Leses nå
SIHH 2019: En personlig oppsummering

SIHH 2019: En personlig oppsummering

– Snakkiser, trender, og høydepunkter fra årets første klokkemesse.

For de av oss som lever og ånder klokker, er ikke det nye året helt i gang før SIHH åpner dørene i Genève. Forrige ukes messe (14. – 17. januar) var den 29. i rekken, og den sjette jeg har hatt gleden av å dekke for Tidssonen (og Finansavisen). I følge arrangøren tiltrakk årets utgave av SIHH seg over 23.000 besøkende. Det er en økning på rundt 15 prosent i forhold til fjoråret – og det til tross for at messen i år var én dag kortere.

Selvsagt handler det mest om årets nye klokker, men ikke bare det. For de av oss som har vært noen år i gamet, betyr SIHH et gledelig gjensyn med gamle kjente, utveksling av sladder, røverhistorier, og «off-the-record» tanker om tingenes tilstand.

Snakkiser

Blant årets store snakkiser finner vi Audemars Piguets nye Code 11.59. Den nye kolleksjonen ble avduket rett i forkant av messen, og ble umiddelbart gjenstand for krass kritikk fra flere hold. På bildene minnet designet – i alle fall kronografen og den enklere «Selfwinding»-modellen – om uinspirerte moteklokker i langt lavere prisklasser. Jeg var blant de som tidlig uttrykte en misnøye, og var særdeles skeptisk før jeg omsider fikk se og håndtere klokkene «live». En grundig omtale er rett rundt hjørnet.

Audemars Piguet Code 11.59 Selfwinding.

Audemars Piguets øvrige lanseringer var derimot langt i fra like kontroversielle. Den store stjernen var Royal Oak Extra-Thin med laksefarget (vel, kobberfarget) tallskive, som i utgangspunktet ble presentert som en limited edition på kun 75 klokker. Senere endret AP tallet til 75 klokker per år, før de omsider bestemte seg for en «begrenset produksjon» per år. Usedvanlig klønete kommunikasjon, men positivt for den deler av fansen som ikke driver med #invistering.


ANNONSE


Lett å like – Audemars Piguet Royal Oak «Jumbo».

Reaksjonene på Panerais nylanseringer var noe sprikende. De overveldende negative synspunktene var stort sett forbeholdt nettet, fremfor klokkemediene og samleren på messegulvet. Vår egen Nicolai lot seg blant annet fascinere av de nye Mike Horn-utgavene. «Gretne gubber» er kanskje ikke Panerais målgruppe (eller mest verdifulle kunder).Blant de som var tilstede på SIHH, gikk den mest vokale kritikken på høye priser fremfor selve klokkene.

Panerai Submersible 42mm (PAM00683).

Som vanlig fikk også Richard Milles nyheter en god del oppmerksomheten, men denne gangen var det hele litt annerledes. Jeg tror de færreste hadde forutsett den nærmeste absurde retningen merket tok i år, med en egen kolleksjon inspirert av frukt og søtsaker. En sukkersøt avskjed for merket som til neste år bryter med SIHH.

Richard Mille RM 16-01 Fraise. Foto: Nicolai Giil

Business fremfor pleasure

Klokkemessenes fremtid er på ingen måte sikker, og enkelte hevder at konseptet har utspilt sin rolle. All synsing til side – merkene har tydelig begynt å bruke messene på en annen måte enn tidligere. Å skyte opp alt kruttet for hele året under én uke i januar, gir ikke lenger noen mening. Sannsynligvis vil vi heller få presentert flere godbiter gjennom året, noe enkelte av merkene også hintet til.

For mange av de store handlet SIHH mest om utvidelser av eksisterende kolleksjoner eller gjensyn med gamle temaer, fremfor risikable og nyskapende påfunn. Volummarkedet er tross alt der pengene ligger for de fleste. Det ser Cartier ut til å være svært bevisste på, når de nå bringer tilbake Santos som en (foreløpig?) ren kvarts-modell.

Cartier Santos med kvartsurverk.

Montblanc viste frem flere attraktive nykommere i Heritage og 1858-kolleksjonene, hvor kronografene med Minerva-urverk trolig er de mest interessante for entusiastene. Heritage-kolleksjonens lakserosa tallskiver og evighetskalender på «budsjett», bør heller ikke undervurderes.

Montblanc Heritage Spirit Pulsograph med Minerva-urverk.

IWC vartet på sin side opp med en oppdatering av Spitfire-serien, hvor en rekke nye modeller stod på menyen. Samtlige med egenproduserte mekaniske urverk (YES!). Både IWC og Montblanc bød for øvrig på modeller med kasse i bronse og grønn tallskive. En herlig miks som jeg tror vi bare har sett begynnelsen av.

IWC Big Pilot’s Watch Perpetual Calendar Spitfire.

Baume & Mercier har fortsatt å bygge videre på fjorårets Clifton Baumatic, og introduserte blant annet en lekker evighetskalender basert på Baumatic-verket. Noe Baume & Mercier imidlertid ikke pratet høyt om, er en pågående uenighet rundt de immaterielle rettighetene til balansefjæren i silisium, som merket (eller nærmere bestemt ValFleurier) benyttet i det opprinnelige Baumatic-kaliberet fra i fjor. Det har resultert i at urverket nå har blitt presentert i en oppdatert utgave – uten spiralen i silisium.

Baume & Mercier Clifton Baumatic Perpetual Calendar.

It’s complicated

På øverste hylle var det som vanlig flere spennende nyheter. I tillegg til annet snacks, presenterte A. Lange & Söhne en helt ny modell i Zeitwerk-familien. Med redesignet urverk med datofunksjon, er Zeitwerk Date en feiring av den særegne digitale klokken, som i år har 10-årsjubileum.

A. Lange & Söhne Zeitwerk Date.

Jaeger-LeCoultre imponerte stort med en svært komplisert modell, som er den femte utgaven av merkets «gyrotourbillon». Med multiakse-tourbillon, «constant-force»-mekanisme, Westminster chime, og evighetskalender, er Master Grande Tradition Gyrotourbillon Westminster Perpétuel et teknisk beist av den helt sjeldne sorten. Grail-materiale av ypperste sort, men for oss vanlige dødelige er nok heller de nye Master Ultra Thin Enamel mer realistiske.

For mange var det nok likevel Vacheron Constantin som i år tok storeslem. Twin Beat Perpetual Calendar introduserer konseptet med to balanser, hvor brukeren selv kan bytte mellom «Active mode» (5 Hertz) eller «Standby mode» (1,2 Hertz). Ved å sette klokken i standby når den ikke er i bruk, lover Vacheron Constantin en gangreserve på hele 65 dager. Dessverre fikk jeg ikke anledning til å håndtere den med egne hender, men Vacheron har laget en flott landingsside til modellen her.

Girard-Perregaux Bridges Cosmos.

To av mine personlige favoritter var Girard-Perregaux’ Bridges Cosmos og Ulysse Nardin Freak X. Førstnevnte er en hyllest til det astronomiske forholdet mellom jorden og himmelen, hvor den imponerende fronten domineres av både himmelkart og jordkloden. Freak X er på sin side en ny og enklere tolkning av det Ulysse Nardins velkjente Freak-konsept, men nå til en betydelig lavere pris enn før (startpris rett i overkant av 20.000 euro). Grisebillig er det ikke, men for de av oss som har siklet på Freak i en årrekke, er det nesten en slags gavepakke.

Ulysse Nardin Freak X.



ANNONSE