I 1954 utviklet Longines sin første quartz-klokke, som satte flere rekorder for presisjon under testing i observatoriet i Neuchâtel. Forrige uke, på samme sted, lanserte Longines in nye Conquest V.H.P. Og valget av observatoriet var slettes ingen tilfeldighet.
Ved første øyekast er det snakk om liten kolleksjon med sportsklokker i stål, medt et utseende som er i tråd med Longines sitt designspråk. «Tre-hånds» tilgjengelig med diameter 41 eller 43 mm, samt en større kronograf med en kassestørrelse på 42 eller 44 mm. Samtlige med karbonfiber, svart, blå, eller sølvfarget urskive. Forholdsvis enkle og pene klokker – men hvorfor invitere bortimot hele den internasjonale «klokkefiffen» for lanseringen av dette?
Svaret ligger på innsiden av urkassene, og røpes allerede litt i navnet. «V.H.P.» (Very High Precision) er begrep som går igjen i Longines sin rike historie, som en merkelapp tidligere benyttet på deres mest presise og sofistikerte quartz-klokker. Conquest V.H.P. er intet unntak, og byr en rekke innovasjoner vi ikke har sett tidligere. Rent teknologisk posisjonerer Longines seg nå (igjen) helt i front av det sveitserne har å by på av quartz-baserte armbåndsur.
Det er noen år siden Longines produserte urverkene sine under eget tak, men merket jobber tett med det velrenommerte søsterselskapet ETA. Tidvis har samarbeidet resultert i eksklusive urverk, som kun blir benyttet av Longines. Dette er også tilfellet med det nye «tre-hånds» Longines kaliber L288.2 (ETA E56.111), og kronograf-urverket L289.2 (ETA E57.211). Deler av teknologien vil riktignok frigjøres for bruk andre partnere av ETA noen år frem i tid.
ANNONSE
Men nøyaktig hva er det så som gjør V.H.P.-urverkene så spesielle? Som navnet tilsier, dreier det seg om høy presisjon – eksepsjonelt høy presisjon. Der et vanlig COSC-sertifisert mekanisk urverk kan by på gjennomsnittlig daglig avvik i området -4/+6 sekunder, hevder Longines at deres quartz-urverk opererer innenfor -5/+5 – per år. En slik grad av presisjon er i seg selv ganske oppsiktsvekkende, men Longines og ETA har ikke stoppet der. Urverkene benytter såkalt «GPD»(gear position detection), som gir dem muligheten til å oppdage feil og korrigere seg selv, for eksempel ved støt eller eksponering for magnetiske felt.
Conquest V.H.P. byr også på en litt mer taktil innovasjon, med sin «smarte» krone. Kronen er konfigurert til å «vite» nøyaktig hva det er brukeren ønsker å justere, ut fra måten kronen håndteres på (uten å rote med ulike posisjonerer). Jeg skal innrømme at jeg i utgangspuntket var skeptisk til denne funksjonen, men i praksis var det hele eksemplarisk intuitivt i bruk.
Rent funksjonsmessig tilbys Conquest V.H.P. i første omgang som «tre-hånds» og kronograf. Begge er imidlertid utstyrt med en evighetskalender, hvor datovisningen tar hensyns til både lange og korte måneder, inkludert februar og skuddår. I teorien skal det kunne gå helt frem til år 2400, før man trenger å sende den inn for en justering av kalenderen. Batteritiden ligger for øvrig på cirka 4 år, og klokken er også utstyrt med en «end of life»-indikator, som signaliserer når tiden er moden for et batteriskifte.
I disse smartklokke-orienterte tider, er det både interessant og betryggende å observere at Longines første og fremst velger å være tro mot seg selv. Heller raffinement innenfor et felt hvor merket har lange tradisjoner, enn å gjøre det åpenbare alternativet ved å lansere en smartklokke. Det føles nesten litt som om Conquest V.H.P. er ment å være et slags «signalprodukt», som understreker Longines sitt standpunkt. Hvorvidt det er et smart trekk vil tiden vise, men jeg har personlig troen på at forbrukerne på sikt vil belønne de ekte urmerkene, som ikke kaster seg på de seneste smartklokke-trendene.
Prismessig har «tre-hånds»-utgavene av Longines Conquest V.H.P. fått en veiledende startpris på 8.590 kroner, mens kronografene starter på 13.990 kroner. Klokkene ventes å nå det norske markedet i september/oktober.
ANNONSE
