Jørgen deler sine tanker om 2020 og året som kommer.
Året kort oppsummert
2020. For et år. På godt og (mest) vondt et av de mest bemerkelsesverdige årene på lenge – og da først og fremst som et resultat av Corona-pandemien som har skapt ringvirkninger langt utover vår lille klokkesfære her på Tidssonen.
Men – året startet positivt og uten nevneverdige bekymringer for et virus i Det fjerne østen. Med store planer i bagasjen ble derfor samtalene om et mulig samarbeid mellom meg og Jon Henrik formalisert, ved at jeg kom til som redaktør her på Tidssonen. Det har hittil vært en udelt positiv opplevelse, som jeg også håper at dere lesere har satt pris på.
Pandemien har riktignok gjort at vi ikke har fått gjort alt kult vi hadde planlagt, for selv om det bare blir en parentes i den store sammenhengen har covid også krevd sine horologiske ofre. Både i form av kansellerte messer og arrangementer, permitterte ansatte på stengte fabrikker og en generell virvelvind av usikkerhet i bransjen. Det kom kanskje tydeligst til syne i form av en (i det minste foreløpig) stans av Baselmessens mer enn 100 år gamle historie. Det syns jeg er trist, for sammen med SIHH (nå Watches & Wonders Geneva) har det vært en viktig møteplass som jeg har verdsatt stort – på tross av sine mange feil. Det er jeg redd er starten på en pulverisering som nok vil ramme små klokkemedier mest, med vanskeligere arbeidsforhold for å kunne dele uhildede meninger fra klokkeverdenen.
Selv om usikkerheten og kaoset ikke er over, stablet likevel klokkebransjen seg noenlunde på bena i en hverdag bestående av digitale lanseringer og interaktive møter. Det samme gjorde entusiastmiljøet, som trolig for første gang arrangerte digitale GTG. Som en slags normalitet i en ellers annerledes hverdag. Og akkurat det å kunne fokusere på noe gøy (les: klokker) tror jeg har vært en viktig ventil for både meg og andre. Slikt skal ikke undervurderes. Utlån av klokker fra produsentene forble likevel voldsomt vanskelig gjennom året og derfor har man fått kommet «tett på» langt færre godbiter i år enn tidligere. Det er kjipt, for det er liksom begrenset hvor mye man skal (og kan) mene om lanseringer basert på pressebilder.
ANNONSE
Samtidig har 2020 bydd på en del negativitet i entusiastmiljøet, og da kanskje spesielt internasjonalt. Stadig oftere ser jeg at politikk (og da kanskje spesielt den splittende amerikanske) blandes inn i interessen vår, uten at jeg kan forstå relevansen. Det samme gjelder den evinnelige politiske korrektheten og krenketheten som gjennom året virker å ha nådd en ny milepæl. Et siste spark går til Panerai og deres elendige håndtering av eget entusiastmiljø (som har påpekt mengden av falske klokker de har postet på sine offisielle kontoer) og det som virker å være et isfjell av «kreativ» (les: nært løgnaktig) markedsføring og historiefortelling.
Når jeg skriver dette har imidlertid de første vaksinedosene ankommet Norge. Det gir håp for at 2021 skal bli langt bedre enn sin forgjenger – og jeg gleder meg helt ekstremt.
Dette begeistret meg
Med nær null arrangementer, besøk hos produsenter og entusiastsamlinger ble det lanseringene man måtte søke litt trøst i gjennom 2020. Og selv om det ble en treg start, ble det et tilnærmet normalt lanseringsår, med dertil tilhørende godbiter fra flere produsenter. Noen av de har utmerket seg litt ekstra og – med fare for å utelate noen – forsøker jeg meg likevel på en liten oppsummering av de jeg mener har truffet aller best.
Det hele startet med at TAG Heuer viste hvor bra en klassisk Carrera kan være med sin 160 Years Silver Limited Edition. Og nettopp retroinspirerte og elegante armbåndsur kom det flere av under den digitale Watches & Wonders, spredt over flere prisklasser. Spesielt verdt å nevne finner jeg Baume & Merciers Clifton Baumatic Day Date Moon Phase og IWC Portugieser Automatic og Perpetual. Senere på året kom også A. Lange & Söhne med flere klokker for å hedre grunnleggeren, med 1815 Rattrapante Honeygold «Homage to F. A. Lange» som en personlig favoritt. Alle svært vellykkede klokker i min bok.
Også feiringen av 55-årsjubileet til Seikos dykkere kom med en del pene lanseringer, herunder den budsjettvennlige sammensmeltningen av gammelt og nytt i form av ulike varianter av Seiko Prospex Automatic Diver’s 200m. Og mens jeg befinner meg i kategorien dykkere vil jeg også fremheve de nye Submariner-utgavene fra Rolex. Etter å ha tilbrakt en del tid med de har jeg konkludert med at de er nært perfekte moderne varianter av klokkeikonet over noen. Revolusjon? Selvsagt ikke, men for å sitere en kjent skikkelse i klokkemiljøet: Dette er perfeksjonering av den perfekte klokken.
Høsten ga meg også et redaksjonelt høydepunkt da artikkelen om Scandinavian Airlines System og Universal Genève Polarouter endelig var klar for publisering. Dette var en herlig mix av mine lidenskaper for klokke- og luftfartshistorie, som jeg lenge hadde ønsket å dykke dypere inn i. Informasjonen som fantes forut for artikkelen var spredt og dårlig kategorisert, og sammen med nye bilder ble det en artikkel jeg virkelig hadde glede av å jobbe med.
Årets kuleste lansering kom imidlertid helt på tampen da Blancpain i samarbeid med Hodinkee dro ut en nær perfekt Fifty Fathoms MIL-SPEC L.E. av hatten. Detaljer som den børstede kassen og matt skive gjør denne (etter min mening) til en enda bedre nytolkning av Blancpain/Tornek-Rayville sine militære varianter fra slutten av 1950-tallet enn utgaven fra 2017.
Helst hadde jeg jo sett denne helt uten knytninger til noen kommersiell aktør overhodet, men om det var Clymer og hans team som var nødvendig for å få dette til, so be it – for denne er helt rå!
Dette skjedde med meg som entusiast
Å være interessert i klokker kan på sett og vis sammenlignes med rusmisbruk. Jakten på den neste er ofte med å sløre gleden av det man har, også for meg. Uten å bli alt for filosofisk har likevel 2020 gitt litt mer rom for ettertanke og derfor tilfredshet over klokker man allerede finner i samlingen. Det tror jeg både jeg og andre kan ha godt av fra tid til annen.
Samtidig vil alltid ny lærdom og nye impulser være med å endre både smak og forståelse for ulike klokker og klokkeprodusenter. Det er også en viktig del av «reisen» og som entusiast tror jeg det siste året kanskje har vært det kanskje mest læringsfylte hittil. Minimalt med reiseaktivitet har åpnet for dypdykk i flere ulike emner av det som trolig alltid vil være en bunnløs brønn av klokkekunnskap. Slikt er moro.
For meg har kanskje spesielt en del frittstående (independents) merker fått litt mer oppmerksomhet i så henseende. Man kan liksom ikke unngå å la seg påvirke litt av den konstante eksponeringen av FPJ, Rexhep Rexhepi mfl. man utsettes for av Eivind (aka Edzilla) og andre. Det gjør at jeg også gleder meg veldig til å se hva Rexhepi drar opp av hatten med sin CC2, selv om jeg bare skal nyte bildene og ikke kjøpe.
Dette ser jeg frem til i 2021
Hva lanseringer angår har jeg ingen store drømmer eller tanker per nå. Av det lille man vet er det ingenting som enda har fanget min interesse, men av erfaring tør jeg påstå at det er jeg overbevist om at vil endre seg utover året. Samtidig venter jeg jo allerede på en del morsomme klokker til samlingen som virker å ankomme ila. året – uten at jeg ønsker å røpe mer akkurat nå. Bilder blir nok postet på forumet og følg meg gjerne også på Instagram.
Dessverre er jo Watches & Wonders Geneva (som nå også inkluderer storkanoner som Patek Philippe, Rolex og Tudor) kansellert i fysisk form og den «nye Baselworld» HourUniverse har jeg jækla dårlig tro på både i 2021 og fremover. Det betyr nok at første halvdelen av året dessverre vil bli arrangementsfattig. Håpet får derfor være at vi ser en normalisering mot sommeren og at vi alle igjen kan møtes på GTG-er, messer og formelle eller uformelle klokkesamlinger. For det er jo der den virkelige gleden med hobbyen ligger.
Et riktig godt nytt år ønskes alle Tidssonens lesere!
ANNONSE
