En historie om min første gang – på Baselworld.
Jeg var nervøs. Hva ville hun tenke om meg? Jeg hadde jo alt for lite erfaring. En skikkelig jypling. Hun: 94 år gammel. Jeg: 23 og purung…
Heldigvis tok Baselworld meg godt i mot.
For de som aldri har vært på Baselworld kan hele opplegget kanskje virke litt uklart. La oss derfor kjøre en kjapp intro først (jeg høres ut som en veteran allerede – eller hva?) Messen er i utgangspunktet ment for bring merker og forhandlere sammen, slik at de kan se årets nyheter og forhåpentligvis bestille masse ur. Det gjør at vi i tur kan stikke innom ADen, og kanskje unne oss en ny klokke senere på året.
Prepping: Klar for avreise. Noter at jeg måtte låne koffert av en venninne. 
Preppy: Det er flaut å stille opp med rynkete skjorte.
I tillegg til bransjefolkene er det en hel del presse tilstede. Disse menneskene er alt fra nyhetsjournalister, livsstilsjournalister og klokkejournalister, til «horological journalists», frilansjournalister og nettjournalister – ja, du skjønner tegningen. En del instagrammere og bloggere er der også. Også meg da.
ANNONSE
Personlig kjente jeg ytterst få i noen av de ovennevnte kategoriene av folk og fe. Så det kunne fort blitt litt rart. Men heldigvis hadde jeg vår alles Jon Henrik ved min side, så det løste seg. Miljøet – spesielt blant pressefolket – er lukket men nokså lite. Det betydde at jeg i løpet av få dager var introdusert for 70% av denne delen av klokkeverdenen. Det var kult for en ung spradebass som meg! Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle være på «first-name-basis» med folkene bak Fratello Watches – ei heller legenden Kristian Haagen. Svensker traff jeg også! Spennende!
– Dette er jo som et jævla loppemarked, utbrøt jeg i det forhengene rundt presseområdet ble dratt til side og ivrige bloggere bokstavelig talt spurtet ut (de fleste i retning Rolex-området). Dessverre var ikke tingene prissatt like billige som den lokale barneskolens orkester vanligvis gjør det.
Jeg måtte jobbe hardt for å holde følge med Jon Henrik i flokken med instagrammere (som tydeligvis kommer i alle aldre og fasonger). Heldigvis bar han en rød sekk på ryggen. Dens synlighet reddet meg opptil flere ganger fra å ende opp som gjenglemt i løpet av messen. Likevel fryktet jeg til tider at jeg måtte gå til informasjonsskranken og få de til å rope navnet mitt ut på høytalerne: «Could Jon Henrik Haraldsen please report to the main entrance? Your apprentice is waiting for you at the help desk. He is in good shape, but misses his mother.»
Det var med andre ord mye folk og gigantiske messehaller. Lett å gå seg vill.
Så var det møtene med merkene. Bevæpnet med gode kontakter hadde vi spikret avtaler med alt fra Seiko til Patek Philippe. Attpåtil var det flere stevnemøter utenfor messehallene. For eksempel lunsj med hyggelige norske entusiaster og Daniel fra Nord Zeitmaschine. For noen ur!
Det var magisk å kunne sjekke ut alle nyhetene. Det byr på en helt annen opplevelse enn å sitte hjemme og bla gjennom bilder på PCen. Eksempelvis hadde jeg sett bildene av Tudor Black Bay P01 som ble lekket dagen før, og var som andre dårlig innstilt. De dårlige tankene mildnet dog en del etter å ha tatt den i nærmere øyesyn.
Noe som preget hele messen var usikkerheten rundt Baselworlds fremtid. Det første samtaleemnet med andre var vanligvis hvordan man synes stemningen var i år. «Er dette det siste året?» og «hva synes dere om messen? Er det for lite folk?». Slikt hørte jeg flere ganger enn jeg kan telle på tær og føtter kombinert. Og umulig å svare på for en som aldri har vært på Baselworld tidligere. For meg virket det fortsatt som et gigantisk show, og hvis det tidligere har vært større enn dette, har jeg vanskelig for å forstå det enorme omfanget.
Sammenlignet med SIHH (som jeg deltok på i januar) er Basel-messen en del større. Og det er vesentlig flere folk – spesielt på dagene hvor det var åpent for publikum.
Spesielt var det også å kunne oppdage merker jeg kun har hatt i periferien tidligere, slik som Zodiac. De var ikke tilstede i selve messehallen, men eieren – amerikanske Fossil Group – har hovedkvarter kun et par minutters gange unna messeområdet. Der ble jeg møtt av en rekke designere og representater (og klokkene selvfølgelig). Nytt fra deres side var Aerospace GMT: En limited edition av to utgaver inspirert av merkets gamle modeller. Denne duoen endte høyt opp på listen over mine favoritter fra Basel. Urene var virkelig gjennomtenkt og fremstod som som mye for pengene.
Hublots CEO Ricardo Guadalupe med «The Special One». 
Bertrand Piccard og Georges Kern. 
Patek Philippe Calatrava Weekly Calendar.
Messeområdet hadde også en egen paviljong for mindre merker. Her hadde produsentene et lite presentasjonsbord og et par stoler. Enkelt og greit. Men selv om omgivelsene var enkle, var det her jeg så noe av det aller kuleste. For eksempel kom vi i prat med Karsten Frassdorf – mannen bak urene med samme navn. På paviljongen oppdaget vi også karene som hadde gjennopplivet Ikepod.
Totalt ble det nesten en hel uke fullstappet med klokker. Himmelsk – rett og slett! For meg var det utrolig opplevelse og – i mine øyne – en tur som enhver klokkenerd burde prøve å få med seg minst én gang i livet.
Jeg hører at noen trenger en «detox» etter å ha vært omringet av så mange ur over en så intens periode. For min del kjenner jeg at interessen er sterkere enn noen gang. For en hobby vi har!
ANNONSE
