Med «denne klassen» mener jeg ETA2824-klassen, dvs <5k – dykkere med tre visere og dato. Klassen er fylt opp av middelmådigheter, som ikke skiller seg fra de andre på stort annet enn fargen på skiven og navnet på «produsenten». Steinhart har flere deltakere i denne klassen fra før, men nå har de tatt ett skritt videre. Make no mistake, det er ting å trekke for, men det skal vi komme tilbake til.
Ocean Two (O2) er Steinharts progresjon fra den elskede, utskjelte og i noen tilfeller forhatte Ocean One-serien, basert mer eller mindre på direkte etterligninger av populære Rolex-modeller. Med toeren har de et eget design, designet av Triton, som jeg ikke vet mer om enn at han er mye tilstede på Watchuseek, hvor han faktisk forteller en del om prosessen med urene han designer.
Klokken finnes i to varianter, én sort med hvite detaljer og én sort med blå detaljer. Fysiske data er 43 mm diameter, 13 mm høyde og den veier inn på 105 gram.
ANNONSE
Det som først imponerer med O2 er kanskje bezelen. Innlegget er laget i safir (!) og har detaljer med lume helt rundt. De første 15 minuttene har hvit lume-bakgrunn med sorte detaljer, mens resten er sort med hvite lume-detaljer. Bezelen har 120 klikk, føles fast og nøyaktig, og har et bredt, riflet spor på siden. På hver ti-minuttmarker har den en forsenkning, noe jeg synes ser tøft ut.
Lumen er bra, i en slags blåfarge, og som nevnt også lagt inn i bezelen.
Den medfølgende remmen virker helt OK. Det er en skinnrem som er behandlet med gummi for å bli mer motstandsdyktig mot vann. Den kjennes ut som om den er i bra kvalitet, og er utstyrt med en deployant av butterfly-typen, det vil si at den er dobbel. Minuset med remmen er at den er nokså lang, kombinert med deployant og mine pinglehåndledd blir det dessverre ikke mulig å bruke den, selv på det innerste hullet. Med en vanlig tang-buckle hadde det nok gått, men det prøvde jeg aldri.
Skiven synes jeg er bra designet, med «applied» detaljer på alle timene samt på Steinhart-logoen klokken 12. Minuttene er markert på en rehaut i aluminium, mens resten av skiven er holdt i sort. Dato klokken 6 synes jeg gir fin symmetri, men et stort minus på at datovinduet er for lite. Med en sølvfarvet ring rundt vinduet blir det vanskelig å lese av datoen som ligger senket ned i hullet. Vinduet skulle vært litt større, og ringen rundt droppet.
Kassen er i børstet stål med polerte detaljer. Finishen er veldig bra, formen på kassen er flott, og den store, signerte kronen er en flott detalj som samtidig gir bra brukervennlighet.
Klokken er utstyrt med safirglass med AR-coating på innsiden.
Baksiden er gravert, med et flott bilde av en hai.
Noen vil kanskje mene at den er for stor med sine 43mm, jeg var svært skeptisk. Men det holder fint, på grunn av korte lugs og velformet kasse synes jeg dette er som det må være på en toolwatch av dette kaliberet. Her er noen sammenligninger med kjente gjengangere:
Jeg brukte som nevnt ikke originalremmen, så jeg prøvde meg litt frem, her med Hirsch Liberty i sort:
I brunt:
Den var selvsagt en looker på Nato….
Jeg liker denne veldig, veldig godt! Den ser veldig bra ut, ligger flott på armen og har alle kvaliteter en ordentlig beater skal ha. På nato er den steintøff og klar for sjøen, på skinnrem er den en beater med bra looks. Lenke hadde helt sikkert vært et superpluss, og ryktene på WUS skal ha det til at det er underveis. Vinner jeg ikke denne i Passarounden, er det stor fare for å gå på en smell når den leveres på lenke
Steinhart er inne i et godt spor her, dette lover bra for fremtiden til selskapet som til nå stort sett har skodd seg på kjente design. Et par egendesignede klokker til nå, så er de i gang. Denne skuffer i alle fall ikke!
