faktisk ikke, og utover det er det stort sett bare utveksling før og etter ”balansehjulet”, hjulet som vinger frem og tilbake. Det mytiske, magiske og nerdete inntreffer når uret skal bæres på armen, og tåle dørkarmer, springmarsjer, regnvær og til og med måneferder. Da må komponentene tilpasses ganske godt, for å si det mildt. ”Balansen”, som består av balansehjulet med alle sine komponenter, og mekanismen som holder den på plass, er kanskje den viktigste enheten i hele urverket.
Balansen består av: aksel, ellipserulle, ellipsestein, balansehjul og balansefjær. Fjæren er festet innerst med en liten krans av messing, og ytterst med en liten sylindrisk ståltapp. Tappen har et hull som fjæren trekkes gjennom, og dette tettes med lim eller en konisk messingpinne. Ni deler.
Det er om å gjøre at balansen svinger stabilt uansett om hovedfjæren er helt oppspent eller ei. Blant annet derfor må den være isokron, det vil si at balansefjærens spenn er avstemt med vekten på hjulet, og med den hastigheten hjulet skal ha, da dette skaper krefter som ellers endrer balansens stabilitet. I eldre, og i noen veldig dyre klokker er balansehjulet avstemt med små lodd av messing, som er skrudd inn i hjulet.
Noen produsenter lager enestående balanser som kan justeres ved å skru disse loddene ut, for lavere hastighet, og inn mot sentrum for høyere hastighet. De mest avanserte har dette som eneste justering, og kalles fritthengende spiraler. En avansert og populær metode kalles ”Breguet spiralen” – en spiralfjær hvis siste runde på fjæren er bøyd over i en slags andre etasje. En genial løsning som resulterer i at fjæren holder seg nesten helt sentrert, om den er spent opp innerst eller ytterst.
Selve hjulkransen i balansehjulet bør være av bimetall for å unngå at temperaturendringer forstyrrer. Bimetallet ble oppfunnet av urmakeren John Harrison midt på 1700 tallet. Alt stoff endrer seg med temperaturen, og ved å holde to metallstykker sammen kan vi unngå at balansehjulet utvider seg eller trekker seg sammen når temperaturen endrer seg. Balansefjæren som tidligere var laget av stål, bør ikke bli magnetisk, av samme grunn. I dagens balansefjærer benyttes en mengde legeringer for å oppnå stabilt spenn, temperaturstabilitet og minst mulig materialtretthet. For noen få år siden ble halvmetallet silisium tatt i bruk i urverk, med strålende resultater. Les for eksempel denne artikkelen om Omegas nye balansefjær, etset ut i ett stykke.
Dette ”hjertet” av urverket henger fast ved hjelp av et fjærbelastet oppheng i hver ende. Opphengene fungerer som støtsikringer og er blant de viktigste komponentene i balansen og urverket ellers. Den ble utviklet i løpet av andre verdenskrig, og skapte et vannskille hva robusthet angår. Akselen er av herdet stål. Endene er blankpolert, og har en diameter på ca. 0.1 millimeter.
Støtsikringen består av fem deler på hver side. Den «nederste» sikringen er gjerne festet i bunnplaten i urverket (platinen), og den øverste sitter montert i «balansekloben». En «klobe» er en metallplate som er skrudd ned i platinen, og som lager hold for akslingen.
De fem delene som utgjør støtsikringen er en metallring med en hullet rubinstein, en rubinstein til (dekkstein), og en spennfjær som kalles lyrefjær, for den ofte likner en lyre. Dette finner vi altså på begge sider av balansen. Som oftest er de to like, med unntak av dekksteinen, som av og til er tynnere på platinesiden, sikkert fordi den ikke skal komme borti urskiven som ligger inntil.
På balansekloben sitter også noen andre komponenter. Dette er justeringen for halting og hastighet, og består av disse delene: Rykkerlås og pitonfeste, og eventuelt justeringsmekanismen for hastigheten. Pitonfestet er en liten del som den tidligere nevnte ståltappen (pitonen) i enden av fjæren, festes inn i, og utgjør det ytterste festet for spiralfjæren. Denne er ofte justerbar, og flyttes for å fjerne halting; forskjell mellom tikk og takk. Rykkerlåsen brukes til å regulere hastigheten på urverket, og denne er altså unødvendig i fritthengende balanser.
Hvis du ikke har sovnet ennå, har du kanskje fått litt bedre innsikt i et urverk Du forstår kanskje at urmakere kanskje mumler litt når du spør hvorfor ditt mekaniske ur ikke holder tiden like godt som kvartsklokken. Grunnene kan være mange, og det kan ta mange timer å finne alle sammen.
Urverk som har en skikkelig balanse kan bli til fantastisk gode klokker, uansett alder og stand. Det finnes mange gamle tyske, amerikanske, engelske og ikke minst, selvfølgelig sveitsiske urverk som fortjener forlenget liv! Problemet er at klokkekassen er for liten, for slitt eller rett og slett for dårlig til å ”fortjene” nytt liv. Prisen for overhaling og reparasjon står ikke i forhold til bruksverdien. Likevel kan det være noe å tenke over neste gang du ser en utslitt Certina eller en gammel Junghans på loppemarked eller i farfars nattbordskuff. Urverk er urverk.
Erik Sutterud er urmaker og innehaver av Urmaker Erik Sutterud i Oslo. Du kan også følge Erik på Facebook og Instagram.
Alle illustrasjoner: Kristin Davies
ANNONSE
