Tror du fortsatt at Hermès lager «moteklokker»? Tro om igjen.
Selv om det franske luksushuset Hermès har vært dypt involvert i klokker i mange tiår, med modeller som Slim d’Hermès, Heure H og Cape Cod, er det først de seneste fire-fem årene at de virkelig har gjort seg bemerket godt utenfor de indre kretser.
Det startet for alvor med Arceau L’heure de la lune i 2019, og ble fulgt opp med H08 i 2021, før de igjen imponerte med Arceau Le temps voyageur i 2022. De tre klokkene, hvor den sporty H08 skiller seg markant fra de mer elegante Arceau-variantene, befestet merkets posisjon som produsent av armbåndsur, og viste samtidig at de er en produsent som har flere strenger å spille på. At man har sanket flere priser fra prestisjetunge GPHG er også et håndfast bevis på at de seneste års strategi har båret frukter.
I høst hadde jeg og Jon Henrik gleden av å besøke Hermès og deres ulike lokasjoner i Sveits, for å bli bedre kjent med merkets ulike avdelinger – og dette er første del av reisebrevet.
Hermès Horloger
I en grå, kjedelig og fullstendig anonym fabrikkbygning, rett i utkanten av den lille landsbyen Le Noirmont, finner vi første stopp for besøket. På innsiden av det gåtefulle ytre, ligger nemlig selskapets hjerte innen produksjon av urkasser og tallskiver, hvor selskapet gjennom år har bygget seg opp en kapasitet og kompetanse mange vil misunne dem.
ANNONSE
For å forstå sammenhengen kan vi spole tilbake cirka hundre år, nærmere bestemt til 1928. Riktignok hadde det eksistert enkeltklokker med Hermès på tallskiven enda tidligere, men året markerer den spede begynnelsen i den franske produsentens satsing på armbåndsur under eget navn. Noen egen kapasitet hadde man imidlertid ikke og produksjonen foregikk i nært partnerskap med andre selskaper, herunder Jaeger-LeCoultre og Audemars Piguet – hvor noen klokker sågar bar begge selskapenes navn.
I et maison som virkelig har gjort seg betydningsfull innen vesker, lærvarer og klær, måtte uansett klokker lenge finne seg i å spille en slags andrefiolin, før man i 1978 valgte å øke innsatsen og satse litt ekstra på finmekanikk og armbåndsur. Opprettelsen av en egen sveitsisk klokkelokasjon – La Montre Hermès S.a. i Brügg – var et faktum.
Hovedkvarteret for selskapets klokkegren i Brügg, som ligger like ved den mer kjente byen Biel/Bienne, arbeidet mer systematisk med selskapets produksjon av klokker, men benyttet seg likevel i stor grad av ulike underleverandører (med eller uten deleierskap) for selve produksjonen.
Produksjonen rettet seg også lenge primært mot et kvinnelig publikum og med batteridrevne urverk på innsiden, før man på starten av 2000-tallet fikk et stadig tettere samarbeid med den anerkjente urverksprodusenten Vaucher – som man få år senere, nærmere bestemt i 2006, valgte å kjøpe 25 prosent av.
Utvidelsen av egen kompetanse innen klokkeproduksjon fortsatte i de kommende årene og i 2012/2013 ble de viktige partnerne Joseph Erard SA i Le Noirmont (urkasser) og Natéber SA i La Chaux-de-Fonds (tallskiver) kjøpt opp og integrert direkte i selskapet, i det som i dag utgjør Les Ateliers d’Hermès Horloger i Le Noirmont.
Urkasser
Etter oppkjøpet av Joseph Erard SA og Natéber SA har Hermès ivaretatt og videreutviklet begge selskapenes ekspertise under eget tak. Nå produserer selskapet alle urkasser i rustfritt stål til egne klokker, mens urkasser i edelt metall eller komposittmaterialer fortsatt kjøpes inn i mer eller mindre ferdig grad fra utvalgte underleverandører. Også på disse gjøres imidlertid mye av den siste finpussen av egne ansatte i lokalene i Le Noirmont.
For Hermès har alltid farge, form og materialer spilt sentrale roller i alle produkter. Det gjelder i høyeste grad også i klokkene, hvor det franske huset har imponert med sitt øye for detaljer og integrasjonen av unike designelementer fra Hermès øvrige verden.
Kravene som stilles representerer samtidig en utfordring for de som har fått i oppgave å produsere urkassene, skal vi tro vår guide, som gjennomgår de mange stegene fra råmateriale til ferdig produkt. Her er rett og slett teknikken til tjeneste for det kreative og kunstneriske, hvor det visuelle ofte står som det ledende og førende elementet, med de utfordringer det representerer for de som skal løse det tekniske.
På tradisjonelt vis og steg for steg forvandler store presser stålet fra sitt sjelløse utgangspunkt til å få mer og mer av sin gjenkjennbare form. Uten urverk, tallskive og alt som følger med i en ferdig klokke, ser man også bedre de mange detaljene, forsenkningene, hjørnene og kurvene som raskt visker bort inntrykket av at en urkasse bare er en simpel sirkel eller firkant av metall.
Når pressene har gjort sitt, venter varmebehandling i ovner med høy temperatur. Dette herder metallet og sikrer at urkassene både beholder form, tåler ytre påkjenninger bedre og er motstandsdyktige mot rust. Deretter venter enda mer direkte menneskelig involvering, hvor et matt ytre forvandles til en skinnende blank overflate ved hjelp av kyndige øyne og hender, i tett samarbeid med poleringsmaskiner.
I samme avdeling blir også klokkene utstyrt med graveringene eller utsmykkingene de eventuelt skal prydes med, som den velkjente hestelogoen og den karakteristiske bokstaven «H», som ofte pryder klokkenes baklokk.
Etter visuell kontroll sendes de ferdige delene videre for endelig kvalitetskontroll og test av vanntetthet. Her settes urkassene sammen ved hjelp av midlertidige skruer, uten innmat som tallskive og urverk, før de gjennomgår flere ulike tester for å forsikre om at de er tette og tåler det tilmålte trykk uten at fukt slipper inn.
Etter kvalitetskontroll og test av vanntetthet, sendes de ferdige urkassene videre mot Brügg for montering og ferdigstillelse. De siste stegene representerer også slutten på reisen fra råmateriale til godkjent urkasse, som for en modell som Arceau teller nesten femti ulike steg fra start til slutt.
Tallskiver
Under eget tak i Le Noirmont har også Hermès utviklet en høy kompetanse innen produksjon av tallskiver. Det er en kunst de færreste klokkeprodusenter behersker under eget tak, men som selskapet nyter godt av, og stolt viser frem i flere av modellene sine. I tillegg fungerer selskapet som underleverandør av tallskiver til en rekke andre klokkemerker.
Avdelingen hvor selskapet produserer tallskiver ligger vegg i vegg med avdelingen for produksjon av urkasser, som vi forklares gjør samhandlingen mellom avdelingene både enkel og tidsbesparende.
Som råmateriale til tallskivene benyttes i hovedsak benyttes messing og det «simple» metallet skjæres ut, tilpasses og gis korrekt struktur, overflate eller mønster i forkant av fargebehandling og endelig finish.
Hermès galvaniserer mange av tallskivene som benyttes i egne modeller. Dette gjøres ved at de dyppes i et syrebad, hvor fargen gradvis endrer seg fra lys til mørk, avhengig av hvor lenge man lar prosessen virke. Her er det snakk om å finne de riktige tonene, nærmest på sekundet – og resultatet er en dyp og rik farge som oppleves full av spill.
Andre metoder inkluderer oksidasjon eller påføring av ett eller flere lag med lakk, før man etterbehandler tallskivene ved hjelp av ulike teknikker, børstinger eller poleringer, for å oppnå ønsket finish. Under vårt besøk arbeides det med de små underskivene til nettopp Arceau L’heure de la lune, som gjennomgår en rekke steg for å få sin helt spesielle finish. Siste finpuss gjøres for hånd, ved at de små tallskivene poleres og får frem den karakteristiske gradiente fargen – som i tillegg byr på dybde og en glitrende effekt.
Flere modeller har også tallskiver i flere deler, hvor de ulike gjerne byr på forskjellige overflatebehandlinger, som sammen skaper det endelige resultatet. Her må alle delene av skiven være i harmoni med hverandre, både i farge og finish, og vår guide forklarer at det er et relativt stort antall tallskiver som ikke går gjennom kvalitetskontrollen, forkastes og deretter resirkuleres.
Etter at mønster, finish og farge er korrekt, går tallskivene videre til påsett og/eller stempling av indekser, minuttmarkeringer, logo, og alt annet som skal pryde det ferdige ansiktet. Også her produserer Hermès bestanddelene under eget tak, som for eksempel tallene med selvlysende materiale som benyttes på sportsmodellen H08. Disse festes ved hjelp av ørsmå pinner på baksiden, som man på første forsøk må få til å treffe tilsvarende hull i tallskiven, før de sveises fast fra baksiden. En enkelt feil – og man har ripet opp den delikate overflaten.
Under vårt besøk fikk vi også demonstrert hvordan tallskivene til den blå Slim d’Hermès produseres, herunder hvordan man i etterkant av galvaniseringen påfører et vakkert solstrålemønster ved hjelp av en spesialtilpasset poleringsmaskin. Et utvilsomt fascinerende skue, hvor metallet fullstendig endrer karakter gjennom de ulike stegene av prosessen. Gitt hvor få produsenter som produserer egne tallskiver, viser det for alvor noe av styrken Hermès har valgt å bygge opp under eget tak.
Utover tallskiver i messing, har Hermès også opparbeidet seg kunnskap om bruk av flere ulike typer metaller, meteoritt og ved bruk av edle stener. I tillegg har man sett mot sin lange kunnskap innen lær og lærarbeid for å produsere helt spesielle skiver til enkelte spesialmodeller. I sin workshop i Brügg produseres det nemlig tallskiver hvor ørsmå lærdeler settes sammen i vakre mosaikkmønstre og danner noe som er ganske unikt i klokkesammenheng. Mer om det i neste del av reisebrevet.
Le Noirmont
I tillegg til fabrikken i Le Noirmont (urkasser og tallskiver) utgjør hovedkvarteret i Brügg (montering av klokker, samt produksjon av remmer og øvrige lærprodukter) og urverksprodusenten Vaucher i Fleurier i dag søylene i det familieeide selskapets klokkerelaterte produksjon. I tillegg har de et samarbeid med urverksutvikleren Chronode i Le Locle for moduler til ulike komplikasjoner.
En kraftig utvidelse er imidlertid på trappene, for på jordet ved siden av fabrikken i Le Noirmont er det snart klart for en ny produksjonsbygning, som vil utvide kapasiteten og ytterligere styrke Hermès handlingsrom som klokkeprodusent. Hvorvidt utvidelsen vil føre flere av avdelingene under ett og samme tak, vites ikke, men det hviskes om at selskapet kanskje ønsker å knytte enda sterkere bånd til urverksproduksjonen hos Vaucher enn hva som er tilfelle i dag.
I del 2 av reisebrevet tar vi turen videre til nettopp Chronode og hovedkvarteret i Brügg.
ANNONSE
