Et nært møte med klokkebransjens vennlige rebell.
«The Art of Fusion». Egentlig er det få merker som har et like passende slagord som Hublot. Helt siden oppstarten i 1980 har selskapets filosofi vært å skille seg ut i mengden, ved å kombinere klassisk urmakeri med nye materialer og impulser, ispedd en aldri så liten dose punch.
Det startet med noe så uhørt som en gullklokke med gummirem, og har senere kommet til uttrykk med farget keramikk, gull, hele klokker av farget safir – og en generell holdning om at ingen regler innen sveitsisk urmakeri er så strenge at de ikke kan tøyes. Den holdningen gjelder fremdeles, for over førti år siden oppstarten er Hublot fortsatt en liten rebell.
Biver, Big Bang og Usain Bolt
Etter en kort biltur fra Genève har vi ankommet et industriområde i utkanten av Nyon. To sorte fabrikkbygninger, som bindes sammen av en Hublot-designet gangbro over jernbanelinjen, utgjør (per i dag) selve hjertet av selskapets klokkeproduksjon.
Planen for utvidelse er imidlertid opplest og vedtatt, og på det som fortsatt er en støvfylt nabotomt skal det om få år stå klar en helt ny fabrikkbygning. Da skal også produksjonen økes til nye og ukjente nivåer, som det forsiktig hviskes at kan nå opp mot 100.000 klokker per år.
ANNONSE
Tilbake i nåværende bygg går ferden langs korridorer prydet med høydepunkter fra selskapets godt og vel førti år lange historie. Det hele startet i 1980, da grunnlegger Carlo Crocco og hans MDM Genève lanserte modellen Hublot. Navnet (Hublot er fransk for koøye) reflekterte klokkens særegne form, men det var likevel materialbruken som var det mest oppsiktsvekkende. En kvartsklokke i gull – på gummirem – var uhørt i en konservativ bransje, men skulle vise seg å bli et aldri så lite symbol på selskapets trang til å utfordre og gå egne veier.
Nedover veggene finner vi nye milepæler for selskapet, med 2004 som et vendepunkt for både Hublot og den da nye CEO-en, Jean-Claude Biver. Den meget visjonære lederen regnes nå blant industriens virkelige tungvektere, og løftet Hublot til nye høyder.
Godt hjulpet av den tilsvarende nyansatte General Manager Ricardo Guadalupe, og ikke minst, den helt nye modellen «Big Bang», som ble avduket på Basel-messen i 2005. En modell som den dag i dag er selve ryggraden i merket, og som med sin seier i «Best Design» under samme års Grand Prix d’Horlogerie de Genève, plutselig hadde høstet anerkjennelse for Hublot også fra en kresen bransje.
Mens vi nærmer oss fabrikklokalene passerer vi også årstallene frem mot nåtid, hvor samarbeid med ulike sportspersonligheter og begivenheter er en gjentakende og tydelig trend.
Blant de mest ikoniske er samarbeidet med Formel 1 – og reklameplakaten med en forslått og ranet Bernie Ecclestone, akkompagnert av teksten «See what people will do for a Hublot» pryder veggen. Det samme gjør lynraske personligheter som Usain Bolt og tilsvarende raske selskaper som Ferrari.
Fra råmateriale til klokkedel
– Ja, bare knips i vei. Vi skal heller si fra om det er noe som dere ikke får ta bilder av.
Svaret fra vår eminente guide høres kanskje ikke så uvanlig ut, men at et klokkemerke lar oss ta bilder med helt frie tøyler er definitivt ingen selvfølge. Stående mellom mange titalls CNC-maskiner hvor platiner, kasser og øvrige deler produseres er det enda sjeldnere, og en del av industrien det ofte vernes litt ekstra om.
Omvisningens første skikkelige stopp er nettopp maskinhallen, hvor Hublot har en solid produksjonskapasitet, som spenner fra «enkle» stålkasser, via edelt metall og til moderne hybridmaterialer. Her forvandles råmaterialer til det ugjenkjennelige, med toleransenivåer man lett kan la seg imponere av.
Allsidigheten i nettopp materialer og teknikker er også blant Hublots sterkeste merkevarer. Det ser man også når man beveger seg rundt i lokalet, og finner produksjon i deler som inkluderer titan, gull og karbonfiber. Mengdene med deler som er lagt til resirkulering fungerer samtidig som vitner om en produksjon som ikke er alltid er verken enkel eller strømlinjeformet.
Direkte romantisk er likevel ikke en CNC-maskin, men i nåtidens klokkemakeri er de likevel helt nødvendige – også på langt dyrere og mer håndverksorienterte armbåndsur, signert noen av de mest anerkjente frittstående urmakerne.
Produktene som lages av maskinene hos Hublot er heller ikke nødvendigvis verken å betegne som hyllevare eller ferdige rett ut av pressa, men snarere en klokkedel som må videreforedles med ulike teknikker av finish eller bearbeiding.
Et viktig punkt i så måte er fraværet av automatisering når det kommer til montering av klokker og urverk. For på tross av en imponerende maskinpark, er det lite som minner om samlebånd når det kommer til å sette de ferdige produktene sammen. Derimot finner man teknikere og urmakere flere steder i fabrikken, som manuelt ser til at monteringen er på nivået man forventer, før delen sendes videre på sin ferd mot ferdig produkt.
Røft utseende og nøyaktig håndverk
Med en tilsynelatende industriell finish, gummiremmer, urverk fra underleverandører – men likevel med priser i øvre sjikte – var Hublot lenge et offer for mer eller mindre velfortjent kritikk. Overprisete og vulgære klokker var de gjentakende ankepunktene, som ble levert fra forståsegpåere og potensielle kjøpere. Det smått rebelske merket sparket nemlig ikke opp åpne dører på sin ferd, men tok heller inn på et sidespor som var uhørt på 1980- og 90-tallet.
Ei heller hadde selskapet noen romantisk historie å vise til, slik mange merker enten har eller innbiller seg å ha. Det gjør at selskapet har omfavnet det lekne og utfordrende i større grad, enten det er med fargerike malerier eller store blå goriller spredt rundt i fabrikklokalene. Det føles fortsatt forfriskende og uvanlig, som samtidig underbygger den gjennomgående upretensiøse stemningen blant alle ansatte.
Som merke har Hublot også tatt kvantesprang siden oppstarten, ikke minst på hva som nå produseres under eget tak. For det tekniske på innsiden har blant annet Unico-urverkene (som vi først så i modellserien King Power) banet vei, mens man med det ytre også har pushet grenser kontinuerlig – både hva gjelder form og farge.
Selskapet har rett og slett angrepet klassisk urmakeri og tolket det på en ny måte. Det gjelder også de typiske håndverksteknikkene og sekkebetegnelsen «finish», som ofte har en mer industriell karakter enn mange forbinder med klokker i samme prisklasse.
Menneskelig involvering er likevel ingen glemt kunst hos Hublot, verken på finish eller øvrig håndverk, som holder en forventet høy kvalitet når det studeres under lupen. Side om side med de maskinerte delene, ser man for alvor transformasjonen til ferdig komponent. Med ett fremstår Hublot kanskje nærmere sine naturlige konkurrenter enn mange skulle tro, til tross for et usjenert og litt bøllete ytre.
I avdelingen hvor deler finner sin menneskelige overflatebehandling, som inkluderer elementer som skråpolering, sandblåsing og børsting, ligger også et lite rom hvor det under vårt besøk satt to ansatte og kikket konsentrert gjennom hvert sitt mikroskop.
På bordet foran den ene ligger en tallskive, fullsatt med diamanter. Bruken av edle stener er riktignok ikke uvanlig i bransjen, men det er derimot formen på tallskiven, som imiterer et dødninghode – og som skal plasseres i en Classic Fusion Skull Titanium Full Pave når den er helt klar. Det er i så måte en klokke som på mange måter oppsummerer dagens Hublot, med en lett miks av heavy metal og luksus.
Også urkasser og bezeler mottar samme behandling, med nitidig boring av hull og forming av klør for å feste de edle stenene i metallet. Deretter poleres det hele og kontrolleres for ujevnheter eller andre uregelmessigheter. Her er det lite rom for feil, i en arbeidsoppgave som er mer tradisjonelt gullsmedarbeid enn typisk urmakeri.
Magisk gull og farget keramikk
Utvikling av nye materialer har blitt Hublots kanskje viktigste ingrediens gjennom årenes løp og i 2011 avduket selskapet en uventet legering med det klingende navnet «Magic Gold». En legering, som på tross av å være 18 karat gull, er bortimot umulig å ripe. Alt produsert under eget tak i Nyon.
Svært forenklet kan man forklare prosessen ved at man presser inn gull i porene på uferdig keramikk ved hjelp av argon-gass, som deretter varmes kraftig opp og får sin ferdige tilstand. Resultatet er et brunaktig metall, som henter fargen fra gullet og styrken fra keramikken. Det gir definitivt ikke en glans som man kjenner fra tradisjonelt gull, men byr heller på en bronseaktig fargetone ulikt noe annet. Som seg hør og bør ligger også et metallbor klart, for de som ønsker å sette materialets ripebestandighet på prøve. Ingen lyktes.
I selskapets eget støperi lages også urkassene av farget keramikk, som det seneste tiåret har blitt en aldri så liten merkesignatur. Med innsikt og innlevelse forklares også prosessen, og de mange utfordringene, på en god måte. Herunder hvordan farger (i form av pigmenter/pulver) tilsettes keramikken, før den utsettes for varme og press. Alt egnet for å påvirke både fargens endelige tone og materialets hardhet, og ekstremt påvirkelig for selv små unøyaktigheter. Det byr på stadige utfordringer, selv med erfaringen merket har bygget opp over år.
Et av gjennombruddene i selskapets arbeid med farget keramikk kom da en ansatt lot varmebehandlingen stå på over natten. En tidkrevende behandling med lavere varme viste seg å være en liten nøkkeleffekt for å bevare fargepigmentenes styrke på en best mulig måte. Noen quick fix var det likevel ikke, men satte ingeniørene på sporet av å forsøke mange ulike metoder, avhengig av fargen man ønsket å oppnå.
Interessant er det også å høre om teknikken med farget keramikk, som for det blotte øye ser ut til å være en helt unison farge, men som i realiteten ikke er det. Nok en gang forklart svært forenklet legger nemlig fargepigmentene seg i det som kan omtales som et nett av sort keramikk, men med en tetthet som gjør at fargen oppleves å være heldekkende for våre øyne.
Ingeniøren som forklarer virker også oppriktig når man peker på at dette gjør masseproduksjon nært umulig per i dag, som delvis forklarer hvorfor utgavene ofte lanseres i sterkt begrenset opplag. Han viser også stor forståelse, og ikke et snev av hovmodigheten jeg kanskje forventet, for at enkelte andre merker virker å slite med å få hundre prosent korrekte farger på keramiske klokkedeler, ikke minst om flere farger kombineres og produksjonen omfatter mange eksemplarer.
Når gruppen har gått videre blir jeg stående for å grave litt ytterligere, herunder hvordan man kan kombinere farger i keramikk, og hvilke begrensninger som eksisterer. Her forklares det at man også benytter Zirkonium i prosessen, da grunnstoffet ikke brenner, men bidrar til å presse inn fargen. Med et strengt fotoforbud får jeg også se en eske med prototyper hvor nettopp kombinasjon av flere farger er hovedingrediensen. Og tro meg, om prototypene legges til grunn lover det godt for fremtidige modeller for alle som liker fargerike klokker.
Kompliserte klokker
Selv om Unico kanskje er det viktigste urverket til Hublot (og som man per nå produserer rundt 14.000 av i året), har også selskapet produsert en rekke mer teknisk kompliserte klokker. I avdelingen for «grand complications» er også eksemplene som vises frem mange, og arbeidet som gjøres dertil imponerende. To-akset tourbillon, minute repeater og Hublot LaFerrari er alle eksempler på kreasjoner som man i så måte bare må applaudere.
Hele avdelingen er også mer spesialiserte enn øvrige produksjonslinjer, med mer fokus på at en og samme person gjør hele monteringen. Den er nemlig på ingen måte noe du finner som grunnpensum på urmakerskolen, men på et nivå som krever lang erfaring og trening for å mestre.
Under vårt besøk sitter også en av urmakerne og legger siste hånd på verket på nyheten Big Bang Integrated Tourbillon Full Blue Sapphire. En klokke hvor både kasse og lenke er produsert i blåtonet safirglass, med det resultatet at den heftige tourbillonen på innsiden nesten havner i skyggen av klokkens ytre.
Tro mot seg selv
Etter en dag innenfor veggene hos Hublot er det lett å forsvare at selskapet for alvor har tatt steget fra å være «bare» et klokkemerke til å bli en fullblods klokkeprodusent, med til dels imponerende resultater.
Nei, man finner ikke det klassiske, dressklokker eller A4-modellene, ei heller århundrer med historie å vise til, men det har heller aldri vært selskapets filosofi. Hublot er nemlig noe annet. En vennlig rebell som har rendyrket sin tolkning av hva haute horlogerie kan være, med en usjenert tro på at markedet er modent for å utfordre hva et armbåndsur skal representere.
Slikt blir det sterke meninger av, både i negativ og positiv forstand, men det lever selskapet godt med. For mens noen liker å kjøre en VW Passat eller Audi e-tron, retter Hublot seg mot de som vil vekke litt mer oppsikt.
Og enten man befinner seg på den ene eller andre siden, skal det godt gjøres å argumentere for at Hublot ikke er tro mot seg selv – og det står det definitivt respekt av.
ANNONSE
