Medbragt merkestatus, indie-inspirasjon og skikkelig urmakeri i en bemerkelsesverdig kombinasjon.
Har du ennå ikke tatt Louis Vuitton på alvor som en produsent av skikkelige klokker, er det på tide at du gjør det nå.
Etter fjorårets omfattende oppdatering av sportsmodellen Tambour, følger det franske luksusmerket opp med en helt ny versjon av den mindre kjente Escale. Ved lansering varter Louis Vuitton opp med fire ulike referanser, hvor inngangsbilletten er på over saftige 350.000 kroner, og topper ut i over 2,2 millioner kroner for full pakke.
Videreført det beste
Nye Escale minner egentlig svært lite om forgjengerne – og godt er det vil mange si. Riktignok har Louis Vuitton videreført den runde kassen med de særegne påskrudde remfestene, men designet er ellers videreforedlet og redusert i diameter til allsidige 39 mm. Det er lite nok til å passe begge kjønn – i alle fall om vi skal tro promo-bildene til produsenten.
Ifølge Louis Vuitton er remfestene et nikk til beslag på merkets tradisjonelle kofferter, og inspirasjon fra beslag og nagler har også kommet til uttrykk på tallskiven. På papiret høres det kanskje litt ut som en gimmick, men i praksis har merket fått det til å fungere.
ANNONSE
I mine øyne har Escale totalt sett et påfallende «håndverksmessig» uttrykk – en slags kommersiell tolkning av stilen vi har sett hos en del av de mindre og uavhengige urmakere de seneste årene. Personlig syns jeg det er en attraktiv klokke, men samtidig langt i fra en jeg vil selge en nyre for.
Smak av indie
Stilretningen er nok ikke tilfeldig. Med Jean Arnault (yngstesønn av LVMH-eier Bernard Arnault) bak spakene som klokkedirektør for Louis Vuitton, har det franske merket gått fra nokså seriøse til svært ambisiøse innen klokker. Under 26-åringens ledelse er både Daniel Roth og Gérald Genta relansert som egne frittstående merker, med La Fabrique du Temps Louis Vuitton som ansvarlige på produksjonssiden. Sistnevnte ledes av urmakerne Michel Navas og Enrico Barbasini, og er i praksis Louis Vuittons avdeling for haute horlogerie.
La Fabrique du Temps står også for motoriseringen av den nye Escale – men bare delvis. Kaliber LFT023 er nemlig utviklet i samarbeid med Le Cercle des Horlogers, hvor Christelle Rosnoblet er største aksjonær. For rundt ti år siden kjøpte Rosnoblet seg opp i selskapet for å skape et robust fundament for Speake-Marin, som den franske forretningskvinnen også har i porteføljen.
Tidligere i år gjorde Le Cercle des Horlogers seg imidlertid bemerket med sitt arbeid for Hermès, og deres elleville Arceau Duc Attelé med minute repeater og multiakse-tourbillon. Tross en betydelig eierandel i Vaucher (urverkfabrikken som sprang ut fra Parmigiani Fleurier) har det franske merket nærmest en tradisjon for å sette bort de mest avanserte og eksotiske komplikasjonene.
Vakkert urverk
Hos Louis Vuitton gjøres tilsynelatende det stikk motsatte. Mens La Fabrique du Temps i høyere grad konsentrerer seg om haute horlogerie (se f.eks. den nye Daniel Roth Tourbillon Souscription), trekkes Le Cercle inn for det som det som teknisk sett er et vesentlig enklere urverk.
På spesifikasjonslisten står ingen høykomplikasjoner, men derimot visning av timer, minutter og sekunder, 28.800 halvsvingninger per time, og 50 timers gangreserve. Presisjonen garanteres ved kronometer-sertifisering fra Geneva Chronometry Observatory.
Helt nytt er kaliber LFT023 ikke. Urverket debuterte i fjorårets Louis Vuitton Tambour, og enkelte kritikere har trukket frem bruken av Etachron som upassende for et urverk i denne klassen. Regulatorsystemet er kjent fra en rekke urverk, hvor ETA 2824-2 er et nærliggende eksempel.
Kaliber LFT023 har ellers sterke estetiske kvaliteter, og finishen bringer igjen tankene tilbake til både hotte og ikke fullt så hotte indie-merker. Mikrorotor, frostede klober, relieff, blankpolerte kanter og transparente juveler, gir uansett et tydelig signal om at urverket ikke er hyllevare.
Edle metaller
I første omgang hopper Louis Vuitton bukk over mange klokkeentusiasters preferanse for stål og titan. Merket tilbyr to varianter i rødt gull med henholdsvis sølvfarget eller blå tallskive, med en veiledende pris på 355.000 kroner. Ønskes hvitt metall hopper prislappen opp til 475.000 kroner for kasse i platina og meteoritt-skive. Er ikke dette luksuriøst nok tilbys også en overdådig diamant-spekket spesialmodell i platina, hvor prisen er på solide 2.210.000 kroner.
Foruten merkets superbemidlede superfans, er det ikke godt å si hvem som nøyaktig er kjøperne for nye Escale. For med slike priser har naturlige konkurrenter navn som Patek Philippe, Audemars Piguet, Vacheron Constantin og A. Lange & Söhne – «ekte» klokkemerker som langt på vei foretrekkes av entusiuaster. Hvorvidt et eneste eksemplar av Escale vil bli solgt over disk i Norge ville jeg ikke satt pengene mine på. I alle fall ikke til kunder med norsk pass.
Samtidig mener jeg det er all grunn til å følge nøye med på unge Arnault og Louis Vuittons ambisiøse satsning. Forsøkene på å viske ut de tradisjonelle grensene mellom motehus og rendyrkede klokkemerker er et fascinerende og tidvis kaotisk eksperiment hvor merkestatus, indie-feber og skikkelig urmakeri flettes sammen, utfordres og utnyttes på måter som neppe ville sette dagens lys pre-hype, pre-Instagram.
De seneste årenes klokkegalskap har utvilsomt påvirket både industrien og publikum, og hvem som egentlig vil le sist er det jammen ikke lett å si.
ANNONSE
