– Å finne mening i noe så meningsløst som en metallbit rundt håndleddet.
Noen ganger gir ting lite mening. Trump blir president. Mannen nekter å falle. Coca-Cola lanserer brus uten sukker. Folk bruker flerfoldige tusen på utdaterte måleinstrumenter som stroppes rundt håndleddet, og dermed tar opp plass man heller kunne brukt på noe så fornuftig som en datamaskin. Personlig vil jeg gjerne fortelle om noe så absurd som å kjøpe en oppbanket bit stål laget i Japan.
Det skal sies at japanerne har kommet opp med en rekke av de flotteste klokkene i verden, men også mange av de styggeste. Flere modeller faller også mellom disse to stolene. Sistnevnte ender følgelig opp som horologisk støv – kun børstet og tatt frem om en eller annen sommervikar finner dem i arkivene. De andre har derimot muligheten til å bli ikoner, på både godt og vondt.
Hva avgjør om et instrument mennesker stropper rundt håndleddet ender opp som et ikon? Mange tenker kanskje at det har med et superduperavansert urverk å gjøre. Eller at det var sinnsykt vanskelig å ta klokken ut av Urmaker Bjerke da den var ny. Wow!
I realiteten er det kanskje personene som bærer klokken som ofte avgjør om tidsinstrumentet ender opp som ikonisk eller ikke. Skoleeksempelet er Paul Newmans Daytona, som vi alle som leser her kjenner til. Derimot trenger ikke et ikon koste skjorta. Heldigvis.
ANNONSE
Nok om Rolex – tilbake til Seiko!
Sett filmen “Apokalypse nå”? Om svaret er nei burde du klikke her og rydde kalenderen. Sett av litt over 3 timer. Dette er nemlig en magisk, men dyster film lagt til Vietnamkrigen. Kom tilbake til denne artikkelen når du er ferdig.
Det er i nettopp denne filmen at subjektet for teksten har sin stjernerolle – hvor den finner sin perfekte partner i jakten på status som ikon. Rundt det solbrente håndleddet til den amerikanske kapteinen Willard – herlig portrettert av Martin Sheen – finner vi en Seiko 6105-8110.
Denne dykkerklokken var populær blant amerikanske soldater under den omdiskuterte krigen som varte fra 1955-1975. Uret kjøpte de på såkalte PX stores. Her kunne de også kjøpe seg diverse Rolex, som kostet mer en dobbelt så mye som vår kjære Seiko. Forøvrig er Marlon Brando, som spiller den gale offiseren Kurtz i ovennevnte film, utstyrt med en GMT Master uten bezel. Enda en grunn til å se filmen i seg selv. Nok om Rolex – igjen.
Seiko 6105-8110, eller Deep Sea Diver som den også ble reklamert som, er den tredje versjonen av merkets ordentlige dykkerklokker, produsert fra ‘70 til ’77. Med en robust asymmetrisk kasse – vanntett ned til 150 meter – var den et perfekt valg for hardføre oppdrag, spesielt om de ble gjennomført i Vietnams fuktige jungler. Med sine 44mm kan den tolkes som relativt røslig – noe den utvilsomt er. Derimot bærer den mindre takket være kassens form og det faktum at ørene/hornene/lugs er integrert i kassen. Forøvrig var det ikke bare amerikanske soldater som likte 6105-8110, svenskene kjøpte også inn en batch til bruk av avdelinger innenfor minedykking og kystartilleri.
Uret avbildet ovenfor er jeg den stolte eier av. Nå har ordet «keeper» for øyeblikket like høy inflasjonsrate som Venezuela, så det skal jeg unngå å bruke. Uansett har jeg vanskeligheter med å la den styggpene japaneren ligge alene i klokkeboksen over lenger tid. Det er faktisk ikke sjelden at den vinner kampen om håndleddet mot min Panerai 372 om morgenen.
Det er nemlig ikke bare den interessante bakgrunnen som er skyldig i min fascinasjon for dette uret. Hele designet har virkelig noe eget for seg. Ja, du har rett i at den ser bulkete ut. Men, på et eller annet vis så tiltaler dette meg. Tydeligvis har jeg en greie for klokker med cushion case.
Om 6105-8110 har oppnådd ikonstatus enda er vanskelig å si. Derimot tror jeg at det ikke er langt unna. Og for min egen del er den absolutt verdig, selv om dens mest hardføre oppdrag i dag foregår på Blå – ikke akkurat i jungelen.
Fascinasjonen for gamle klokker med heltestatus tror jeg vi kan spore til helt essensielle menneskelige tankeganger. På et dypere nivå fungerer disse klokkene som en slags dialog mellom generasjoner av mennesker. Om det høres vagt ut, la meg illustrere: For Paul Newman og Cpt. Willard fungerte urene som verktøy. De var til for å brukes i sammenheng med spesielle oppgaver. For min del ligger mye av den emosjonelle verdien og fascinasjonen for disse klokkene i akkurat dette med historie. For de neste eierne av urene var kanskje ikke deres bruk like interessant. Det betyr dog ikke at deres bruk ikke bidrar til merverdi i urets historie i seg selv. Men, som mennesker liker vi å se for oss selv i andres liv som vi finner mer spennende.
Det er vel noe av grunnen til at så mange menn digger James Bond. Hvem ønsker vel ikke å redde verden fra en gal vitenskapsmann samtidig som en sjarmerer en ung Ursula Andrews? Her tror jeg vi er inne ved kjernen i saken. Objekter kan både symbolisere og gi oss en viss kontakt ved det vi selv ønsker å forbinde oss selv med eller lar oss fascinere av. Og for oss klokkenerder er dette naturligvis klokker – objekter fra en annen generasjon (eller en svunnen tid om du vil) – som forteller en spennende historie.
ANNONSE
